Må noen personer innse at de ikke kan ha følelser?

[AnonymBruker]

Hei!

 

Men hvis en som har problemer med følelseslivet kan klare fortrenge følelser...det krever jo litt,

 

hvorfor ikke da istedet sette inn kreftene på å modnes slik at man bedre kan takle følelsene?

 

Det starter tror jeg ved å lære om følelsene, deres funksjon, deres viktige plass, og da forstår man fort at å fortrenge følelser ikke er veien å gå. Men jeg tror man bør øve seg på å holde feks sinne inne i seg litt lenger, hvis man er sånn som svinger veldig i humøret. Så kan man slippe det ut i bedre og mer gjennomtenkte doser når man har fått litt tid på seg.

 

Selv trengte jeg å lære og erfare og godta andres sterke følelser, det er ikke lett, men det er min jobb.

 

Jeg syns ikke det er lett, men jeg syns det er lettere nå som jeg forstår følelsenes funksjon, samt forstod at når jeg misliker sinne, så er det mitt problem, ikke den andres, jeg måtte altså bli tryggere for å kunne takle en følelse som sinne.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til. Jeg vet bare at jeg ikke hadde noen problemer med følelseslivet før jeg begynte å åpne meg og tillate å ha følelser. Jeg var ikke til bry for andre, og jeg led ikke under det selv. Jeg tenker at det beste for meg er å innse at jeg og andre har det best om jeg stenger av slik jeg gjorde før, innse at jeg er en person som ikke har noen valg.

Anonymous poster hash: 7ef3a...b8f

[Madelenemie]

Jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til. Jeg vet bare at jeg ikke hadde noen problemer med følelseslivet før jeg begynte å åpne meg og tillate å ha følelser. Jeg var ikke til bry for andre, og jeg led ikke under det selv. Jeg tenker at det beste for meg er å innse at jeg og andre har det best om jeg stenger av slik jeg gjorde før, innse at jeg er en person som ikke har noen valg.

Anonymous poster hash: 7ef3a...b8f

Hm,

 

Det høres ikke lett ut.

 

Jeg skjønner det du skriver, jeg har selv erfart at det å snakke med noen har endret meg.

eks.: før trengte jeg ikke ha noen der for å dele glede, nå savner jeg ha noen å dele livets gleder med, dette fordi jeg lærte hvor hyggelig det var etter samtalene med min psykiater.

 

Så ja jeg tror absolutt vi endrer oss etter terapi.

 

Så jeg tror det du skriver.

 

Spørsmålet nå blir vel om du skal stenge av følelsene?

 

Jeg tenker vel du ikke bør stenge av følelsene, men kanskje gå mer teknsisk inn i dem, (håper du forstår), ikke sikkert det løser noe, kanskje har du til slutt rett, men er det ikke et forsøk verdt?

 

Jeg tenker litt sånn at du tar en og en følelse, leser om den, forstår hensikten med den, da kommer også aksepten for hvorfor du og vi alle kan reagere voldsomt og også uhensiktsmessig på følelsene. Det å tillate følelsene er både vondt og nødvendig, de fleste tåler følelser, men jeg tror vi som har strevd av ulike grunner i livet, kan trenge lære oss at følelser er følelser og ikke noe som skader andre, selv om vi tror det.

 

Jeg har ikke noe godt svar til deg nå, men jeg tror at det fins en vond vei å gå, den der vi må tåle å såre oss selv og andre, for å handskes noe vi kanskje selv som barn måtte lære oss og undertrykke.

 

Jeg tror virkelig på å lære å møte følelsene, gå teknisk og teoretisk til verks først,

kanskje tar jeg feil, men det er min erfaring.

 

skulle ønske jeg hadde et bedre svar.

[NEC1234]

Velkommen tilbake, har savnet litt disse filosofiske diskusjonene med deg

 

Det jeg tror jeg mener, er at iblant er det best å la fornuften seire.

 

*snip*

 

Ja, jeg bare lurer litt på hva det egentlig vil si. Er det "fornuftig" å leve? Det er jo klart at vi forurenser planeten og bruker mat, når andre sulter eller har det veldig skralt. En kan tenke: "kanskje jeg kan tilføre kloden mer enn jeg tar, f.eks. ved å bidra med forskning på økologi eller politikk"? Ja, det kan jeg være med på. Men det er veldig få dette gjelder. De fleste mennesker driter mer enn de rydder, for å si det sånn. Er det da "fornuftig" at de fleste lever livet sitt?

 

Poenget mitt er at de målene vi har, som vi bruker fornuften vår for å oppnå, ikke er rasjonelle i seg selv, men er basert på følelsesmessige mål vi har. Hvis en ønsker å leve, så er det helt følelsesmessig. Det er veldig lite som taler for at de flestes liv bidrar med noe positivt for kloden med tanke på økologi og utvikling av muligheter for et mer bærekraftig levesett.

 

Målet med klodens overlevelse er også helt følelsesmessig. Det er ingen "rasjonell" grunn for at vi ikke skal sprenge kloden i fillebiter med de 2000 (?) atomvåpenene vi har.

 

Men hvis vi ønsker å ikke sprenge kloden, så er det rasjonelt å sørge for nedrustningsavtaler og motarbeide mer ustabile lands arsenal. Det er ikke rasjonelt å la humla suse.

 

Når du er rasjonell på jobben, er du egentlig bare effektiv, målbevisst og realistisk med tanke på konsekvenser. Målene du har er følelsesmessige. F.eks. bedriftens suksess/inntekt, din egen jobb. Det er subjektive verdier.

 

Dette har 0% relevans for TS.

[AnonymBruker]

Jeg må nok bare innse at jeg ikke har noe valg og jobbe med å akseptere at det er slik. Vil nok aldri bli voksen i følge NHD men jeg kan la være å la det gå utover noen andre og det er bedre det og.

Anonymous poster hash: 7ef3a...b8f

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er ikke umodent å ha følelser - tvert imot. Det modne er at en ikke lar følelsene råde uhemmet, men at en har kontroll på dem.

[Nicklusheletida]

Jeg forstår ikke problemet .  Du skriver at du ikke hadde noen problemer med følelseslivet før du begynte å åpne deg. Du led ikke under det.

 

Du ønsker ikke å ha problemer med følelseslivet og da er vel løsningen enkel eller hva ???

 

Selv er jeg ganske sikker på at det finnes en mellomting mellom å stenge alt inne og å øse alt ut.

[ISW]

Synes det blir så svart-hvitt.

Svart: Jeg er lei meg. Derfor må jeg ligge i sengen hele dagen

Hvitt: Jeg er lei meg. Jeg gir faen og later som ingen ting.

Mellomting: Jeg er lei meg. Jeg aksepterer det og kjenner på det, men jeg står likevel opp og drar på jobb, selv om jeg kanskje er litt redusert. Det er greit.

[AnonymBruker]

Det er ikke umodent å ha følelser - tvert imot. Det modne er at en ikke lar følelsene råde uhemmet, men at en har kontroll på dem.

Ok. See.

Anonymous poster hash: 7ef3a...b8f

[AnonymBruker]

Det er ikke umodent å ha følelser - tvert imot. Det modne er at en ikke lar følelsene råde uhemmet, men at en har kontroll på dem.

Jeg er overrasket over at dere mener en skal ha full kontroll over følelsene hvis en er moden.

Jeg har mange ganger gitt alt for å få kontroll uten at det nytter. Det forbinder ikke jeg med umodenhet.

Anonymous poster hash: 35df4...8a6

[laban]

Jeg er overrasket over at dere mener en skal ha full kontroll over følelsene hvis en er moden.

Anonymous poster hash: 35df4...8a6

Det er et godt stykke mellom å ha full kontroll over alle følelser til enhver tid, og til å la følelsene uhemmet eller i stor grad styre hva man gjør. 

 

NHD tok et eksempel på hvordan voksne / modne personer reagerer annerledes enn barn på følelsen av skuffelse i saker som egentlig ikke har så stor betydning.  De færreste vil påstå at det er umodent å la følelsene ta overhånd i ekstremt vanskelige situasjoner. 

 

Å ha kontroll trenger ikke å bety at følelsen forsvinner, man lar dem bare ikke bestemme alt.  Et tegn på modenhet er at man også lytter til pliktfølelsen, ikke bare til de følelsene som trekker i andre retninger. 

[AnonymBruker]

Det er et godt stykke mellom å ha full kontroll over alle følelser til enhver tid, og til å la følelsene uhemmet eller i stor grad styre hva man gjør. 

 

NHD tok et eksempel på hvordan voksne / modne personer reagerer annerledes enn barn på følelsen av skuffelse i saker som egentlig ikke har så stor betydning.  De færreste vil påstå at det er umodent å la følelsene ta overhånd i ekstremt vanskelige situasjoner. 

 

Å ha kontroll trenger ikke å bety at følelsen forsvinner, man lar dem bare ikke bestemme alt.  Et tegn på modenhet er at man også lytter til pliktfølelsen, ikke bare til de følelsene som trekker i andre retninger.

Jeg er klar over at det er forskjell på graden, men slik jeg forstår NHD så gjelder det alle følelser utenom dødsfall og slik alle mennesker reagerer på.

Eksempelvis er å gråte på jobb. Tårene trenger seg så, for noe som andre ville bli tatt som en bagatell. Dette ville jeg kalt økt sårbarhet, og ikke umodenhet. Ved modenhet forsøker du å få kontroll over følelsene, men om du ikke alltid klarer det ville ikke jeg kalt det umodenhet.

Av forskjellige årsaker. Både genetisk og oppvekst/miljø er sårbarheten forskjellig hos oss mennesker, og også evnen til å få kontroll over følelsene. Men en kan nok likevel trene på å få bedre kontroll. Men jeg reagerer på hvis det kalles umodenhet når en ikke klarer det.

Anonymous poster hash: 35df4...8a6

[FGT]

Så bare temaet over, og jeg tror og mener at ingen er uten følelser, uansett hvordan en vrir og vender på det.

Endret 16. juli 2015 av FGT

[gråstein]

Så bare temaet over, og jeg tror og mener at ingen er uten følelser, uansett hvordan en vrir og vender på det.

 

Man kan bli ganske flat og følelsesløs av medisiner.

[Nicklusheletida]

" Slik jeg forstår Nhd, gjelder det alle følelser utenom dødsfall "

 

Slik forsto ikke jeg det.

Rart hvor forskjellig man kan tolke et svar. Jeg tolket det bare som et eksempel på en situasjon hvor det kan være vanskelig å ha kontroll på følelsene og hvor det er forståelig med tårer.

 

Om du gråter på jobb fordi du har hatt en sur kunde eller blir rasende over en uenighet, da er det umodent.

Om du kommer på jobb om morgenen og er  furie mot kollegaene dine fordi bussjåføren har vært drittsekk eller du har hatt ei slitsom helg, da er det også umodent. ( En slik kollega har jeg hatt)

 

Jeg tror ikke det regnes for umodenhet om du ikke har full kontroll når du er midt opp i en alvorlig krise. Alvorlig krise behøver ikke bare være dødsfall.

[AnonymBruker]

" Slik jeg forstår Nhd, gjelder det alle følelser utenom dødsfall "

 

Slik forsto ikke jeg det.

Rart hvor forskjellig man kan tolke et svar. Jeg tolket det bare som et eksempel på en situasjon hvor det kan være vanskelig å ha kontroll på følelsene og hvor det er forståelig med tårer.

 

Om du gråter på jobb fordi du har hatt en sur kunde eller blir rasende over en uenighet, da er det umodent.

Om du kommer på jobb om morgenen og er  furie mot kollegaene dine fordi bussjåføren har vært drittsekk eller du har hatt ei slitsom helg, da er det også umodent. ( En slik kollega har jeg hatt)

 

Jeg tror ikke det regnes for umodenhet om du ikke har full kontroll når du er midt opp i en alvorlig krise. Alvorlig krise behøver ikke bare være dødsfall.

Jeg tenker ikke bare på alvorlige kriser, men det so for andre er en bagatell.

Eksempelet med å gråte på jobb. Jeg gjør en feil. Det føles ubehagelig. En kollega bemerker det og tårene presser på. Så begynner hjernen å kverne. Jeg er mislykket. Gamle hendelser dukker opp. Hjernen kverner mer og mer, og jeg føler meg mer og mer mislykket. Tårene begynner å renne og jeg går på toalettet og skyller øynene i kaldt vann. Slik fortsetter dagen og jeg vet ikke lenger hvor jeg skal gjøre av meg. Bruker all min energi for at andre ikke skal oppdage det.

Jeg ville aldri kalt dette umodenhet, men overfølsom og sårbar. Dårlig selvfølelse og selvtillit.

Anonymous poster hash: 35df4...8a6

[Nicklusheletida]

" Overfølsom og sårbar"

"Dårlig selvfølelse og selvtillit"

 

 

Kan legge til litt selvsentrert kanskje ? Fokuset er mer på deg selv enn jobben som skal utføres.

 

Jeg synes man tar seg selv litt vel høytidelig hvis man ikke tåler å høre at man har gjort en feil.

 

Jeg ville forstått reaksjonen hvis feilen hadde ført til alvorlige konsekvenser for noen. Hvis ikke er det vel ikke verre enn at feilen kan rettes opp og gjøres bedre neste gang. Alle gjør feil.

[AnonymBruker]

" Overfølsom og sårbar"

"Dårlig selvfølelse og selvtillit"

 

 

Kan legge til litt selvsentrert kanskje ? Fokuset er mer på deg selv enn jobben som skal utføres.

 

Jeg synes man tar seg selv litt vel høytidelig hvis man ikke tåler å høre at man har gjort en feil.

 

Jeg ville forstått reaksjonen hvis feilen hadde ført til alvorlige konsekvenser for noen. Hvis ikke er det vel ikke verre enn at feilen kan rettes opp og gjøres bedre neste gang. Alle gjør feil.

Jeg forstår du ser på meg som selvsentrert. For meg er det reaksjoner jeg ikke kan noe for. Reaksjoner jeg hater med meg selv og som har ødelagt mye for meg. Velger du å se på det som selvsentrert kan ikke jeg gjøre noe med det. Men for meg har det ingenting med det å gjøre. Jeg er fullt klar over at alle kan gjøre feil. Likevel kan jeg reagere slik.

Hva har vi selv full kontroll over av følelser, tanker og reaksjoner? Reaksjoner kan komme på tross av at fornuften sier at det ikke finnes grunn for reaksjon. Er det bare jeg som har det slik?

Anonymous poster hash: 35df4...8a6

[Nicklusheletida]

Jeg brukte feil ord. Beklager det. Men du har fokuset mye innover på deg selv, når en kommentar på at du har gjort en feil kan ødelegge så mye for deg. Jeg forstår at dette må være slitsomt for deg.

[AnonymBruker]

Ja det er viktig å være moden.

Anonymous poster hash: 802fb...6d6

[AnonymBruker]

Jeg brukte feil ord. Beklager det. Men du har fokuset mye innover på deg selv, når en kommentar på at du har gjort en feil kan ødelegge så mye for deg. Jeg forstår at dette må være slitsomt for deg.

Jeg tror ikke jeg fokusere mer innover meg selv enn det folk flest gjør. Men når jeg får disse reaksjonene så vendes jo fokuset innover når jeg kjemper for å skjule reaksjonene.

Anonymous poster hash: 35df4...8a6