Fornøyelig om innsikt og utsikt :-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Av Cristine Koht:

 

<img src="http://ap.mnocdn.no/incoming/article7786677.ece/alternates/w480c169/christine%20koht.png?updated=170320150937"class="photo span3" alt=""/>

Ring, ring. Det er mamma. - Jeg har noe du må skrive om! Du vet jo at jeg elsker å bli utfordret. Lære ting, tenke nytt. Nå har jeg vært på tur med Gro igjen, og hun sa noe helt fantastisk. Vi må slutte å mase så mye om innsikt, sa Gro. Det vi trenger er utsikt!

 

Gro er mammas nye venninne. Gro og mamma går tur sammen i høyt tempo og snakker om livet, sjelen og de viktige tingene. Når mamma forteller om venninnene sine, blir jeg utrolig beroliget. Det virker ikke noe skummelt å bli eldre. Tvert imot. Mamma og venninnene hennes blir bare kulere. - Så herlig, sier jeg, - at du har det sånn. Går tur og tenker nytt og får inspirasjon.

Utsikt er tingen

- Jo, jo, sier mamma, hun har ikke tid til avbrytelsene mine, - hør nå. Gro sier at innsikt er oppskrytt. Det er grenser for hvor mye vi mer vi kan lære om oss selv ved å se innover. Det vi trenger, er å se utover! Ta et skritt tilbake, få litt distanse. Utsikt, altså! Er ikke det godt sagt?

- Jo, veldig, sier jeg. - Hvor kloke skal vi bli, liksom? Alle vet jo alt om sjeleliv og psykologi uansett. Har du hørt fjortiser snakke om foreldrenes skilsmisse? Det er så man skulle tro de var terapeuter.

Psykologen Peder Kjøs er også enig med Gro og mamma, tror jeg. Han har skrevet om hvor fort pasientene hans skjønner hva som er problemet deres, og hvor sirupstreigt det derimot går å forandre handlinger og oppførsel. Det er det jo lett å kjenne seg igjen i. Hvem vil ikke mye heller få innsikt, enn å gjøre noe med den?

Ikke at Kjøs er kritisk til pasientene sine. Det er bare sånn det er. Det er mye vanskeligere å endre noe, enn å forstå at det bør endres. De fleste av oss blir dessuten veldig klønete når vi skal gjøre ting på nye måter.

Slitsomt etter terapi

- Jeg må innrømme noe, sier jeg. - Jeg syns folk som går i terapi blir ganske slitsomme. Og da inkluderer jeg meg selv. Plutselig skal man sette masse grenser. For det har psykologen sagt, at grenser er viktig.

- Ja, grusomt, sier mamma, - og ta opp ting hele tiden! Kjempeslitsomt!

- Og ta vare på sine egne behov, sier jeg. - Det høres så truende ut. «Jeg må ta vare på mine egne behov.» Hjelp! Hvem vet egentlig hva som er ens egne behov. Vet du det?

- Aner ikke, sier mamma, - men jeg tror jeg har sagt at jeg må bli flinkere til å ta vare på dem sikkert tusen ganger.

- Men har du blitt det, spør jeg.

- Flinkere til å ta vare på dine egne behov?

- Det kan jeg ikke tenke meg, sier mamma.

- Kanskje litt. Av og til.

- Vi går for utsikt isteden, sier jeg.

- Ikke at det er noe galt med innsikt, sier mamma. '

- Nei da, sier jeg,

- Men det er nok nå. Vi har skjønt det, alle sammen.

- Uff ja, sier mamma, - nå er det bare handlingene som står igjen.

- Ja, sier jeg, - og det er mye verre!

 

[DoleMari]

:) Lett gjenkjennelig, ja. Hun er god til å skrive!

[AnonymBruker]

Liker! Har grublet og grublet over årsaken til alle problemene mine- og vet etterhvert godt hvorfor jeg har de. Men har jeg kommet noen vei... nei. Får prøve å finne utsikten min i stedet.

Anonymous poster hash: a9972...eeb

[Madelenemie]

Hei!

 

Jeg tror man kunne skrevet dette like fornøyelig, men med litt bedre presisjon.

 

Fordi det bør være en balanse mellom innsikt og utsikt.

 

Har man dårlig innsikt blir utsikten dårlig,

 

samme, har man dårlig utsikt er innsikten dårlig.

 

Men ellers er hun jo inne på noe, selv om man ikke bør ha utsikt istedet, som hun skriver, men en balanse mellom de to.

 

Men det med handling er jeg enig i, det bør være fokus i all terapi også, jeg tror man kunne effektivisert på en menneseklig måte mye terapi ved å sette delmål, hovedmål osv... og jobbe mer strategisk i terapautiske allianser. Sånn forhindrer man regresjon og fremmer økt modenhet og selvstendighet.