Nedtrapping av seroxat

[aka Orio]

Legen har bestemt at jeg etter mange år nå skal trappe ned på seroxat, fra 50 til 40 mg. Jeg er usikker på om det i det hele tatt er lurt, for da jeg avsluttet behandling på dps fikk jeg beskjed om å fortsette med medisnene livet ut.

 

De psykiske sykdommene jeg har er: tilbakevendende depressiv lidelse, panikkangst og generell angstlidelse, og unnvikende personlighetsforstyrrelse. Panikkanfall har jeg så å si ikke hatt etter at jeg begynte med den dosen seroxat jeg har nå, til forskjell fra flere daglige anfall uten medisiner. Unnvikende personlighetsforstyrrelse tror jeg kan være ganske borte nå, jeg har i alle fall forandret meg veldig (til det bedre), blitt mer selvstendig siden diagnosen ble stilt for ca 7 år siden. Selv om jeg ikke har panikkanfall har jeg en del angst som hemmer meg i hverdagen.

 

Jeg er helt inneforstått med at det kan være lurt å prøve å redusere dosen medisiner, hovedinnvendingen er tidspunktet og måten det ble gjort på. (I tillegg til seroxat bruker jeg lamictal.) Det er ingen medisinske grunner til at jeg må redusere her og nå, da ville jeg hatt forståelse for det og vært enig i avgjørelsen.

 

Innvendinger mot måten det ble gjort på:

- Reduksjon av dosen har aldri vært tema hos fastlegen før han ga meg beskjed om at jeg skulle trappe ned.

- Han stilte ikke ett eneste spørsmål om hvordan jeg har det, hvordan jeg fungerer i hverdagen, bare konstaterte at jeg har det bedre nå enn før. (Jeg har det bedre enn for ti år siden, men for to år siden hadde jeg det bedre enn jeg har det nå.)

- Han hørte ikke etter da jeg kom med mine innvendinger, som gikk på valg av tidspunkt. Kom ikke med noen som helst begrunnelse for å gjøre det nå, og ikke vente til høsten. (Som var det jeg foreslo.)

- Da jeg avsluttet behandlingen på dps fikk jeg beskjed av psykiateren jeg gikk til at jeg skulle fortsette med samme medisiner og samme dose livet ut, det er nå tre år siden.

- Jeg fikk ikke ny time før om to måneder. (Fikk brev i posten med ny time, hvis ikke ville jeg bedt om time tidligere). Jeg synes at ved nedtrapping av denne typen medisiner, og særlig når jeg er blitt vurdert til å ha en "kronisk forhøyet selvmordsrisiko" bør jeg bli fulgt opp tettere. Han spurte heller ikke om hva slags oppfølging jeg får fra kommunen i sommer, selv om han for seks måneder siden mente at denne oppfølgingen var viktig for at jeg skulle "holde meg flytende". (Hans ord.)

 

Innvendinger mot valg av tidspunkt:

- Rett før sommerferien. Hvis det ikke skulle fungere bra har jeg ingen å ty til, alle har ferie. (Kan ringe hjemmesykepleien eller en annen psykiatrikonsulent i kommunen som jeg så vidt har hilst på. I praksis blir det mannen min som må håndtere det hvis dette ikke fungerer. (Og selvfølgelig jeg.)

- Jeg har vært alvorlig syk (fysisk), lå i kunstig koma med respirator, og det var ikke sikkert jeg kom til å overleve. Det var i vinter, så det er noen måneder siden. Men så alvorlig sykdom gjør noe med deg (i alle fall med meg), både fysisk og psykisk. Jeg har vært mer psykisk ustabil etter sykdommen. Jeg holder fortsatt på med opptrening fysisk. Og det var en belastning for ekteskapet, forholdet mellom meg og mannen min fikk seg en trøkk. (Nå er vi tilbake der vi var, og alt er fint mellom oss, men er det så ille å ønske noen måneder stabilitet før neste utfordring?)

- På sykehuset ble det oppdaget noen uregelmessigheter på ekg, og jeg var midt i en hjerteutredning da fastlegen bestemte at jeg skulle trappe ned. (Det visste han godt, for han spurte om jeg hadde fått noen innkallelse enda.) Heldigvis viste det seg at alt er i orden, men det hadde han ikke noe grunnlag for å vite. Tvert imot, han har gitt meg inntrykk av at han trodde det var noe galt.

- Jeg har diabetes, og har nettopp begynt med insulin, og holder fortsatt på finne ut hva som er riktig dose/fordeling på insulatard og novorapid (langtidsvirkende og hurtigvirkende insulin). Det i seg selv er stressende, og for meg som er livredd for sprøyter har det vært en stor belastning å starte med insulin.

- Både det med hjerte og insulinbehandlingen er stressfaktorer, og diabetes med høyt/lavt blodsukker kan gi symptomer som jeg har forvekslet med angst og depresjon. Hvis nedtrapping hadde vært utsatt til hjerteutredningen var ferdig og blodsukker/medisinering var stabilisert, ville det vært mye enklere å vurdere om økt angst/depresjon skyldes nedtrapping eller utenforliggende faktorer. (Som det er nå regner jeg med at hvis jeg sier at angsten har økt, noe den har, vil jeg bare få beskjed om at det skyldes at jeg har startet på insulinbehandling.

 

Kort fortalt: Jeg mener eventuell nedtrapping burde vært utsatt fordi A: jeg har ingen/få steder å henvende meg hvis det skulle fungere dårlig. B: Det er mange utenforliggende faktorer som naturlig vil føre til mer angst/depressive tanker, eller nystartet insulinbehandling kan gi de samme faktorene. Begge disse problemene ville vært unngått ved å vente to-tre måneder med nedtrapping.

 

[ISW]

Jeg ville definitivt bedt om en second opinion hos psykiater/DPS på om dette er lurt. De har jo uansett bedre kompetanse på dette enn fastlegen.

Seroxat påvirker ikke hjertet/EKG.

Det er jo rart at du ikke har fått en bedre begrunnelse for hvorfor du skal trappe ned akkurat nå synes jeg.

[aka Orio]

Jeg ville definitivt bedt om en second opinion hos psykiater/DPS på om dette er lurt. De har jo uansett bedre kompetanse på dette enn fastlegen.

Seroxat påvirker ikke hjertet/EKG.

Det er jo rart at du ikke har fått en bedre begrunnelse for hvorfor du skal trappe ned akkurat nå synes jeg.

Nei, det var aldri noe snakk om at jeg skulle kutte ut seroxat på grunn av hjertet, da ville det jo vært et tema allerede da mistanken om at det kunne være noe galt med hjerte oppsto.

 

Kanskje jeg skal be om henvisning til dps for å få en vurdering av nedtrapping. Problemet er at det er vanskelig å få time der, og når jeg fungerer "greit" på den dosen jeg har tviler jeg på om jeg blir prioritert. På den annen side, det hadde ikke vært snakk om langvarig behandling. Jeg følte meg rett og slett overkjørt av legen.

 

Er du enig med meg i at det er et dårlig valgt tidspunkt? Jeg er kommet dit at jeg begynner å tvile på mine egne vurderinger, og trenger å støtte meg litt til andre.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ta med dette til fastlegen din:

 

All forskning viser dette: Vedlikeholdsdose = behandlingsdose. Du skal forbli på 50 mg.

[aka Orio]

Ta med dette til fastlegen din:

 

All forskning viser dette: Vedlikeholdsdose = behandlingsdose. Du skal forbli på 50 mg.

Fastlegen mener jeg bruker for høy dose siden vanlig dose er 20 mg. (Tror jeg glemte å skrive det i det første innlegget.) Er 20 mg vanlig dose?

 

Hvor lenge bør jeg holde meg på 50 mg? Livet ut, som jeg fikk beskjed om da behandlingen på dps ble avsluttet? Og hvor raskt etter nedtrapping vil jeg merke økte symptomer? Jeg klarer ikke fri meg fra tanken at grunnen til jeg føler jeg har mindre effekt er at jeg vet dosen er trappet ned. Men de første (ca to?) ukene merket jeg ingenting, og får medisiner i multidose fra hjemmesykepleien, så jeg ser ikke fra dag til dag at jeg tar "for lite". (Har flere medisiner, og tar alle i ett jafs.)