Når barna sliter

[AnonymBruker]

H*n er myndig så det er begrenset hva jeg kan gjøre. Når h*n endelig tar mot til seg og søker hjelp, blir h*n ikke tatt alvorlig. Jeg kjenner jeg både blir frustrert og fortvilet. Vet ikke hva jeg skal gjøre.

Anonymous poster hash: 14731...b5e

[frosken]

H*n er myndig så det er begrenset hva jeg kan gjøre. Når h*n endelig tar mot til seg og søker hjelp, blir h*n ikke tatt alvorlig. Jeg kjenner jeg både blir frustrert og fortvilet. Vet ikke hva jeg skal gjøre.

Anonymous poster hash: 14731...b5e

 

Noen ganger kan det fungere bedre å henvende seg skriftlig. I så fall vil du kunne hjelpe vedkommende med å formulere seg dersom vedkommende er villig til å la deg hjelpe.

[stjernestøv]

Det er typisik når de er myndig at det ikke er så alvorlig lenger,trist men sant. Da gjør de ingenting for å hjelpe lenger.

[AnonymBruker]

Det er typisik når de er myndig at det ikke er så alvorlig lenger,trist men sant. Da gjør de ingenting for å hjelpe lenger.

Vi er like glad i barna våre når de blir voksne.

Anonymous poster hash: 14731...b5e

[stjernestøv]

Ja vi er like glad i barna,men systemet skviser dem ut. De er ikke så viktige lenger.

[AnonymBruker]

Ja vi er like glad i barna,men systemet skviser dem ut. De er ikke så viktige lenger.

Det er det inntrykket jeg også sitter igjen med.

Anonymous poster hash: 14731...b5e

[Kayia]

Det er typisik når de er myndig at det ikke er så alvorlig lenger,trist men sant. Da gjør de ingenting for å hjelpe lenger.

Det handler ikke om at man ikke er viktig lenger, men at man blir myndig når man passerer 18 år. Dét innebærer at det er vanskeligere som foresatte å få automatisk innsyn og noe vanskeligere å bistå. Umulig er det imidlertid ikke, men den myndige må samtykke i at den ønsker foresattes innsyn i ens vanskeligheter.

[AnonymBruker]

Det handler ikke om at man ikke er viktig lenger, men at man blir myndig når man passerer 18 år. Dét innebærer at det er vanskeligere som foresatte å få automatisk innsyn og noe vanskeligere å bistå. Umulig er det imidlertid ikke, men den myndige må samtykke i at den ønsker foresattes innsyn i ens vanskeligheter.

Jeg merker også at det er vanskeligere for barna å få hjelp etter at de blir voksne. Om det er på grunn av at de ikke klarer å formidle situasjonen sin på samme måte som mor gjorde, vet jeg ikke.

Anonymous poster hash: 14731...b5e

[Kayia]

Jeg merker også at det er vanskeligere for barna å få hjelp etter at de blir voksne. Om det er på grunn av at de ikke klarer å formidle situasjonen sin på samme måte som mor gjorde, vet jeg ikke. Anonymous poster hash: 14731...b5e

Lar h*n deg hjelpe seg? Ville h*n akseptere at du er med på noen an konsultasjonene, evt kan prate med lege/behandler før eller etter konsultasjon?

[AnonymBruker]

Lar h*n deg hjelpe seg? Ville h*n akseptere at du er med på noen an konsultasjonene, evt kan prate med lege/behandler før eller etter konsultasjon?

Enkelte ganger så ja. Andre ganger vil h*n ikke snakke om det. Men nå er det ferietid og det blir mer komplisert.

Anonymous poster hash: 14731...b5e

[Kayia]

Enkelte ganger så ja. Andre ganger vil h*n ikke snakke om det. Men nå er det ferietid og det blir mer komplisert. Anonymous poster hash: 14731...b5e

Opplever du at det er noe som er prekært nå eller kan det vente? Hvorfor er det mer komplisert om sommeren?

[AnonymBruker]

Opplever du at det er noe som er prekært nå eller kan det vente? Hvorfor er det mer komplisert om sommeren?

Legene tar stort sett ferie på sommeren. Jeg oppfatter det ikke prekært men veldig vanskelig.

Anonymous poster hash: 14731...b5e

[Madelenemie]

Ja vi er like glad i barna,men systemet skviser dem ut. De er ikke så viktige lenger.

Hei!

 

Det er ikke mitt inntrykk eller min erfaring.

 

Jeg fikk selv god hjelp som voksen, samme erfaring har jeg med mitt barn nå,

 

søkte seg inn på voksenhabilitering og får utrolig god støtte, oppfølging og hjelp, samt tilbud om vedvarende oppfølging.

 

Tror det mer har med hvem man møter, deres kompetanse og mulig ressurser på stedet.

[AnonymBruker]

H*n er myndig så det er begrenset hva jeg kan gjøre. Når h*n endelig tar mot til seg og søker hjelp, blir h*n ikke tatt alvorlig. Jeg kjenner jeg både blir frustrert og fortvilet. Vet ikke hva jeg skal gjøre.

Anonymous poster hash: 14731...b5e

 

Enkelte ganger så ja. Andre ganger vil h*n ikke snakke om det. Men nå er det ferietid og det blir mer komplisert.

Anonymous poster hash: 14731...b5e

Hei!

 

Det kan hjelpe at du skriver noe, sender inn til behandler, jeg har gjort det både før og etter 18 år, og en gang, jeg møtte på timen, istedet for mitt barn, rett og slett for å si i fra at vedkommende ikke kom pga noe, og at vi ikke var sikre på om vi som foreldre også var ønsket  på timen, ville psykiateren gjerne snakke med meg, alene, på tomannhånd, hun virket veldig glad for å få snakke med meg alene. Hun takket etterpå for informasjonen, den bekreftet mye hennes inntrykk.

 

Mitt barn er såpass godtfungerende at vil ikke ha en autismediagnose, noe psykiateren ikke syns hun kunne tvinge på vedkommende, de kom derfor frem til en mellomløsning, som mitt barn kunne akseptere, selv om det er innenfor autismespekteret.

 

Men jeg forstod på en annen psykiater at det jeg skrev i forkant av at min barn kom til utredning var viktig og et godt arbeide han ikke hadde sett maken til. Dvs jeg beskrev barnet mitt fra barndom, til nå, kronologisk, stort sett.

Kanskje kan ditt barn la deg sende inn noe skriftlig?

 

 

Anonymous poster hash: 11c6a...693

[AnonymBruker]

Hei! Det kan hjelpe at du skriver noe, sender inn til behandler, jeg har gjort det både før og etter 18 år, og en gang, jeg møtte på timen, istedet for mitt barn, rett og slett for å si i fra at vedkommende ikke kom pga noe, og at vi ikke var sikre på om vi som foreldre også var ønsket  på timen, ville psykiateren gjerne snakke med meg, alene, på tomannhånd, hun virket veldig glad for å få snakke med meg alene. Hun takket etterpå for informasjonen, den bekreftet mye hennes inntrykk. Mitt barn er såpass godtfungerende at vil ikke ha en autismediagnose, noe psykiateren ikke syns hun kunne tvinge på vedkommende, de kom derfor frem til en mellomløsning, som mitt barn kunne akseptere, selv om det er innenfor autismespekteret. Men jeg forstod på en annen psykiater at det jeg skrev i forkant av at min barn kom til utredning var viktig og et godt arbeide han ikke hadde sett maken til. Dvs jeg beskrev barnet mitt fra barndom, til nå, kronologisk, stort sett.Kanskje kan ditt barn la deg sende inn noe skriftlig?   Anonymous poster hash: 11c6a...693

Usikker på hvor mye som er fornuftig å engasjere seg. Det vil vel gå over denne gangen også.

Anonymous poster hash: 14731...b5e

[Madelenemie]

Usikker på hvor mye som er fornuftig å engasjere seg. Det vil vel gå over denne gangen også.

Anonymous poster hash: 14731...b5e

Hva vil gå over?

[AnonymBruker]

Hva vil gå over?

Den depressive tilstanden. Det går opp og ned her i livet. Hos enkelte svinger det bare så veldig mye mer enn hos andre.

Anonymous poster hash: 14731...b5e

[Madelenemie]

Den depressive tilstanden. Det går opp og ned her i livet. Hos enkelte svinger det bare så veldig mye mer enn hos andre.

Anonymous poster hash: 14731...b5e

Ok,

 

Sånn ja,

 

Hos meg svinger det ikke, altså humøret, men andre ting svingte.

 

feks forstår jeg enda ikke at andre syns det er tydelig at jeg har autisme, det syns nevrologen i dag også, selv om han kalte det "mild autisme"

 

Det tok jeg som et kompliment, men følelsene er lokalisert, systematisert, navngitt, identifisert og satt i system, sånn at på den måten svinger det ikke. Det er jeg glad for.

 

Det eneste jeg ikke forstår er hvorfor andre merker at jeg har autisme, da jeg ser mer normal ut enn de fleste, det er nemlig ingen ting å utsette på min formelle stil, jeg snakker korrekt og nå helt etter boken. Jeg kler meg også så soignert og elegant at andre ikke burde tenke autisme, eller annerledeshet eller perfeksjonisme, jeg er bare nøyaktig slik som systemene er.

Og jeg smiler vennlig og høfflig til de som har spørsmål til meg.

[gråstein]

Hei!

 

Det er ikke mitt inntrykk eller min erfaring.

 

Jeg fikk selv god hjelp som voksen, samme erfaring har jeg med mitt barn nå,

 

søkte seg inn på voksenhabilitering og får utrolig god støtte, oppfølging og hjelp, samt tilbud om vedvarende oppfølging.

 

Tror det mer har med hvem man møter, deres kompetanse og mulig ressurser på stedet.

 

Det er bare du som har vært heldig. De fleste kan bare drømme om sånn hjelp og oppfølging.

[Madelenemie]

Jeg hadde trodd deg mer om du hadde svart meg,

 

så mange ganger har jeg spurt deg konkret om ting.

 

Jeg hadde ikke fått denne hjelpen om jeg ikke hadde sagt ja og at jeg ønsket help

 

Jeg visste egentlig ikke hva jeg sa ja til, jeg tenkte vel jeg burde takke nei, da jeg ønsket fred og ro, tilfeldigvis og uventet svarte jeg ja,

 

og ble gående annenhver uke til en psykiater som ble min ordbok, leksikon, orakel og kjærlighet,

 

ja jeg varheldig, men jeg ønsket etter to konsultsjoner å treffe dette menneske, som hadde svar