Må noen personer innse at de ikke kan ha følelser?

[umakenverdt]

Det håpet har jeg hatt lenge. jeg tror at det normalt blir bedre og bedre, at man blir sterkere og sterkere. Men for meg er det motsatt og jeg vet seriøst ikke hvor mye lenger jeg orker det.

 

Jeg synes det er trist å se at du skriver slik. Du får forsøke å gjøre de tilpasningene du har behov for, og forhåpentligvis får du nå også hjelp i helsevesenet.

 

Husk også på de tingene som faktisk gir deg glede, å trene med hundene dine og gå på fjellturer. Håper du får inn en del av det i hverdagen slik at den ikke kjennes for tung!

[Trine]

Jeg synes det er trist å se at du skriver slik. Du får forsøke å gjøre de tilpasningene du har behov for, og forhåpentligvis får du nå også hjelp i helsevesenet.

 

Husk også på de tingene som faktisk gir deg glede, å trene med hundene dine og gå på fjellturer. Håper du får inn en del av det i hverdagen slik at den ikke kjennes for tung!

 

Ja, jeg gjør det. Var 5 timer i skogen i dag. Så har jeg vært på fjellet og gått på ski og sovet i telt, bare meg og hundene. Var hos sykepleieren jeg går til, men som ikke kan behandle meg (nå går jeg bare dit fordi hun ikke vil slippe meg helt før jeg er igang med annen behandling). Hun prøver å banke inn i hodet mitt at det faktisk er viktig at jeg lever mitt liv. At jeg har slitt nok, at jeg skal begynne å ta hensyn til meg selv og akseptere at jeg er som jeg er. Det er vanskelig, men hun motiverte meg til å dra på fjellet alene. Få litt fred og ro. Hun så at jeg var sliten. Jeg begynte å gråte der for jeg er redd for fremtiden og frustrert. Men hun sa jeg skulle dra. Ligge ute, telle skyer, ta masse bilder, kose med hundene, se på hundene leke, lage god mat og nyte kaffen. Og jeg klarte det faktisk. Jeg stresset meg ikke opp for noe av det jeg pleier å bli stresset for. Men så kom jeg hjem også ble jeg trist igjen. Men jeg fikk ett døgn, et døgn i himmelen. Nå er det på'n igjen. Med krav og mas og forventninger o.s.v.

[umakenverdt]

Ja, jeg gjør det. Var 5 timer i skogen i dag. Så har jeg vært på fjellet og gått på ski og sovet i telt, bare meg og hundene. Var hos sykepleieren jeg går til, men som ikke kan behandle meg (nå går jeg bare dit fordi hun ikke vil slippe meg helt før jeg er igang med annen behandling). Hun prøver å banke inn i hodet mitt at det faktisk er viktig at jeg lever mitt liv. At jeg har slitt nok, at jeg skal begynne å ta hensyn til meg selv og akseptere at jeg er som jeg er. Det er vanskelig, men hun motiverte meg til å dra på fjellet alene. Få litt fred og ro. Hun så at jeg var sliten. Jeg begynte å gråte der for jeg er redd for fremtiden og frustrert. Men hun sa jeg skulle dra. Ligge ute, telle skyer, ta masse bilder, kose med hundene, se på hundene leke, lage god mat og nyte kaffen. Og jeg klarte det faktisk. Jeg stresset meg ikke opp for noe av det jeg pleier å bli stresset for. Men så kom jeg hjem også ble jeg trist igjen. Men jeg fikk ett døgn, et døgn i himmelen. Nå er det på'n igjen. Med krav og mas og forventninger o.s.v.

 

Så bra at du dro, det blir jeg veldig glad for å høre! Jeg tror det kanskje kan være lurt å legge inn noen slike pustepauser, for at det skal bli lettere å håndtere krav, mas og forventninger. Du får gi hundene en liten godbit fra meg da, jeg er veldig glad du har dem  

[Nicklusheletida]

Trine: Frosken og Kayia har forklart godt hva jeg mente.

 

Jeg vet at det å være redd, skremt, nervøs er en følelse som vil gå over.

 

Jeg har ganske lang erfaring i å være skremt. Jeg har blitt mye tøffere med årene, men fortsatt alt for feig. Så feig at jeg undervurderer meg selv i flg kjæresten slik at det er en del jobber jeg ikke turt å søke på nå når jeg har vært i en jobbsøkerfase.

 

Nå har jeg heldigvis kommet inn i en jobb hvor jeg føler meg helt trygg fordi jeg har så lang erfaring på akkurat dette og jeg kan verktøyene meget godt,  men nå er det bestemt at jeg skal benyttes til mer som jeg ikke kan og skal sendes på kursing. Det gjør meg skremt, men jeg kan jo ikke nekte heller  Det hadde tatt seg ut

[Trine]

Så bra at du dro, det blir jeg veldig glad for å høre! Jeg tror det kanskje kan være lurt å legge inn noen slike pustepauser, for at det skal bli lettere å håndtere krav, mas og forventninger. Du får gi hundene en liten godbit fra meg da, jeg er veldig glad du har dem

 

Jeg er glad for at jeg dro. Ja, det er sikkert lurt. Men ofte klarer jeg ikke slappe av på tur heller for jeg tenker så mye på alt som kan skje. Men det gjorde jeg ikke nå. Så jeg tror jeg skal øve meg. Dra oftere alene. Nå, når jeg tenkte at jeg måtte gjøre to ting på engang for å ikke glemme den ene tingen jeg skulle gjøre, så tenkte jeg "nei, ingenting er livsviktig å huske å gjøre akkurat nå, jeg har god tid, ingen grunn til å stresse med noe". 

De sier tusen takk for godbiten Jeg er også veldig glad for at jeg har dem.

[Trine]

Trine: Frosken og Kayia har forklart godt hva jeg mente.

 

Jeg vet at det å være redd, skremt, nervøs er en følelse som vil gå over.

 

Jeg har ganske lang erfaring i å være skremt. Jeg har blitt mye tøffere med årene, men fortsatt alt for feig. Så feig at jeg undervurderer meg selv i flg kjæresten slik at det er en del jobber jeg ikke turt å søke på nå når jeg har vært i en jobbsøkerfase.

 

Nå har jeg heldigvis kommet inn i en jobb hvor jeg føler meg helt trygg fordi jeg har så lang erfaring på akkurat dette og jeg kan verktøyene meget godt,  men nå er det bestemt at jeg skal benyttes til mer som jeg ikke kan og skal sendes på kursing. Det gjør meg skremt, men jeg kan jo ikke nekte heller  Det hadde tatt seg ut

 

Ok, jeg kjenner den følelsen, men det er ikke den samme som jeg prater om. Ikke blir jeg tøffere med åra heller, snarere tverrt imot. For hver erfaring blir jeg bare mer lei. Jeg tåler mindre og mindre. Sykepleieren sier at det ikke er rart i min situasjon.

 

Før jeg ble sykemeldt hadde jeg en jobb hvor jeg aldri visste hva jeg havnet oppi, hvilke utfordringer som ventet meg hver dag, om jeg ble stående alene og prøve å fikse noe jeg aldri hadde sett før. Det er tøfft og noen ganger frustrerende og veldig skremmende, men det var ikke det som var problemet, for innerst inne visste jeg at når jeg bare kommer meg igjennom dette så har jeg lært noe nytt og neste gang trenger jeg ikke være like stressa. Klart at når det ble for mange dager på rad så var ikke det bra for meg, men det var ikke så ofte at jeg ikke rakk bearbeide stresset. Men kritikk, klager, krav, press, folk som ikke er fornøyd med deg osv, generelt bare det å forholde seg til folk, det er det som er problemet.

[Trine]

Nå har jeg heldigvis kommet inn i en jobb hvor jeg føler meg helt trygg fordi jeg har så lang erfaring på akkurat dette og jeg kan verktøyene meget godt,  men nå er det bestemt at jeg skal benyttes til mer som jeg ikke kan og skal sendes på kursing. Det gjør meg skremt, men jeg kan jo ikke nekte heller  Det hadde tatt seg ut

 

Glemte: De vil sikkert gi deg nye oppgaver fordi de ser potensiale i deg. Du kan jo nekte om det ikke er en del av stillingsbeskrivelsen. Men jeg tror ikke de hadde sendt deg på kurs om de ikke hadde trodd du skulle klare det. Uansett, lykke til med nye arb.oppgaver og kurs

[AnonymBruker]

Jeg synes vi nordmenn stortsett er veldig gode på det å kontrollere følelser. Egentlig er vi for gode ,skjeldent jeg ser noen som jubler av glede uten om på fotball kamp, da der er det lov.

Og i begravelse der er det nesten ikke lov å gråte heller,jo vi kan tørke bort noen tårer men folk som gråtre høyt har jeg aldri opplevd .

Sinne eller frustrasjon er heller ikke lov, vi skal ta alle situasjoner med kald fatning og forholde oss høflig og rolig.

Detter er jo kulturellt betinge,det er mange andre land der både glede og sorg godt kan vises med sterke utbrudd av følelser uten at det blir oppfattet som galt.

Så jeg synes at vi i Norge godt kan unne oss å vise mer følelser, for det kan være sundt.

Men det betyr ikke at alle skal utadgere som en ett åring i en hver situasjon.

Anonymous poster hash: dfa99...18d