Må noen personer innse at de ikke kan ha følelser?

[Trine]

Jeg forstår du ser på meg som selvsentrert. For meg er det reaksjoner jeg ikke kan noe for. Reaksjoner jeg hater med meg selv og som har ødelagt mye for meg. Velger du å se på det som selvsentrert kan ikke jeg gjøre noe med det. Men for meg har det ingenting med det å gjøre. Jeg er fullt klar over at alle kan gjøre feil. Likevel kan jeg reagere slik.

Hva har vi selv full kontroll over av følelser, tanker og reaksjoner? Reaksjoner kan komme på tross av at fornuften sier at det ikke finnes grunn for reaksjon. Er det bare jeg som har det slik?

Anonymous poster hash: 35df4...8a6

 

Nei, det er ikke bare du. Det er helt grusomt å være sånn. Noen er oversensitive, andre mennesker vil aldri fullt forstå hvordan det er å være det. Om du finner en løsning så får du dele det med meg, jeg skulle likt å vite hvordan jeg kan slutte å reagere som jeg gjør. Jeg pleier klare holde meg til jeg er alene, men uansett så er det jævlig.

[Nicklusheletida]

" Men når jeg får disse reaksjonene så vendes jo fokuset innover når jeg kjemper får å skjule reaksjonene "

 

Jeg vet jo ikke hva slags jobb du har, men gjelder dette uansett om det er en grovere feil eller en liten feil som enkelt kan rettes opp?

[Nicklusheletida]

Trine : "Nei, det er ikke bare du. Det er helt grusomt å være sånn."

 

Jeg har gjort så mye feil at jeg tror jeg er herdet

 

Fra spøk til alvor. Jeg synes ikke det er noe gøy å gjøre feil jeg heller. Spesielt ikke hvis jeg har brukt mye tid og må gjøre alt på nytt.

 

Husker da jeg hoppet inn som vikar og skulle skrive protokoll etter møter og jeg hadde nok med å prøve å forstå hva de snakket om. Mye politikk og alle de forskjellige møtene de hadde vært på hadde forskjellige forkortelser som jeg ikke forsto hva betydde.

 

Jeg skrev og skrev og skrev og skrev . Forsto lite og det viste seg at bare en liten brøkdel av alt jeg skrev skulle inn i protokollen. Etter ca ett år begynte jeg å føle meg dreven, men da kom hun jeg vikarierte for tilbake fra fødselsperm

[AnonymBruker]

Heldig dere, som har jobb sånn at folk skjønner at dere ikke har PU. Det har med makt å gjøre. Er man naver er man svak. Da tror folk du har PU.

 

Ikke at jeg har "evner", som tante hevdet. Men er en stemme i hodet, som sier "hva er det han kan?"

Anonymous poster hash: 802fb...6d6

[Trine]

Trine : "Nei, det er ikke bare du. Det er helt grusomt å være sånn."

 

Jeg har gjort så mye feil at jeg tror jeg er herdet

 

Fra spøk til alvor. Jeg synes ikke det er noe gøy å gjøre feil jeg heller. Spesielt ikke hvis jeg har brukt mye tid og må gjøre alt på nytt.

 

Husker da jeg hoppet inn som vikar og skulle skrive protokoll etter møter og jeg hadde nok med å prøve å forstå hva de snakket om. Mye politikk og alle de forskjellige møtene de hadde vært på hadde forskjellige forkortelser som jeg ikke forsto hva betydde.

 

Jeg skrev og skrev og skrev og skrev . Forsto lite og det viste seg at bare en liten brøkdel av alt jeg skrev skulle inn i protokollen. Etter ca ett år begynte jeg å føle meg dreven, men da kom hun jeg vikarierte for tilbake fra fødselsperm

 

Heldig du da, som blir herdet

 

Det er ikke snakk om hva som er gøy og ikke. men følelsen inni seg, at man ikke er bra nok, at man har skuffet andre, at man er dum, at man ikke får til noe osv osv osv. På noen mennesker preller slikt av, på andre gjør det det ikke. For oss som ikke er dekket av teflon så er det faktisk et ganske stort problem.

[Nicklusheletida]

Jeg føler jeg tilhører de som ikke er dekket av teflon. Tvert i mot, så er jeg ganske ofte vettskremt og redd for å ikke strekke til.

[AnonymBruker]

Jeg føler jeg tilhører de som ikke er dekket av teflon. Tvert i mot, så er jeg ganske ofte vettskremt og redd for å ikke strekke til.

 

Hm, lurer på hvordan jeg er. Jeg tenkte litt på det, men jeg aner ikke. Noe som kommer av, tror jeg, at jeg ikke skjønner hva dere snakker om. "Redd for å ikke strekke til" - hm. Nei jeg er ikke redd for det, men alle mener jeg ikke strekker til, så kommer ikke så langt da heller. Eller de mener jeg er lat og dum og slikt - masse negativt. Men egentlig så ble jeg plutselig helt fed up av å skrive om hva andre mener om meg. Hvorfor skal jeg bry meg om det? Har hatt flere ganger med mistanker om at noen tar bilder av meg inn vinduet, men jeg nekter å gi etter for det, bare ved å trekke for gardinen. Hm. Hvem vet. Nei kan jo ikke gå og legge seg i en tønne heller da. Så jeg går turer og i butikker selv om jeg vet mange mener jeg er en parasitt. Da er man vel litt standhaftig? Ikke vet jeg. Kanskje alt jeg skriver her er helt motsatt. Kanskje jeg ikke engang har mistanker om at noen tar bilder - at det er en løgn hjernen min har konstruert, av en eller annen grunn - det er jo ikke viktig "hvorfor", når det uansett er mulig. Ingen vet noen ting, de bare tror de gjør det - kjekt for dem, det lønner seg i livet og verden å ha vrangforestillinger.

Anonymous poster hash: 802fb...6d6

[Trine]

Jeg føler jeg tilhører de som ikke er dekket av teflon. Tvert i mot, så er jeg ganske ofte vettskremt og redd for å ikke strekke til.

 

Men hvordan kan du si du har blitt herdet, samtidig som du er vettskremt og redd for å ikke strekke til?

[AnonymBruker]

Men hvordan kan du si du har blitt herdet, samtidig som du er vettskremt og redd for å ikke strekke til?

lurer jeg på og

Anonymous poster hash: 7ef3a...b8f

[AnonymBruker]

" Men når jeg får disse reaksjonene så vendes jo fokuset innover når jeg kjemper får å skjule reaksjonene "

 

Jeg vet jo ikke hva slags jobb du har, men gjelder dette uansett om det er en grovere feil eller en liten feil som enkelt kan rettes opp?

Det varierer. Noen ganger skal det ingenting til, mens andre ganger takler jeg det bedre. Dette gjelder ikke bare jobb, men også andre situasjoner.

Jeg er overasket over hvordan det å slite med å få kontroll med følelser blir sett på her. Spesielt da det er et psykiatriforum. Kan ikke si det styrker selvfølelsen.

Dette er bare vondt å høre når jeg bruker all energi for å få kontroll over følelsene, men klarer det ikke.

Anonymous poster hash: 35df4...8a6

[frosken]

Men hvordan kan du si du har blitt herdet, samtidig som du er vettskremt og redd for å ikke strekke til?

 

Herdingen kan vel bestå i at hun er vant til å gjøre det beste ut av situasjoner hvor hun er redd for ikke å strekke til. Det er stor forskjell på det å ha som hovedstrategi å prøve å unngå slike situasjoner og det å velge å ikke unnvike.

[Madelenemie]

Jeg føler jeg tilhører de som ikke er dekket av teflon. Tvert i mot, så er jeg ganske ofte vettskremt og redd for å ikke strekke til.

Hei!

 

Sånn har jeg det litt også, bortsett fra at jeg ikke er vettskremt for å ikke strekke til, vettskremt blir jeg bare at skumle filmer,

men jeg er tidvis bekymret for å ikke strekke til, det er en god bekyrming, som gjør at man strekker seg lenger enn man aner at man kan.

 

Den psykoedukasjonen har gjort meg så grunnleggende trygg at den er som en herding, på sin måte, man møter livskriser og sorg, uten å isolere seg/eller opptre umodent. Man kan møte motgang og livskriser stødig når man er trygg og satt på plass.

Selv om jeg er grunnleggende trygg og lykkelig, har jeg nå feks en dyp sorg i meg. Den sorgen har sin krok i meg, og vil trenge det lenge, men min fungering endres ikke av sorgen.

 

Hverdagen må gå videre, barna skal ha mat, klær skal vaskes, gjøremål av mange slag fås unna, man skal få tid til å gjøre noe hyggelig sammen osv...

 

Jeg opplever likevel av og til, at det er i motgangen, sorgen og smerten andre, som feks barna kommer meg nærest.

Jeg har ikke helt forklaringen på det.

Kanskje kan det ha noe å gjøre med at man er bekymret for at sorgen skal nå dem, så beskytter man dem, ved å feks lage ekstra gode måltider, eller gjøre flere hyggelige aktiviteter sammen, man strekker seg lenger for andre, fordi man er redd og bekymret for at ens sorg skal smitte.

Så det er en god ting på en side være herdet og sterk, og på andre siden urolig og bekymret.

 

For min del, får det frem nye krefter, og min egen normale slitenhet klarer jeg overstyre bedre.

[Kayia]

lurer jeg på ogAnonymous poster hash: 7ef3a...b8f

Hun mener at hun greier å stå i det. Hun er redd for ikke å greie å innfri forventninger, men hun overgir seg ikke til redselen for at noen skal baksnakke henne fordi hun er udugelig, at hun er feil person på feil sted, at hun er psyk, svak eller noe annet - hun er bare redd for ikke å innfri og tillater seg å erkjenne følelsen. Og- hun står opp for ny innsats neste dag. Herdelsen består altså ikke i å fjerne følelsen, men i å greie å leve med den Endret 19. juli 2015 av Kayia

[Trine]

Herdingen kan vel bestå i at hun er vant til å gjøre det beste ut av situasjoner hvor hun er redd for ikke å strekke til. Det er stor forskjell på det å ha som hovedstrategi å prøve å unngå slike situasjoner og det å velge å ikke unnvike.

 

Dette forsto jeg ingentingen av

[Trine]

Hun mener at hun greier å stå i det. Hun er redd for ikke å greie å innfri forventninger, men hun overgir seg ikke til redselen for at noen skal baksnakke henne fordi hun er udugelig, at hun er feil person på feil sted, at hun er psyk, svak eller noe annet - hun er bare redd for ikke å innfri og tillater seg å erkjenne følelsen. Og- hun står opp for ny innsats neste dag. Herdelsen består altså ikke i å fjerne følelsen, men i å greie å leve med den

 

Å klare å stå i det er ikke det samme som å være herdet. Jeg vet ikke med anonym, men jeg står i det. Men jeg er absolutt ikke herdet. For hver gang får jeg bare et enda større ønske om å slippe å forholde meg til andre. Desverre så er verden slk at man må forholde seg til andre.

[Madelenemie]

Å klare å stå i det er ikke det samme som å være herdet. Jeg vet ikke med anonym, men jeg står i det. Men jeg er absolutt ikke herdet. For hver gang får jeg bare et enda større ønske om å slippe å forholde meg til andre. Desverre så er verden slk at man må forholde seg til andre.

Hm,

 

jeg tenker det å stå i det innebærer en egen avgjørelse om å tåle det, for meg kan man gjerne kalle det herding.

 

Av og til har man fått dette inn med morsmelken, andre ganger må man lære det senere i livet.

 

Men for min del betyr herding at jeg tåler mer, rett og slett fordi jeg har fått ting så godt forklart at jeg kan velge å takle eller ikke takle situasjoner, da velger jeg å takle dem, det er som oftest mest hensiktsmessig.

[Trine]

Hm,

 

jeg tenker det å stå i det innebærer en egen avgjørelse om å tåle det, for meg kan man gjerne kalle det herding.

 

Av og til har man fått dette inn med morsmelken, andre ganger må man lære det senere i livet.

 

Men for min del betyr herding at jeg tåler mer, rett og slett fordi jeg har fått ting så godt forklart at jeg kan velge å takle eller ikke takle situasjoner, da velger jeg å takle dem, det er som oftest mest hensiktsmessig.

 

Jeg tenker at jeg ikke har noe annet valg enn å stå i det, selv om jeg absolutt ikke vil og helst hadde sett at folk bare lot meg være i fred. Sykepleieren jeg går til mener at det ikke skal være sånn. At man ikke får noe positivt ut av livet fordi man hele sin tid må "stå i det" og bruke hele sin alenetid på å prøve å overleve det.

[umakenverdt]

Jeg tenker at jeg ikke har noe annet valg enn å stå i det, selv om jeg absolutt ikke vil og helst hadde sett at folk bare lot meg være i fred. Sykepleieren jeg går til mener at det ikke skal være sånn. At man ikke får noe positivt ut av livet fordi man hele sin tid må "stå i det" og bruke hele sin alenetid på å prøve å overleve det.

 

Jeg ville bare si at jeg kjenner meg ganske godt igjen i en del av det du skriver. Jeg har forståelse for at det er slitsomt å ha det slik, men er usikker på hva som er den beste måten å håndtere det på. For min del har jeg ikke gitt opp håpet om at det en gang vil bli enklere ved at jeg øver. Ellers må man vel bare forsøke å leve med det på best mulig måte.

[AnonymBruker]

Hun mener at hun greier å stå i det. Hun er redd for ikke å greie å innfri forventninger, men hun overgir seg ikke til redselen for at noen skal baksnakke henne fordi hun er udugelig, at hun er feil person på feil sted, at hun er psyk, svak eller noe annet - hun er bare redd for ikke å innfri og tillater seg å erkjenne følelsen. Og- hun står opp for ny innsats neste dag. Herdelsen består altså ikke i å fjerne følelsen, men i å greie å leve med den

See

Anonymous poster hash: 7ef3a...b8f

[Trine]

Jeg ville bare si at jeg kjenner meg ganske godt igjen i en del av det du skriver. Jeg har forståelse for at det er slitsomt å ha det slik, men er usikker på hva som er den beste måten å håndtere det på. For min del har jeg ikke gitt opp håpet om at det en gang vil bli enklere ved at jeg øver. Ellers må man vel bare forsøke å leve med det på best mulig måte.

 

Det håpet har jeg hatt lenge. jeg tror at det normalt blir bedre og bedre, at man blir sterkere og sterkere. Men for meg er det motsatt og jeg vet seriøst ikke hvor mye lenger jeg orker det.