AnonymBruker Skrevet 12. juli 2015 Skrevet 12. juli 2015 Jeg har egentlig slitt hele livet med angst, men aldri hatt noen irrelevante tanker om katastrofer. Jeg har klaustrofobi, men ikke slik at det hemmer meg i det daglige. Da jeg var i Lindesnes fyr før i sommer gikk jeg forsiktig rundt og nøt utsikten, men min søster ville aldri ha gått ut eller for den saks skyld opp trappa. Hun er skikkelig plaget av høydeskrekk. Jeg kan være paralysert av angst og da greier jeg ikke å være rolig og sitte stille i timesvis. Får panikk da jeg kommer inn på et venteværelse og får beskjed om å sitte der og vente på hjelp. Da får jeg kjeft og ingen hjelp. Dette er unntakene. Vanligvis greier jeg dette greit. I går kveld lå jeg uten å kunne røre meg med angst for fremtiden. Jeg har det vanskelig og kan ikke fortsette sånn som nå. Jeg hadde ikke angst for slikt før, jeg gikk på og gjorde forandringer. Nå er jeg godt voksen og da er det vanskeligere. Ikke hjelper samfunnet eller dol noe særlig heller når jeg får fortalt at det store stygge utland er farlig og stakkarene bør holde seg i Norge. Jeg har ikke schizofreni, har aldri vært psykotisk, har ikke bipolar, autisme eller noen i den retningen. Jeg har en diagnose og det er at jeg er menneske. Det å ikke ha det bra hele tiden er en del av det å være menneske. Anonymous poster hash: 129c5...62f 0 Siter
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.