Håndtere fortiden og skammen man har gjort på familien

[AnonymBruker]

Jeg blir helt overveldet av skam når jeg tenker på alle tabbene jeg har gjort som ung, og hvilken belasting jeg må ha vært for familien.

 

De verste er at alt var godt ment underveis, jeg hadde strenge krav til meg selv, og jeg gjorde så godt jeg kunne.

 

Noen eksempler:

 

Jeg ble fremstilt som en arrogant drittunge i avisintervjuer, hvor uttalelsene mine enten ble misforstått eller vrengt på for "humorens" skyld. Den dag i dag hadde jeg aldri ordlagt meg på samme måte, men der og da kunne jeg ikke drømme om at reporteren skulle drite meg ut. Familien ble flau da de leste det, og distanserte seg enda mer fra meg.

 

Ved en annen anlening var jeg så opprørt i en sak at jeg gikk ut offentlig og sa min tydelige mening om en person i en sak. Sakens natur var av en sånn karakter at det å ytre seg på den måten, slo negativt tilbake på meg som person. Familien var rystet.

 

Jeg har ravet full rundt og klint med mange.

 

Jeg følte meg totalt misforstått av alle, og fikk sammenbrudd for den minste ting. Jeg var innesluttet og skjør, men prøvde hele tiden å være glad og ukomplisert, og i perioder fikk jeg det til. Må ha fremstått veldig ustabil og lunefull, i sterk kontrast til familien min som i generasjoner er kjent for å være omgjengelige og fornuftige folk.

 

Jeg har dummet meg ut i flere jobber jeg har hatt, med å vise totalt mangel på sosiale ferdigheter. Jeg var sjenert, og sa mye dumt og fjernt til kunder. 

 

Jeg hadde et par forhold hvor jeg ble grundig bedratt og det ble fryktelig mye drama.

 

Jeg har gått på trynet så mange ganger, og ikke før godt opp i 20-årene fikk jeg kontroll på livet. Jeg har vært til stor økonomisk belastning for familien. Prøver å gjøre det godt igjen med å leve så godt jeg kan n, men jeg føler at skuffelsene for dem har vært for store til at de kan overvinnes.

 

Hvordan lever jeg best mulig med dette videre?

Anonymous poster hash: 11f0d...4c7

[frosken]

 

Jeg blir helt overveldet av skam når jeg tenker på alle tabbene jeg har gjort som ung, og hvilken belasting jeg må ha vært for familien.

 

De verste er at alt var godt ment underveis, jeg hadde strenge krav til meg selv, og jeg gjorde så godt jeg kunne.

 

Noen eksempler:

 

Jeg ble fremstilt som en arrogant drittunge i avisintervjuer, hvor uttalelsene mine enten ble misforstått eller vrengt på for "humorens" skyld. Den dag i dag hadde jeg aldri ordlagt meg på samme måte, men der og da kunne jeg ikke drømme om at reporteren skulle drite meg ut. Familien ble flau da de leste det, og distanserte seg enda mer fra meg.

 

Ved en annen anlening var jeg så opprørt i en sak at jeg gikk ut offentlig og sa min tydelige mening om en person i en sak. Sakens natur var av en sånn karakter at det å ytre seg på den måten, slo negativt tilbake på meg som person. Familien var rystet.

 

Jeg har ravet full rundt og klint med mange.

 

Jeg følte meg totalt misforstått av alle, og fikk sammenbrudd for den minste ting. Jeg var innesluttet og skjør, men prøvde hele tiden å være glad og ukomplisert, og i perioder fikk jeg det til. Må ha fremstått veldig ustabil og lunefull, i sterk kontrast til familien min som i generasjoner er kjent for å være omgjengelige og fornuftige folk.

 

Jeg har dummet meg ut i flere jobber jeg har hatt, med å vise totalt mangel på sosiale ferdigheter. Jeg var sjenert, og sa mye dumt og fjernt til kunder. 

 

Jeg hadde et par forhold hvor jeg ble grundig bedratt og det ble fryktelig mye drama.

 

Jeg har gått på trynet så mange ganger, og ikke før godt opp i 20-årene fikk jeg kontroll på livet. Jeg har vært til stor økonomisk belastning for familien. Prøver å gjøre det godt igjen med å leve så godt jeg kan n, men jeg føler at skuffelsene for dem har vært for store til at de kan overvinnes.

 

Hvordan lever jeg best mulig med dette videre?

Anonymous poster hash: 11f0d...4c7

 

 

Jeg tenker at det beste du kan gjøre er å fokusere fremover, og forsøke å unngå å repetere de uheldige tingene du har gjort tidligere. Jeg tenker alltid at man kan kreve av seg selv at man gjør som best man kan ut i fra den innsikten og oversikten man har på det aktuelle tidspunktet, men heller ikke mer.  Du trenger sannsynligvis også  å tilgi deg selv for uheldige episoder i fortiden.

[AnonymBruker]

Men hvordan tilgir man seg selv? Sannheten kommer skyllende over meg som en tsunami med jevne mellomrom. Jeg burde ha visst bedre, familien prøvde å oppdra meg. Jeg hadde bare en annen måte å se verden på enn dem, og var ikke mottakelig for det de prøvde å forklare meg.

 

Nå har det heldigvis(?) vist seg at slektens glansbilder ikke er så feilfrie som de liker å tro, så jeg krymper meg ikke like mye lenger i møte med dem lenger og lar meg ikke snakke ned til, men det er ikke nok.

Anonymous poster hash: 11f0d...4c7