Angst/uro og diabetes - mer om nedtrapping av seroxat

[aka Orio]

Jeg skal prøve å formulere meg klart. Jeg har begynt å bruke insulin, er fortsatt i fasen med å finne riktig dosering/hvordan jeg skal bruke det i forhold til mat og aktivitet. Jeg har også blitt tvunget til å trappe ned på seroxat, fra 50 til 40 mg.

 

Mannen min har en teori om at den økte angsten/uroen og de negative tankene jeg opplever skyldes at jeg har begynt å bruke insulin, at blodsukkeret er lavere enn kroppen min er vant til . (Blodsukkeret er fortsatt høyere enn det bør være.) Det ble såpass ille at han anbefalte meg å  kutte ut insulatard noen dager, for å se hvordan det fungerte. Jeg hadde det bedre, mindre angst og uro, men blodsukkeret ble selvfølgelig høyere. Nå ser det jo ut som hans teori er bekreftet, jeg har tatt insulatard igjen og er mer urolig/økt angstnivå. Jeg har en teori om at høyt blodsukker kan virke som "beroligende medisin", og tror jeg mer eller mindre bevisst har benyttet meg av det ved å pøse på med karbohydrater når jeg har slitt mye med angst.

 

Dette var bakgrunnshistorien. Spørsmålet er hvordan henger dette sammen? Er det sannsynlig at de plagene jeg har opplevd skyldes at kroppen holder på å vende seg til et lavere blodsukkernivå? Eller kan høyt blodsukker virke på samme måte som beroligende medisiner?

 

Kort og godt: er det nedtrapping av seroxat eller lavere blodsukker som har ført til at jeg sliter mer for tiden?

[AnonymBruker]

Tja, føling kan vel oppleves å inneholde en slags angst. Skjelving og svetting, urolighet. Det er når blodsukkeret faller lavere enn 4. Men det er litt individuelt hvor grensen (blodsukkerkonsentrasjonen) går, før man opplever ubehag. Så jeg kan godt tenke meg at teorien med at du opplever ubehag ved lavere blodsukker som du ikke er vant med, selv om det er lavt i seg selv, stemmer. Men det er jo veldig skadelig å gå med høyt blodsukker over tid, så du er nødt for å ta medisinene. Jeg tror dette ubehaget vil gå over av seg selv, bare du blir vant med det.

Anonymous poster hash: aa7d7...d3d

[aka Orio]

 

Tja, føling kan vel oppleves å inneholde en slags angst. Skjelving og svetting, urolighet. Det er når blodsukkeret faller lavere enn 4. Men det er litt individuelt hvor grensen (blodsukkerkonsentrasjonen) går, før man opplever ubehag. Så jeg kan godt tenke meg at teorien med at du opplever ubehag ved lavere blodsukker som du ikke er vant med, selv om det er lavt i seg selv, stemmer. Men det er jo veldig skadelig å gå med høyt blodsukker over tid, så du er nødt for å ta medisinene. Jeg tror dette ubehaget vil gå over av seg selv, bare du blir vant med det.

Anonymous poster hash: aa7d7...d3d [/acronym

 

Jeg opplever økt angst/uro, men kan ikke si jeg har merket noe til skjelving og svetting. Gjør lavt blodsukker også at tankene går i mer negative/depressive baner? Jeg har begynt med insulatard igjen, jeg vet at det er skadelig å gå med for høyt blodsukker over tid.

 

Hvis problemet er at kroppen ikke er vant til så lavt blodsukker, hvor lenge vil denne tilvenningen ta? For en måned, kanskje mer, siden lå blodsukkeret sjelden under ti, og jeg merket ubehag når det kom under sju. Det varte et par dager, så ble det ubehagelig hvis blodsukkeret var noe særlig over ti.

 

Det jeg lurer på er om angsten og den uroen jeg føler er et resultat av at blodsukkeret er lavere enn det kroppen er vant til, eller om årsaken er nedtrappingen av seroxat? Effekten av å la blodsukkeret bli for høyt oppleves på samme måte som om jeg skulle tatt en sobril.

[frosken]

Jeg synes fortsatt at du skal henvende deg skriftlig til din fastlege og insistere på at du ikke vil redusere seroxat nå. Du ønsker å følge det rådet du fikk da du ble utskrevet fra dps. Det kan godt hende at problemene du opplever nå har sammenheng med andre ting, men det er helt unødvendig at du skal gjøre flere endringer samtidig som begge kan gi deg økte problemer.

[aka Orio]

Jeg vet at jeg bør gjøre det, samtidig er jeg blitt veldig pysete og redd for hvordan han vil reagere. Redd han blir sint. Redd for hva det neste han finner på er. Og jeg sliter stadig mer. Livet føles tyngre og tyngre, stadig mindre verdt bryet, og jeg kan ikke la det fortsette som dette. Samtidig er jeg livredd for hva som skjer hvis jeg ikke når frem. Nå har jeg noe å holde fast ved, hvis han insisterer på at jeg ikke skal gå tilbake til opprinnelig dose, men tvert i mot trappe videre ned, vet jeg ikke hva jeg kommer til å gjøre. Er redd det kan knekke meg helt.

[frosken]

Jeg synes du skal prøve å ikke la angsten og det irrasjonelle få bestemme om du skriver et slikt brev til legen eller ikke. La angsten få holde på med sine ting, mens du lar fornuften skrive et slikt brev.

 

Jeg synes du skal skrive brevet i dag, du kan bruke mye av det du har skrevet her på dol som innhold. Du kan også si at du er redd for å gjøre ham sint, men at du nå er bekymret med tanke på hvordan din psykiske helsetilstand utvikler seg. Det er ikke sikkert at det er dosereduksjonen som er årsaken til at du sliter, det kan også være at du har en variant av "angst for angst og depresjon", - men dosereduksjonen er helt unødvendig og med litt flaks vil økning gjøre at du får det bedre igjen.