Må noen personer innse at de ikke kan ha følelser?

[AnonymBruker]

Er det noen ganger bedre å innse at en har så alvorlige problemer med følelseslivet at personen selv og de rundt har det bedre ved at en fortrenger følelser? Hvis følelser alene gir nedsatt livskvalitet og funksjon i arbeid og fritid og sosialt og gjør at andre irriterer seg og ikke liker en osv. Er det noen personer som faktisk må innse at det er eneste løsning?

Anonymous poster hash: 7ef3a...b8f

[Trine]

Tror ikke det, i lengden, er noen god idé å fortrenge følelser.

[AnonymBruker]

Nei, men er det noen som faktisk ikke har noe valg? Det var spørsmålet mitt

Anonymous poster hash: 7ef3a...b8f

[Trine]

Alle har et valg.

[gråstein]

Er det noen ganger bedre å innse at en har så alvorlige problemer med følelseslivet at personen selv og de rundt har det bedre ved at en fortrenger følelser? Hvis følelser alene gir nedsatt livskvalitet og funksjon i arbeid og fritid og sosialt og gjør at andre irriterer seg og ikke liker en osv. Er det noen personer som faktisk må innse at det er eneste løsning?

 

Ja...

[NEC1234]

Skjønner ikke helt at dette skal være noe valg en person har. En kan ikke "velge" å "fortrenge" følelser (hva nå det egentlig måtte bety).

 

Mye grubling på forumet, ja.

[ISW]

Fortrenge følelser er vel aldri lurt. Å akseptere følelser uten å nødvendigvis ta altfor mye hensyn til dem har fungert greit for meg ved behov.

I jobben min ville jeg f.eks med 100% sikkerhet falt gjennom hvis jeg hadde vært styrt av følelser. Der gjelder i stor grad rasjonalitet og fakta.

Endret 13. juli 2015 av issomethingwrong

[NEC1234]

Der gjelder i stor grad rasjonalitet

 

Hva er definisjonen på en rasjonell handling? Jeg vil våge å påstå at Holocaust var særdeles rasjonelt. Fordi man hadde et problem: jødene var skadedyr. Man fant en løsning: folkemord. Det er en politikk som ikke tok hensyn til følelser i det hele tatt. For under premissene, som de jo trodde på, så var jødene problemet, og folkemordet løsningen. Hvordan ellers skulle man kvitte seg med jødene på en effektiv måte?

 

Det du regner for rasjonelt er en resultatsorientert handling som løsning på et subjektivt/følelsesmessig problem.

 

Er det rasjonelt å ta livet sitt? Kommer helt an på hva problemet er. Hvis valget er å gravlegges levende, med tilførsel av mat og vann for 10 år, så mener jeg det er mest rasjonelt å ta livet sitt.

[NEC1234]

og fakta.

 

"Fakta."

De fleste vet vel at jo mer penger det er snakk om, jo lettere blir det å lempe på kravene til hva som er "fakta". Det ligger i menneskenaturen å være grådig, og jo lenger opp i hierarkiet du kommer jo større blir løgnene. Jeg tror et emosjonelt ustabilt menneske opererer med "fakta" i større grad enn hva hverdagen til ledere på toppnivå handler om.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nei, det er ikke slik.

 

Men en må lære seg å kontrollere dem - ikke leve dem ut hele tiden. Det heter å bli voksen.

[AnonymBruker]

Nei, det er ikke slik.

 

Men en må lære seg å kontrollere dem - ikke leve dem ut hele tiden. Det heter å bli voksen.

Hva legger du i dette?

Det kan være en kamp og kontrollere følelser, og vi skal selvsagt ikke leve dem ut hele tiden. Men mange ganger oppleves det umulig å få kontroll. Eksempelvis hvis en gråter på jobb. Klarer ikke å fungere. En kjemper for å få kontroll. En hulker ikke høyt så alle kan høre det, men tårene renner og en klarer ikke å fungere. Er det å ikke få kontroll over følelsene det samme som å ikke bli voksen?

Jeg tror enkelte av oss har et mer komplisert følelsesliv enn andre. Vi kunne nok vært tjent med en bryter der vi kunne skru følelsene litt av innimellom.

Anonymous poster hash: 35df4...8a6

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, det er slik jeg tenker.  Noen barn gråter høylydt i butikken når de ikke får det de peker på. Voksne gjør ikke det.

 

Det å ikke hulke så høyt, er et betydelig steg på veien, men en er ikke i mål.

 

Da tenker jeg selvfølgelig på den vanlige jobbhverdagen med dens påkjenninger. Ikke på den dagen en får beskjed om at en nær kollega har mistet livet i en ulykke.

[AnonymBruker]

Ja, det er slik jeg tenker.  Noen barn gråter høylydt i butikken når de ikke får det de peker på. Voksne gjør ikke det.

 

Det å ikke hulke så høyt, er et betydelig steg på veien, men en er ikke i mål.

 

Da tenker jeg selvfølgelig på den vanlige jobbhverdagen med dens påkjenninger. Ikke på den dagen en får beskjed om at en nær kollega har mistet livet i en ulykke.

Så det å ikke klare å få kontroll på alle disse følelsene betyr at en ikke er blitt voksen.

Anonymous poster hash: 35df4...8a6

[Trine]

Ja, det er slik jeg tenker.  Noen barn gråter høylydt i butikken når de ikke får det de peker på. Voksne gjør ikke det.

 

Det å ikke hulke så høyt, er et betydelig steg på veien, men en er ikke i mål.

 

Da tenker jeg selvfølgelig på den vanlige jobbhverdagen med dens påkjenninger. Ikke på den dagen en får beskjed om at en nær kollega har mistet livet i en ulykke.

 

Men selv om man ikke gråter på jobben, så gjør jo ikke det følelsene mindre vonde. Jeg har holdt tilbake tårer veldig mange ganger på jobben og andre steder, resultatet er at det renner over når jeg kommer hjem. Jeg tror ikke alle klarer å kontrollere følelsene. Om jeg prøver å kontrollere mine, noe jeg gjør hele tiden for å skåne de rundt meg, så slår de tilbake enda sterkere enn de var. Men da er det bare meg det går ut over. De slipper aldri taket.

[AnonymBruker]

Så det å ikke klare å få kontroll på alle disse følelsene betyr at en ikke er blitt voksen.Anonymous poster hash: 35df4...8a6

Det er nok slik. Må vel indirekte,i følge NHD, bare innse at man aldri blir voksen hvis man er oppi åra og ikke klarer å kontrollere følelsene. Men husk at andre fagpersoner kan ha en annen mening om den saken.

Anonymous poster hash: 7ef3a...b8f

[frosken]

Er det noen ganger bedre å innse at en har så alvorlige problemer med følelseslivet at personen selv og de rundt har det bedre ved at en fortrenger følelser? Hvis følelser alene gir nedsatt livskvalitet og funksjon i arbeid og fritid og sosialt og gjør at andre irriterer seg og ikke liker en osv. Er det noen personer som faktisk må innse at det er eneste løsning?

Anonymous poster hash: 7ef3a...b8f

 

Jeg tror du kan ha mye å vinne på å være opptatt av å regulere følelser. Hvis du googler følelsesregulering, så finnes det en del som er leseverdig, blant annet denne kommentaren her: http://www.psykiskhelse.no/index.asp?id=27494

[AnonymBruker]

Jeg tror du kan ha mye å vinne på å være opptatt av å regulere følelser. Hvis du googler følelsesregulering, så finnes det en del som er leseverdig, blant annet denne kommentaren her: http://www.psykiskhelse.no/index.asp?id=27494

Har du tips om andre artikler også?

Anonymous poster hash: 7ef3a...b8f

[ISW]

Hva er definisjonen på en rasjonell handling? Jeg vil våge å påstå at Holocaust var særdeles rasjonelt. Fordi man hadde et problem: jødene var skadedyr. Man fant en løsning: folkemord. Det er en politikk som ikke tok hensyn til følelser i det hele tatt. For under premissene, som de jo trodde på, så var jødene problemet, og folkemordet løsningen. Hvordan ellers skulle man kvitte seg med jødene på en effektiv måte?

 

Det du regner for rasjonelt er en resultatsorientert handling som løsning på et subjektivt/følelsesmessig problem.

 

Er det rasjonelt å ta livet sitt? Kommer helt an på hva problemet er. Hvis valget er å gravlegges levende, med tilførsel av mat og vann for 10 år, så mener jeg det er mest rasjonelt å ta livet sitt.

 

Velkommen tilbake, har savnet litt disse filosofiske diskusjonene med deg

 

Det jeg tror jeg mener, er at iblant er det best å la fornuften seire.

 

For eksempel kan jeg sikkert 10 ganger i løpet av en dag føle "Nå har jeg lyst på en sjokolade eller en is" - det er jo ganske vanlig å da kjøpe seg en sjokolade eller en is, men i min situasjon er det ikke spesielt lurt. Derfor øver jeg meg på å i et slikt tilfelle ikke kjøpe sjokolade eller is. Men det er jo veldig individuelt. For en person med anoreksi er det sikkert mye lurere å kjøpe godteri, der blir jo problemstillingen motsatt (fornuften kan si at man kanskje bør spise selv om man ikke har lyst).

 

For en terrorist vil jo gale overbevisninger føre til at fornuften sier at det er lurt å utføre et angrep mot uskyldige. Jeg tror det kommer av at vedkommende ser på f.eks hele Vesten som ondskap satt i et system, og at et hvert angrep er av det gode, uansett hvem det går ut over. Det samme gjelder jo folkemordene under annen verdenskrig. Hitler greide vel å overbevise sine styrker om at jødene var årsaken til alt galt som skjedde i verden og at utryddelse var riktig. Jeg tror ikke det var en følelsesmessig vurdering, men heller et resultat av systematisk hjernevasking.

 

Om det er rasjonelt å ta livet sitt? Det spørs. Jeg tenker at det er "greit" om noen tar livet sitt dersom vurderingen er gjort basert på rasjonelle fakta. F.eks hvis noen har ALS og de rasjonelt vet at resten av livet blir å ligge i en seng og se at organ etter organ svikter og smertene blir større dag for dag. Hvis noen basert på en psykisk sykdom _føler_ at de er så ubrukelige at verden blir et bedre sted uten dem (uten at dette er objektivt riktig), og basert på det tar livet sitt, så synes jeg det er fryktelig trist. Jeg tror man må huske på at mennesket egentlig bare er et dyr, og at betydningen for flokken betyr veldig mye. Derfor er vi nok genetisk "kodet" til å kunne bli deprimerte dersom vi ikke presterer eller noe i oss sier at vi er til hinder for flokken eller stammen vår. Men denne mekanismen er jo ikke helt tilpasset til år 2015...

 

Husker du tråden jeg skrev om det var riktig å la en kompis ta livet sitt? Tilfellet der var jo kroniske smerter det pr tidspunkt ikke fantes noen behandling for. Da er man i grenseland. Nå fikk vedkommende behandling likevel, og ble frisk. Det er viktig å aldri miste håpet.

Endret 14. juli 2015 av issomethingwrong

[AnonymBruker]

Nei, det er ikke slik.

 

Men en må lære seg å kontrollere dem - ikke leve dem ut hele tiden. Det heter å bli voksen.

Hvis man ikke klarer å bli voksen da, etter mange år i terapi, er eneste løsning da å fortrenge slik at det i hverfall kkke går utover andre? Har du opplevd det hos noen pasienter selv?

Anonymous poster hash: 7ef3a...b8f

[Madelenemie]

Er det noen ganger bedre å innse at en har så alvorlige problemer med følelseslivet at personen selv og de rundt har det bedre ved at en fortrenger følelser? Hvis følelser alene gir nedsatt livskvalitet og funksjon i arbeid og fritid og sosialt og gjør at andre irriterer seg og ikke liker en osv. Er det noen personer som faktisk må innse at det er eneste løsning?

Anonymous poster hash: 7ef3a...b8f

Hei!

 

Men hvis en som har problemer med følelseslivet kan klare fortrenge følelser...det krever jo litt,

 

hvorfor ikke da istedet sette inn kreftene på å modnes slik at man bedre kan takle følelsene?

 

Det starter tror jeg ved å lære om følelsene, deres funksjon, deres viktige plass, og da forstår man fort at å fortrenge følelser ikke er veien å gå. Men jeg tror man bør øve seg på å holde feks sinne inne i seg litt lenger, hvis man er sånn som svinger veldig i humøret. Så kan man slippe det ut i bedre og mer gjennomtenkte doser når man har fått litt tid på seg.

 

Selv trengte jeg å lære og erfare og godta andres sterke følelser, det er ikke lett, men det er min jobb.

 

Jeg syns ikke det er lett, men jeg syns det er lettere nå som jeg forstår følelsenes funksjon, samt forstod at når jeg misliker sinne, så er det mitt problem, ikke den andres, jeg måtte altså bli tryggere for å kunne takle en følelse som sinne.