Borderline - en del spørsmål

[påskelilje]

En person i familien har diagnosen borderline (om lag 1,5 år siden dette startet). Personen får behandling og medisiner, men er veldig ustabil. Er det mulighet for å bli frisk av denne sykdommen? Eller bare få hjelp til å leve med det?

 

Ei lita nabojente på nå 3 år har pleid å bli passet av personen som nå er syk. Er det OK (på gode dager), eller bør det helst unngås? Ustabiliteten går ut på humørskifte, mistenksomhet, taushet, sinne, selvmordsforsøk og flere ting.

 

Hva slags hjelp kan pårørende få (ektefelle, barn)?

 

Hvor kan jeg lese om borderline (ikke så veldig avansert medisinsk)?

[ISW]

Tenkte jeg kunne dele det lille jeg vet / tror om denne sykdommen.

 

Det er en alvorlig personlighetsforstyrrelse som blant annet er preget av en ekstrem overreaksjon på ellers ganske normale livshendelser (f.eks: "eksamen gikk dårlig - jeg er komplett ubrukelig - jeg tror jeg må ta livet av meg") - altså er det reelle årsaker til reaksjonene, men de er sterkt overdrevne. Man har som regel også et veldig varierende følelsesliv og relasjoner til andre, tar sine følelser veldig på alvor og er ofte veldig redd for å bli forlatt.

 

Jeg tror behandlingen er langvarig terapi, eventuelt medisiner i form av AP mot utagering/sinne og kanskje også AD. Men ofte tror jeg det er vanskelig for behandler å objektivt vurdere hvor ille symptomene egentlig er, fordi symptomer kan overdrives. Har hørt om en som scoret nesten 60 poeng på MADRS depresjonstest (som er toppscore) og likevel greide å fungere tålig greit i jobb. Det er fullstendig umulig, og et tegn på at symptomene og de negative følelsene gjerne om ikke overdrives, men oppleves verre enn de i realiteten er.

 

Hvis du vil lese om Borderline, bør du søke etter "Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse" ("Emotionally Unstable Personality Disorder") - eller EUPF. Borderline er en undertype av denne personlighetsforstyrrelsen, du finner ikke så mye om du bare søker på Borderline. Wikipedia har en helt OK artikkel.

 

Jeg ville IKKE overlatt ungen min (om jeg hadde en) til en person med denne lidelsen hvis den ikke var i vesentlig bedring. Med bedring mener jeg at man i terapi har lært seg viktigheten av å ta ansvar og ikke la følelsene rive en med og løpe løpsk.

Endret 13. juli 2015 av issomethingwrong

[frosken]

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse har varierende grad av alvorlighet, men det finnes mange personer som har hatt denne diagnosen som unge voksne og som senere har blitt så mye bedre at de fungerer ok. Hvis du vil lese om lidelsen, så kan du søke på "emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse" og lese det som er skrevet av fagpersoner på norsk.

 

Jeg synes ikke det går an å svare generelt på spørsmålet om egnethet som barnevakt, men jeg har sett mange tilfeller hvor personer har hatt god omsorgsevne som barnevakter til tross for sykdommen. Det som er viktig, slik jeg ser det, er at vedkommende vet at det er greit om hun sier i fra at i dag er hun ikke i form til å være barnevakt. Barnevakt er jo noe man normalt er noen timer, og så fremt vedkommende ikke har en dårlig dag, så vil det ofte ikke være noe i veien for å gjøre en god jobb som barnevakt.

 

Eupf er en av de mest stigmatiserte psykiske lidelsene, og det skilles dessverre alt for lite mellom de mer ekstreme tilfellene og alle de andre ganske sårbare menneskene som sliter med denne lidelsen.

[ISW]

@Frosken: Enig med deg i dette med stigmatisering, men jeg forutsatte at vedkommende hadde en alvorlig variant av sykdommen pga dette med selvmordsforsøk.

[påskelilje]

Takk for svar, begge to. Utfordringen her er av og til at hun som er syk gjerne VIL passe nabojenta, og tilbyr seg ofte som barnevakt. Hun ser nok ikke selv hvor ustabil hun er, selv om hun erkjenner at hun er syk og trenger hjelp. Far og mor til nabojenta synes dette er vanskelig, og vet ikke om de tør stole på henne som barnevakt.

 

Frosk - hvordan kan sykdomsforløpet til en med ekstrem EUPF være? Det jeg har hørt, oppfatter jeg som veldig ekstremt og voldsomt, men jeg kjenner jo veldig lite til dette.

 

Skal lese om EUPF. Takk igjen dere to.

[frosken]

Hvis hun oppleves som ustabil også i omgang med barnet, så bør hun på en skånsom måte forklares at hun ikke kan være barnevakt før hun blir bedre. Barnet skal selvfølgelig ikke utsettes for manglende forutsigbarhet som følge av hennes svingninger. Jeg synes at foreldrene til jenta må ha lov til å si nei når de føler seg usikre.

 

For folk flest, så vil jo utagering som selvskading eller selvmordsforsøk oppleves som ekstremt, men det er ikke gitt at hun har en dårlig prognose av den grunn. Det er ikke graden av "ekstremhet" som sier noe om prognosen.

[påskelilje]

Nei, jeg synes heller ikke det høres bra ut at hun passer barnet. Hennes egne barn er voksne. Men hun blir da såret og lei seg dersom hun ikke får lov til å være barnevakt (hun er glad i denne lille jenta...) - men barnets sikkerhet skal jo være viktigst.

 

Jeg skjønner meg ikke på det med selvmordsforsøk. Kan jo forstå at livet kan bli så svart og vondt at en ikke vil leve lenger - men å gjøre det halvveis, gang etter gang..... Nei, dette er virkelig trist :-(

[Gjest Ladytron]

Er enig med Frosken i at dette kommer i ulike grader og at folk har ulike forutsetninger for å bli bedre.

 

Jeg hadde EUPF diagnose før, men oppfyller ikke lenger kriteriene. For meg tror jeg mye handlet om å bli bevisst på de uhensiktsmessige mønstrene, at de kunne forandres, og å jobbe med meg selv. Noe tror jeg også kom med alderen, at jeg har blitt mer rolig og moden.

 

Selv om jeg hadde EUPF diagnosen så har jeg alltid vært veldig glad i barn og ikke latt mine problemer gått ut over de som jeg har sittet barnevakt for. Den som merket mest til mine problemer (utenom meg selv) var nok eksen min.

 

Jeg hadde en venninne som hadde EUPF en stund, men hun måtte jeg bare kutte kontakten med. Hun var i utgangspunktet en nær venninne, men etter en stund så begynte hun å behandle meg veldig dårlig og etter en krangel truet hun med å bruke vold. Hun var i konstant konflikt med familien sin og gjorde livet vanskelig for veldig mange. Jeg tror nok hun var et mer ekstremt tilfelle enn meg.

[påskelilje]

Ladytron - takk for svar.  hva slags behandling fikk du, og hvor lang tid tok det med behandling før du opplevde deg som frisk? Det er helt sikkert grader av dette, slik du forteller.

[Gjest Ladytron]

Jeg gikk til psykiater i en del år, samt at jeg gikk på antidepressiva og stemningsstabiliserende medisiner. Følte ikke at medisinene hjalp så mye for meg, men det med samtaleterapien hjalp en del. Jeg leste også en del (selvhjelps)bøker om EUPF, depresjon og kognitiv terapi.

 

Det tok kanskje 3 år med behandling før jeg opplevde meg som frisk. Tilsammen hadde jeg nok symptomene på EUPF i bortimot 10 år, men det tok lang tid for meg å forstå at jeg kunne endre meg og at jeg måtte jobbe med meg selv for å bli frisk.

Endret 13. juli 2015 av Ladytron

[påskelilje]

Veldig godt å høre at du kom deg gjennom dette og ble frisk, Ladytron!

[AnonymBruker]

Jeg gikk til psykiater i en del år, samt at jeg gikk på antidepressiva og stemningsstabiliserende medisiner. Følte ikke at medisinene hjalp så mye for meg, men det med samtaleterapien hjalp en del. Jeg leste også en del (selvhjelps)bøker om EUPF, depresjon og kognitiv terapi.

 

Det tok kanskje 3 år med behandling før jeg opplevde meg som frisk. Tilsammen hadde jeg nok symptomene på EUPF i bortimot 10 år, men det tok lang tid for meg å forstå at jeg kunne endre meg og at jeg måtte jobbe med meg selv for å bli frisk.

Hei!

 

Så bra du klarte det!:-)

 

Jeg tror nok mer det er personavhengig enn diagnoseavhengig, hvor mottagelig man er for hjelp, veiledning, terapi og endring.

 

Jeg fikk i dag beskjed om at jeg har mottat psykoedukasjon av klinikkoverlegen:-) selv om jeg ikke visste det, det har fungert fint, og jeg har hatt stor nytte av det.

 

Så jeg tror en god behandler kjenner det når terapi har effekt og fører til endring, da tror jeg fleksibiliteten også inntreffer, ved feks å ha noen veldig lenge i terapi.

 

Jeg har en mor med denne lidelsen tror jeg, hun er nok ganske behandlingsresistent, mulig er det pga av hennes narsissisme, altså at det vanskeliggjør, fordi hun ser seg selv som perfekt, men jeg leste litt på to blogger av to kvinner med eupf og de virket veldig klar over sine vansker og ønsket endring.

Anonymous poster hash: 26ca0...26d

[AnonymBruker]

Hvordan har det gått med hennes egne barn ?vis de er ok og klarer seg bra i livet så har hun vel god omsorgsevne.Ellers tror jeg sånn generelt at å passe barn ikke er noe som skader barnet så lenge det er hennes eget ønske for det betyr at hun har overskudd og glede av barna.Men det må bli på hennes primisser alså så lenge hun orker ,det er når hun blir sliten og overveldet at problemer med å kontrollere følelser kan bli et problem for henne.

Og som sagt over så er det stor forskjell på personer med Bordeline og det å snakke om selvmord i dårlige perioder er ikke uvanlig og trenger ikke bety at hun er ustabil heletiden for det.

Anonymous poster hash: 59818...395

[Gjest Ladytron]

Veldig godt å høre at du kom deg gjennom dette og ble frisk, Ladytron!

Tusen takk Jeg håper ditt familiemedlem også får det bedre snart.

 

Jeg fant forresten dette her på DOL når jeg søkte etter prognose for bedring (http://www.klikk.no/helse/doktoronline/helseleksikon/psykiske-lidelser/personlighetsforstyrrelser/emosjonelt-ustabil-personlighetsforstyrrelse/):

Med god behandling og en motivert pasient vil mange kunne bli kvitt emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.

[NEC1234]

Skjønner ikke det med "motivasjon". For hvis det er emosjonelt ustabil, så er handlingene problemet. De styres av viljen. Hvis man er motivert, er det vel bare å avstå fra dumme handlinger? Såklart er det flere problemer enn handlingene, men ift. å være barnevakt så spiller det ingen rolle hvordan man har det inni seg, om man ikke knuser kopper og truer barnet.

[AnonymBruker]

Skjønner ikke det med "motivasjon". For hvis det er emosjonelt ustabil, så er handlingene problemet. De styres av viljen. Hvis man er motivert, er det vel bare å avstå fra dumme handlinger? Såklart er det flere problemer enn handlingene, men ift. å være barnevakt så spiller det ingen rolle hvordan man har det inni seg, om man ikke knuser kopper og truer barnet.

 

Vanskelig å sette i gang med "store" ting hvis man ikke er "motivert".

Anonymous poster hash: 682e8...784

[påskelilje]

Takk for svar, dere! Er blitt litt klokere.

[Gjest Ladytron]

Skjønner ikke det med "motivasjon". For hvis det er emosjonelt ustabil, så er handlingene problemet. De styres av viljen. Hvis man er motivert, er det vel bare å avstå fra dumme handlinger?

Ja, man kan avstå fra dumme handlinger - når man gradvis klarer å gjøre det mer og mer så er man vel på vei til å bli frisk igjen. Men det er ikke så lett å forandre seg når tendenser til overdrevent sinne, og et intenst og sterkt vekslende følelsesliv er en del av personligheten som har fått utvikle seg over mange år. Selv om man ønsker å bli frisk og blir lei seg over hvor destruktiv man kan være overfor seg selv og andre så tviler jeg på at man kan bli frisk på dagen. Det er vel mer en prosess der man i større og større grad klarer å roe seg ned, ikke handle på destruktive impulser og se ting fra andre perspektiver.

 

Det er også forskjellig hvilke situasjoner som trigger og hvem man lar det gå ut over. Jeg opplevde at det gikk fint å være barnevakt, men jeg var såpass ustabil at jeg er veldig glad for at jeg ikke ble mor tidlig.

[NEC1234]

Ja, man kan avstå fra dumme handlinger - når man gradvis klarer å gjøre det mer og mer så er man vel på vei til å bli frisk igjen. Men det er ikke så lett å forandre seg når tendenser til overdrevent sinne, og et intenst og sterkt vekslende følelsesliv er en del av personligheten som har fått utvikle seg over mange år. Selv om man ønsker å bli frisk og blir lei seg over hvor destruktiv man kan være overfor seg selv og andre så tviler jeg på at man kan bli frisk på dagen. Det er vel mer en prosess der man i større og større grad klarer å roe seg ned, ikke handle på destruktive impulser og se ting fra andre perspektiver.

 

Det er også forskjellig hvilke situasjoner som trigger og hvem man lar det gå ut over. Jeg opplevde at det gikk fint å være barnevakt, men jeg var såpass ustabil at jeg er veldig glad for at jeg ikke ble mor tidlig.

 

Så det vil si at det det snakkes om er litt motivasjon, eller delvis motivasjon?

 

Kan det i såfall tenkes at det samme prinsippet gjelder flere områder som involverer viljesakt?

 

Er det noen grunn til å tro at det som kan diagnostiseres nødvendigvis stiller i en særstilling til hvor stor viljestyrke som kreves, i forhold til andre ting man har vansker med å gjennomføre?