Urolig

[AnonymBruker]

Det skal så veldig lite til for å få meg i ubalanse. Jeg blir urolig. Tankene endrer seg. Så mange små symtomer som samlet sett sier meg at det ikke er som det skal være. Jeg lurer på hva som nå har satt i gang disse reaksjonene. Kan årsaken være at jeg skal ta en telefon? Jeg har ikke telefonskrekk, men her må jeg forberede meg skikkelig for å få frem det viktigste. Jeg skal ikke si for mye og ikke for lite. Har skrevet litt ned og ringer. Men vedkommende er ikke tilgjengelig akkurat nå. Jeg har gjort forberedelser tidligere, men da var vedkommende på ferie. Skal snart prøve igjen. Imellomtiden prøver jeg å oppføre meg vanlig sammen med familien, mens uroen sliter og tankene er helt andre steder.

Dette tapper meg veldig for energi, og får psyken i ubalanse. Er det vanlig å komme så helt utav balanse av slike ting? Dette er vel nok et tegn på at jeg får en slags overreaksjon på ganske enkle ting.

Og jeg forstår ikke hvorfor.

Anonymous poster hash: 1145b...16e

[XbellaX]

Det skal så veldig lite til for å få meg i ubalanse. Jeg blir urolig. Tankene endrer seg. Så mange små symtomer som samlet sett sier meg at det ikke er som det skal være. Jeg lurer på hva som nå har satt i gang disse reaksjonene. Kan årsaken være at jeg skal ta en telefon? Jeg har ikke telefonskrekk, men her må jeg forberede meg skikkelig for å få frem det viktigste. Jeg skal ikke si for mye og ikke for lite. Har skrevet litt ned og ringer. Men vedkommende er ikke tilgjengelig akkurat nå. Jeg har gjort forberedelser tidligere, men da var vedkommende på ferie. Skal snart prøve igjen. Imellomtiden prøver jeg å oppføre meg vanlig sammen med familien, mens uroen sliter og tankene er helt andre steder.

Dette tapper meg veldig for energi, og får psyken i ubalanse. Er det vanlig å komme så helt utav balanse av slike ting? Dette er vel nok et tegn på at jeg får en slags overreaksjon på ganske enkle ting.

Og jeg forstår ikke hvorfor.

Anonymous poster hash: 1145b...16e

 

Er ikke hvorfor litt lite intr? Noen mennesker er mer sårbare enn andre, så "enkelt" kan det være. Kanskje du må øve deg på å gå på trynet litt mer? Du overlever det, og øvelse gjør mester.

[AnonymBruker]

Er ikke hvorfor litt lite intr? Noen mennesker er mer sårbare enn andre, så "enkelt" kan det være. Kanskje du må øve deg på å gå på trynet litt mer? Du overlever det, og øvelse gjør mester.

Øvelse? Jeg gjennomfører det jo, men jeg synes det er vanskelig at det skal så lite til for å trigge min egen psykdom.

Anonymous poster hash: 1145b...16e

[AnonymBruker]

Da var det gjort. Alt knytter seg i meg. Føler meg usikker på om jeg har gjort det rette. Har ingen å snakke om det med. Men prøver fremdeles å virke helt vanlig uttad.

Anonymous poster hash: 1145b...16e

[stjernestøv]

Da var det gjort. Alt knytter seg i meg. Føler meg usikker på om jeg har gjort det rette. Har ingen å snakke om det med. Men prøver fremdeles å virke helt vanlig uttad.

Anonymous poster hash: 1145b...16e

Det er slitsomt å holde fasaden når du egentlig ikke er så bra. 

[XbellaX]

Øvelse? Jeg gjennomfører det jo, men jeg synes det er vanskelig at det skal så lite til for å trigge min egen psykdom.

Anonymous poster hash: 1145b...16e

 

 

Øvelse, ja. Det er ikke vanskelig å forstå at det er en utfordring å ha det slik, men det er heldigvis mulig å lære seg teknikker som kanskje kan være med på å stagge den verste uroen. Et godt tema å jobbe med i terapi dersom du har det. Du nevner at du ikke har noen å snakke med dette om, men det er vel strengt tatt mer et valg? 

[Trine]

Det er fryktelig slitsomt å ha det sånn. Du bør prøve å lære deg teknikker som XbellaX nevner. Det er ikke sikkert de hjelper, hodet mitt lar seg ikke "lure" av en eneste teknikk eller øvelse (ikke av de jeg har fått ihvertfall), men om det hjelper så er det jo verdt å ha forsøkt. Det koster jo ingenting å prøve. Men du bør kanskje ha en støttespiller. En behandler, venn eller familiemedlem. Og hvorfor kan du ikke prate med familien din, men må holde alt inne for deg selv? Jeg merket at det er mye lettere for de rundt meg å forholde seg til meg når jeg sier "dette gruer jeg meg til, jeg har det virkelig vondt inni meg nå" enn om jeg later som ingenting. Man klarer nemlig ikke late 100% som ingenting. Man kan lure bekjente, men de som virkelig kjenner deg klarer du ikke lure.

[AnonymBruker]

Øvelse, ja. Det er ikke vanskelig å forstå at det er en utfordring å ha det slik, men det er heldigvis mulig å lære seg teknikker som kanskje kan være med på å stagge den verste uroen. Et godt tema å jobbe med i terapi dersom du har det. Du nevner at du ikke har noen å snakke med dette om, men det er vel strengt tatt mer et valg?

Jeg kan velge å bryte et tillitsforhold. Men det gjør jeg ikke.

Når jeg ikke har klart å lære teknikker som fungerer til nå, så tviler jeg på at jeg kan klare det.

Anonymous poster hash: 1145b...16e

[XbellaX]

Jeg kan velge å bryte et tillitsforhold. Men det gjør jeg ikke.

Når jeg ikke har klart å lære teknikker som fungerer til nå, så tviler jeg på at jeg kan klare det.

Anonymous poster hash: 1145b...16e

 

Man trenger ikke bryte tillitsforhold, det er heldigvis mulig å kommunisere rundt et emne uten å dele alt.  

Jeg vet ikke hvilke teknikker du har forsøkt, dersom dette er et tilbakevendende tema for deg ville jeg trolig forsøkt på andre måter/ en annen behandler osv.