Hvordan forholde seg til sine foreldre.

[umakenverdt]

Jeg er i 20-årene og har slitt en del den siste tiden. Jeg har innvolvert mine foreldre i noen grad, da det har vært nødvendig av ulike årsaker. Jeg ser det er en tråd her om hvordan man skal forholde seg når voksne barn har det vanskelig.

 

Jeg hadde vært litt takknemlig for innspill på hvordan foreldre ønsker at deres voksne barn skal forholde seg til dem når de går gjennom noe vanskelig. Ville dere ønsket å bli skjermet, eller visst litt, eller hva tror dere at dere hadde ønsket.

 

Takknemlig for svar.

[cathlin]

Jeg ville gjerne visst om du fikk hjelp for det du slet med, og om det var noe jeg kunne bidra med for å støtte deg på en eller annen måte i den vanskelige perioden. 

Så ville jeg sikkert hatt lyst til å høre litt oftere hvordan det gikk med deg, hvis det ikke opplevdes for masete for din del, som det jo sikkert ville.

 

Så hadde jeg sikket funnet på at du hadde hatt godt av å komme hjem på en sommerferie for å luke hagen min, fordi å ha kontakt med jord og grønt, samt gjøre noe praktisk hjelper jo for altmulig.. Samt å drikke nok vann..

 

Beklager litt tøys på slutten:-)

[umakenverdt]

Jeg ville gjerne visst om du fikk hjelp for det du slet med, og om det var noe jeg kunne bidra med for å støtte deg på en eller annen måte i den vanskelige perioden. 

Så ville jeg sikkert hatt lyst til å høre litt oftere hvordan det gikk med deg, hvis det ikke opplevdes for masete for din del, som det jo sikkert ville.

 

Så hadde jeg sikket funnet på at du hadde hatt godt av å komme hjem på en sommerferie for å luke hagen min, fordi å ha kontakt med jord og grønt, samt gjøre noe praktisk hjelper jo for altmulig.. Samt å drikke nok vann..

 

Beklager litt tøys på slutten:-)

 

Haha, hvis jeg hadde dratt hjem til mine foreldre for å luke hagen deres, tror jeg nok de hadde trodd jeg var helt på styr    

 

Men du har sikkert rett. Jeg har prøvd å si det, at jeg får god hjelp og at jeg opplever at ting går litt bedre nå. Jeg synes nok jeg har påført dem mye bryderi, men dersom de hadde funnet ut av hvordan ting har vært i ettertid tror jeg kanskje de hadde blitt skuffet over at jeg ikke hadde sagt noe...

[AnonymBruker]

Jeg hadde, om mitt barn slet med noe, i høyeste grad foretrukket å bli inkludert i det i den grad barnet selv ønsket det. Jeg vil faktisk si at jeg hadde blitt lei meg omjeg på noe vis fikk vite det i ettertid eller via noen andre feks. Det har hele tiden vært mitt ønske at mitt barn skal føle seg trygg på at mamma er ei man kan dele med, stole på, ei som elsker på tross av og som aldri på noe vis ikke ville støtte når ting blir vanskelig og leit. 

Anonymous poster hash: ba96e...e47

[umakenverdt]

 

Jeg hadde, om mitt barn slet med noe, i høyeste grad foretrukket å bli inkludert i det i den grad barnet selv ønsket det. Jeg vil faktisk si at jeg hadde blitt lei meg omjeg på noe vis fikk vite det i ettertid eller via noen andre feks. Det har hele tiden vært mitt ønske at mitt barn skal føle seg trygg på at mamma er ei man kan dele med, stole på, ei som elsker på tross av og som aldri på noe vis ikke ville støtte når ting blir vanskelig og leit. 

 

 

Så utrolig vakkert skrevet Du er nok en flott mor. 

 

Mine foreldre er også fantastiske og jeg vil dem kun alt godt, så da synes jeg det er litt vanskelig å avgjøre i hvor stor grad jeg skal fortsette å innvolvere dem...

[AnonymBruker]

Så utrolig vakkert skrevet Du er nok en flott mor. 

 

Mine foreldre er også fantastiske og jeg vil dem kun alt godt, så da synes jeg det er litt vanskelig å avgjøre i hvor stor grad jeg skal fortsette å innvolvere dem...

I og med at du skriver at dine foreldre er fantastiske så vet jeg som mor at de garantert ville "tåle" og støtte hva enn det er du føler for dele med dem. Ikke hold igjen for å spare noen for. Involver dem uten å tenke slik. Fantastiske foreldre ønsker å  vite og bli gitt fortroligheten og med det kunne være der for....

Anonymous poster hash: ba96e...e47

[umakenverdt]

 

I og med at du skriver at dine foreldre er fantastiske så vet jeg som mor at de garantert ville "tåle" og støtte hva enn det er du føler for dele med dem. Ikke hold igjen for å spare noen for. Involver dem uten å tenke slik. Fantastiske foreldre ønsker å  vite og bli gitt fortroligheten og med det kunne være der for...

 

 

Tusen takk, kanskje jeg skal gjøre det da. Har lyst til å være en god datter! Jeg ville selv syntes det var trist dersom de hadde latt være å fortelle meg om det dersom de hadde problemer... 

[AnonymBruker]

Tusen takk, kanskje jeg skal gjøre det da. Har lyst til å være en god datter! Jeg ville selv syntes det var trist dersom de hadde latt være å fortelle meg om det dersom de hadde problemer... 

Vær den du ønsker å være og gjør det du selv ville gjort God datter er du garantert!

Anonymous poster hash: ba96e...e47

[AnonymBruker]

Jeg er mor til et voksent barn som sliter. Ingenting er vondere for en mor enn å vite at barna har det vondt.

Jeg trenger ikke alle detaljer, men ønsker hun forteller det hun føler behov for å si. Jeg ønsker å vite hvordan hun har det, jeg ønsker å vite om hun får den hjelpen hun trenger. Og får hun ikke det så ønsker jeg å få bidra med det jeg kan gjøre for at hun skal få den hjelpen. Jeg ønsker hun tar kontakt med meg når det er veldig vanskelig, hvis hun ikke har en venninne eller noen andre hun heller ønsker å kontakte. Jeg ønsker vi skal kunne ha en åpen dialog. Men aller helst skulle jeg ønske at hun slapp den smerten. Jeg vil alltid være klar til å støtte henne når hun trenger det.

Anonymous poster hash: 883cb...297

[Kayia]

Jeg tror dette er veldig avhengig av forholdet mellom foreldre og barn, og av foreldrenes "foreldrekvaliteter". Dersom du føler at det blir feil, at de misforstår, at de bruker det du sier mot deg senere eller lignende bør du kanskje moderere hva du sier, men dersom de virkelig ER der for deg, veileder deg, hjelper deg og gir deg omsorg skal du ikke la deg stoppe av følelsen av å være til byrde. For sunne, gode foreldre er barna ALDRI til byrde, og man ønsker å alltid kunne være der når de trenger det. Som noen sier lenger oppe oppleves det som tillitsfullt at barn er åpne i forhold til problemer, også etter at de har blitt voksne:)

[AnonymBruker]

Dette blir utrolig på siden av temaet (sorry!), men er det du som har skrevet dette innlegget? http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Takk-til-deg-som-bryr-deg-8077630.html

 

I såfall syns jeg det var kjempebra!

 

Ellers signerer jeg innlegget til Kayia. 

Anonymous poster hash: 652d6...180

[Madelenemie]

Jeg tror dette er veldig avhengig av forholdet mellom foreldre og barn, og av foreldrenes "foreldrekvaliteter". Dersom du føler at det blir feil, at de misforstår, at de bruker det du sier mot deg senere eller lignende bør du kanskje moderere hva du sier, men dersom de virkelig ER der for deg, veileder deg, hjelper deg og gir deg omsorg skal du ikke la deg stoppe av følelsen av å være til byrde. For sunne, gode foreldre er barna ALDRI til byrde, og man ønsker å alltid kunne være der når de trenger det. Som noen sier lenger oppe oppleves det som tillitsfullt at barn er åpne i forhold til problemer, også etter at de har blitt voksne:)

He!

 

Fint skrevet.

 

Det er om man er der stødig for barna som teller,

 

noen foreldre er umodne og blander egne behov  med barnas, og kjenner ikke at barna kanskje har både egne grenser, et annet syn, et annet verdigrunnlag,, samt gjør andre valg.

 

barna er i beste fall en selvstndig organisme som greier seg utmerket og best uten inn,blanding fra foreldre, når blitt voksen

 

Kanskje kjenner man på at valgene kunne vært annerledes og bedre,

 

men man kan ikke gjøre noe, ens barn har rett til å ta dem, gjøre feil, gjøre rett,

 

akkurat som alle andre.

 

det er litt vondt i blant å være foreldre, det er langt verre når man verken kan komme løpende med sykkelhjelm eller formaninger, når barna, ikke er barn mer for andre, når deres stemme er like klar og bestemt som noen voksen, da kan man savne sykeskrin og sykkelhjem og knebeskyttelse,

 

men da er det for sent, stemmen er voksen og knebeskyttelsen passer ikke lenger, sykkelhjem med marihøner passer ikke og man skjønner da som mamma at barna er i ferd med å forlate rede, det er både fint og litt trist,

 

flyr ungene stødig avsted, slapper man litt av, men for den ene som kræsjlander, så er kroppen i full beredskap,

man må la forsøke, igjen og igjen, og man håper i det lengste, og forhåpenligvis går det bra.

[umakenverdt]

Jeg er mor til et voksent barn som sliter. Ingenting er vondere for en mor enn å vite at barna har det vondt.

Jeg trenger ikke alle detaljer, men ønsker hun forteller det hun føler behov for å si. Jeg ønsker å vite hvordan hun har det, jeg ønsker å vite om hun får den hjelpen hun trenger. Og får hun ikke det så ønsker jeg å få bidra med det jeg kan gjøre for at hun skal få den hjelpen. Jeg ønsker hun tar kontakt med meg når det er veldig vanskelig, hvis hun ikke har en venninne eller noen andre hun heller ønsker å kontakte. Jeg ønsker vi skal kunne ha en åpen dialog. Men aller helst skulle jeg ønske at hun slapp den smerten. Jeg vil alltid være klar til å støtte henne når hun trenger det.

 

Jeg deler ikke de verste detaljene på noen måte, det vil jeg ikke. Jeg synes imidlertid det er vanskelig å ikke fortelle noe også når ting er så vanskelige. Føler det blir som å lyve. Men jeg vil jo ikke at mine foreldre skal ha det vondt. Jeg presiserer også at jeg er veldig fornøyd med hjelpen jeg får.

 

Håper det går bedre med barnet ditt!

[umakenverdt]

Jeg tror dette er veldig avhengig av forholdet mellom foreldre og barn, og av foreldrenes "foreldrekvaliteter". Dersom du føler at det blir feil, at de misforstår, at de bruker det du sier mot deg senere eller lignende bør du kanskje moderere hva du sier, men dersom de virkelig ER der for deg, veileder deg, hjelper deg og gir deg omsorg skal du ikke la deg stoppe av følelsen av å være til byrde. For sunne, gode foreldre er barna ALDRI til byrde, og man ønsker å alltid kunne være der når de trenger det. Som noen sier lenger oppe oppleves det som tillitsfullt at barn er åpne i forhold til problemer, også etter at de har blitt voksne:)

 

Jeg håper virkelig det de opplever det slik.

 

Det gjør de ikke, de er fine og støttende foreldre. Det er som jeg skriver ikke noe jeg ønsker å byrde dem med og det er ikke noe jeg trenger fra dem, men synes det er vanskelig å snakke med dem uten at det kommer opp på en måte... Jeg vil ikke lyve for dem heller. 

[umakenverdt]

 

Dette blir utrolig på siden av temaet (sorry!), men er det du som har skrevet dette innlegget? http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Takk-til-deg-som-bryr-deg-8077630.html

 

I såfall syns jeg det var kjempebra!

 

Ellers signerer jeg innlegget til Kayia. 

 

Ja, kjente meg så takknemlig, så skrev det Jeg mener virkelig hvert eneste ord

[umakenverdt]

He!

 

Fint skrevet.

 

Det er om man er der stødig for barna som teller,

 

noen foreldre er umodne og blander egne behov  med barnas, og kjenner ikke at barna kanskje har både egne grenser, et annet syn, et annet verdigrunnlag,, samt gjør andre valg.

 

barna er i beste fall en selvstndig organisme som greier seg utmerket og best uten inn,blanding fra foreldre, når blitt voksen

 

Kanskje kjenner man på at valgene kunne vært annerledes og bedre,

 

men man kan ikke gjøre noe, ens barn har rett til å ta dem, gjøre feil, gjøre rett,

 

akkurat som alle andre.

 

det er litt vondt i blant å være foreldre, det er langt verre når man verken kan komme løpende med sykkelhjelm eller formaninger, når barna, ikke er barn mer for andre, når deres stemme er like klar og bestemt som noen voksen, da kan man savne sykeskrin og sykkelhjem og knebeskyttelse,

 

men da er det for sent, stemmen er voksen og knebeskyttelsen passer ikke lenger, sykkelhjem med marihøner passer ikke og man skjønner da som mamma at barna er i ferd med å forlate rede, det er både fint og litt trist,

 

flyr ungene stødig avsted, slapper man litt av, men for den ene som kræsjlander, så er kroppen i full beredskap,

man må la forsøke, igjen og igjen, og man håper i det lengste, og forhåpenligvis går det bra.

 

Det var vakkert skrevet!

 

Jeg synes det har vært så vanskelig å vite hvor mye jeg skal fortelle om hvordan jeg har hatt det. Ville ikke sette i gang noen beredskap, men de merker jo når noe er galt de gangene jeg snakker med dem.

[Madelenemie]

Det var vakkert skrevet!

 

Jeg synes det har vært så vanskelig å vite hvor mye jeg skal fortelle om hvordan jeg har hatt det. Ville ikke sette i gang noen beredskap, men de merker jo når noe er galt de gangene jeg snakker med dem.

Hei!

 

Jeg ville i vertfall blitt beroliget.

 

Jeg foretrekker å bli lei meg, urolig og redd, enn å ikke vite.

 

Livet er jo sånn at motgang er en del av det, så det tåler foreldre, det bør man tåle som foreldre.

[Nicklusheletida]

Nei, jeg ville ikke ønsket å bli skjermet. Jeg ville ha ønsket å hjelpe og det hadde jeg ikke greid med skjerming.

 

Å vite at den du elsker mest (barna dine) sliter er tøft, men enda tøffere å ikke kunne få være til hjelp.

[AnonymBruker]

Jeg deler ikke de verste detaljene på noen måte, det vil jeg ikke. Jeg synes imidlertid det er vanskelig å ikke fortelle noe også når ting er så vanskelige. Føler det blir som å lyve. Men jeg vil jo ikke at mine foreldre skal ha det vondt. Jeg presiserer også at jeg er veldig fornøyd med hjelpen jeg får.

 

Håper det går bedre med barnet ditt!

Jeg mener at du skal fortelle foreldrene dine alt du føler for. Jeg ville ikke ønske at barna holdt igjen noe for å skåne meg. Det er vondt å vite at barna har det vondt. Men vi velger å få barn og barna betyr alt for oss. Så ikke tenk på at du skal skåne foreldrene dine, men la de få muligheten til å gi deg full støtte og hjelp.

Anonymous poster hash: 883cb...297

[umakenverdt]

Hei!

 

Jeg ville i vertfall blitt beroliget.

 

Jeg foretrekker å bli lei meg, urolig og redd, enn å ikke vite.

 

Livet er jo sånn at motgang er en del av det, så det tåler foreldre, det bør man tåle som foreldre.

 

Ja, det er jo det jeg er litt redd for også, at det kan såre å ikke fortelle også. Jeg har så lyst til bare å fortelle gode nyheter, men slik er det jo ikke alltid..

 

Jeg må også presisere at jeg har veldig gode foreldre!