Mine psykiske vansker blir kraftig forsterket når barna sliter

[AnonymBruker]

Jeg går helt inn i morsrollen. Lytter, støtter og gir råd. Fortrenger min egen lidelse. Men det skjer likevel noe med meg. Alt fokuset på barna slår tilbake på meg selv. Og det vil ikke slippe taket.

Anonymous poster hash: 793ef...0d7

[stjernestøv]

Det er klart det blir sånn når man har barn,de betyr jo alt.

[AnonymBruker]

Det er klart det blir sånn når man har barn,de betyr jo alt.

Det er vondt når barna sliter, men det trigger også min egen psykiske lidelse, og da blir det dobbelt opp. Jeg klarer bedre å støtte barna mine når jeg selv er frisk, enn jeg klarer når jeg er syk.

Anonymous poster hash: 793ef...0d7

[Madelenemie]

Det er vondt når barna sliter, men det trigger også min egen psykiske lidelse, og da blir det dobbelt opp. Jeg klarer bedre å støtte barna mine når jeg selv er frisk, enn jeg klarer når jeg er syk.

Anonymous poster hash: 793ef...0d7

Hei!

 

Jeg har det litt motsatt,

 

Når barna sliter fungerer jeg best, jeg glemmer min autisme, at jeg strever med øyekontakt i følge andre osv...

 

Jeg er nok ikke så flink som deg til å lytte, jeg lytter til jeg har fått essensen i hva som er problemet, men så blir jeg fort utålmodig, for så skal jeg løse saken, det blir jeg veldig engasjert og opptatt med helt til saken er løst, eller barnet friskt.

 

Men det er vondt når barna strever, det er derfor jeg blir utålmodig og veldig intenst opptatt av løsninger.