Til NHD.

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har spm. Vedr. Seponering av AD.

Kort fortalt opplevde jeg min første depresjon som 16-åring, ledsaget av panikkangst.

Jeg ble da satt på cipralex, og har siden stått på dette. I dag utgjør dette totalt 12 års bruk sammenhengende. Jeg er diagnostisert med tilbakevendende, moderat depresjon med panikkangst.Bakgrunnen for depresjon og angst spinner ut i en relativt traumatisk barndom hvor begge foreldre var/er rusmisbrukere. Dette har gjort meg mye utrygg og redd.

Dette har fulgt meg inn i voksen alder, og da jeg har vært syk preges periodene av følelsen av ensomhet og savn etter "voksen" omsorg, til tross for at jeg nå er i slutten av 20-årene.

Jeg har høyere utd., mann, hus, god inntekt og jobb og greier meg svært godt med medisiner. Problemet er at de gangene jeg har forsøkt å sep., har jeg gått rett i kjelleren. Til tross for at det bl.a ene gangen ble seponert over ett halvt år (20 mg.dgl-0 mg/dgl.)

Jeg har også gått mye i terapi opp igjennom årene, men har i stor grad mistet troen på psykiatrien, da jeg (i likhet med mange andre) har erfart at behandlere faller fra i sykmld./permisjon/vikariater o.l.

Dessuten kjenner jeg at poliklinisk behandling neppe ville være nok hvis jeg skal forsøke å sep. På ny. Tenker at det beste kanskje ville være å være innlagt under sep., og ha daglig oppfølging- men dette er kanskje ikke et alternativ?

Ønsker så sterkt å kunne slutte,- finnes det noen alternativer/lure ideer for hvordan man kunne lykkes med dette ?? Kjenner at jeg ikke burde ha noen "grunn" til å slite i dag, da jeg jo har et godt liv med verdens beste mann, og ting rundt meg forsåvidt er stabilt.

På forhånd takk for svar.

Anonymous poster hash: 5be67...4a5

[frosken]

Hvorfor ønsker du å seponere? Har du bivirkninger?

[AnonymBruker]

Fordi jeg føler det er viktig for meg å bevise ovenfor meg selv at jeg kan klare meg uten.. Høres sikkert pussig ut,- men i realiteten er det jo ikke meningen at man skal stå på AD livet ut.. Jeg føler at jeg nå burde greie å legge fortiden bak meg, og glede meg over livet jeg har i dag uten medisiner. Dessuten opplever jeg ofte å bli stigmatisert i somatikken for diagnosen og medisinbruken som henger ved.. Blir snart mor for første gang, og svangerskapet har vært et helvete ift. Det å konstant skulle føle at man må "overbevise" ovenfor jordmødre o.l at man er frisk og oppegående nok til å ta seg av et barn til tross for medisinbruk. Jeg er lei av å hele tiden føle at jeg må forsvare meg, og "bevise" at jeg faktisk ER oppegående og ressurssterk til tross for at jeg bruker AD.

I tillegg er det heller ikke en bakdel at man mister 30 kg overvekt når man seponerer.. (Selvfølgelig en mindre viktig, og heller overfladisk grunn..).

Anonymous poster hash: 5be67...4a5

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg beklager, men all min erfaring tilsier at du trenger medisiner resten av livet.

 

Seponering er et sjansespill med overveiende stor sannsynlighet for tap.

[AnonymBruker]

Hva er grunnen til dette NHD?

Er det dét faktum at kroppen blir avhengig, eller er det dét at min forhistorikk for alltid vil gjøre meg mer sårbar enn andre?

Anonymous poster hash: 5be67...4a5

[AnonymBruker]

Jeg har en lignende historikk som deg. Jeg er egentlig veldig stolt over at jeg også har familie, jobb etc - samtidig som jeg har innsett at jeg trolig ikke ville hatt alt dette om jeg ikke gikk på medisiner. Min mann har diabetes, og jeg kan sammenligne meg med ham - han har også en sykdom og kan ikke slutte på medisiner uten å bli dårligere. Jeg tror mye av grunnen til at du vil slutte henger sammen med samfunnets syn på psykisk og somatisk sykdom, der psykisk sykdom enda blir sett litt ned på. Det klarer jeg, etter mange års arbeid, å se mer og mer bort fra. Det viktigste er at jeg har det bra, det skylder jeg både min mann, mine barn og mine venner :-)

Anonymous poster hash: ba0cb...4fb

[AnonymBruker]

"I realiteten er det jo ikke meningen at man skal stå på AD livet ut."

Sier hvem? 

Min psykiater sier hun unner meg et godt liv og at det for meg vil innebære medisiner. Det lever jeg godt med.

Anonymous poster hash: ba0cb...4fb

[AnonymBruker]

Inntrykket jeg har fått er at det stort sett er psykiatere som vil stille seg bak livslang behandling med ssri. Selvfølgelig er jeg ydmyk for at psykiatere dog har mer og på sett og vis en noe annerledes kompetanse enn således allmennleger,psykologer o.l.

En psykolog's fokus (vil etter min erfaring) for eksempel (oftest) være at man på sikt skal kunne greie seg uten medisiner, og komme i mål med samtaleterapi. (Da snakker jeg om depresjon, ikke bipolar lidelse,schizofreni o.l)

Min psykolog var svært opptatt av å sette fokus på mine egne iboende ressurser, og påpekte alt jeg hadde klart uten medisiner-selv om jeg fikk en knekk. Hun mente at jeg ville greid å slutte på ssri, dersom jeg fikk korrekt og adekvat oppfølging. På dette tidspunktet var det uaktuelt å slutte, da jeg som tidligere nevnt var gravid- og fastlege besluttet at det beste alternativet var å kontinuere behandling da. (Noe jeg selv og psykolog også var enig i.)

Som jeg skrev i det første innlegget mitt, har jeg svært dårlig erfaring med dps, også denne psykologen som jeg har gått hos nå nylig, falt fra fordi hun selv gikk på en "smell" da hun pendlet langt til jobben, og underveis fant ut at hun var på vei med tvillinger.

Hun var lenge sykmeldt, uten at jeg fikk vite hva som foregikk, annet enn at jeg ble oppringt om at timen var avlyst. Det ble så stille fra Dps i flere mnd. Jeg tok selv kontakt, og fikk snakke med enhetsleder og ba om at de ga meg et annet tilbud i påvente av at behandler kom tilbake. Heldigvis var jeg på daværende tidspunkt såpass frisk at jeg hadde ressurser til selv å ta tak i det,- ellers hadde jeg på ny falt utenfor og stått uten et tilbud uten at noen engang plukket det opp.. En skal jo (rent teoretisk) ei heller behandles med psykofarmaka UTEN samtaleterapi ved siden av.

Nok en gang har jeg mistet min behandler. Dps/psykiatri preges av uforutsigbarhet og dårlig oppfølging- noe som er svært uheldig da man i seg selv er utrygg og trenger nettopp trygge og forutsigbare rammer.. En kan vel og si at mine erfaringer også fjør at jeg kjenner at jeg vil være "frisk" og komme meg ut av psykiatrien/medisiner og greie meg på egenhånd.. Det eneste som har hjulpet meg i disse årene er medisinene, men det har vært så som så med oppfølging ved siden av.. Og som nevnt skal man ha denne oppfølgingen ved siden av medisinering.

Anonymous poster hash: 5be67...4a5

[AnonymBruker]

"En psykolog's fokus (vil etter min erfaring) for eksempel (oftest) være at man på sikt skal kunne greie seg uten medisiner, og komme i mål med samtaleterapi. (Da snakker jeg om depresjon, ikke bipolar lidelse,schizofreni o.l)"

 

Det er absolutt ikke min erfaring. Har gått til flere ulike psykologer og kjenner mange som har gjort det samme. Min psykolog samarbeider med legen min.

Anonymous poster hash: ba0cb...4fb

[Madelenemie]

Inntrykket jeg har fått er at det stort sett er psykiatere som vil stille seg bak livslang behandling med ssri. Selvfølgelig er jeg ydmyk for at psykiatere dog har mer og på sett og vis en noe annerledes kompetanse enn således allmennleger,psykologer o.l.

En psykolog's fokus (vil etter min erfaring) for eksempel (oftest) være at man på sikt skal kunne greie seg uten medisiner, og komme i mål med samtaleterapi. (Da snakker jeg om depresjon, ikke bipolar lidelse,schizofreni o.l)

Min psykolog var svært opptatt av å sette fokus på mine egne iboende ressurser, og påpekte alt jeg hadde klart uten medisiner-selv om jeg fikk en knekk. Hun mente at jeg ville greid å slutte på ssri, dersom jeg fikk korrekt og adekvat oppfølging. På dette tidspunktet var det uaktuelt å slutte, da jeg som tidligere nevnt var gravid- og fastlege besluttet at det beste alternativet var å kontinuere behandling da. (Noe jeg selv og psykolog også var enig i.)

Som jeg skrev i det første innlegget mitt, har jeg svært dårlig erfaring med dps, også denne psykologen som jeg har gått hos nå nylig, falt fra fordi hun selv gikk på en "smell" da hun pendlet langt til jobben, og underveis fant ut at hun var på vei med tvillinger.

Hun var lenge sykmeldt, uten at jeg fikk vite hva som foregikk, annet enn at jeg ble oppringt om at timen var avlyst. Det ble så stille fra Dps i flere mnd. Jeg tok selv kontakt, og fikk snakke med enhetsleder og ba om at de ga meg et annet tilbud i påvente av at behandler kom tilbake. Heldigvis var jeg på daværende tidspunkt såpass frisk at jeg hadde ressurser til selv å ta tak i det,- ellers hadde jeg på ny falt utenfor og stått uten et tilbud uten at noen engang plukket det opp.. En skal jo (rent teoretisk) ei heller behandles med psykofarmaka UTEN samtaleterapi ved siden av.

Nok en gang har jeg mistet min behandler. Dps/psykiatri preges av uforutsigbarhet og dårlig oppfølging- noe som er svært uheldig da man i seg selv er utrygg og trenger nettopp trygge og forutsigbare rammer.. En kan vel og si at mine erfaringer også fjør at jeg kjenner at jeg vil være "frisk" og komme meg ut av psykiatrien/medisiner og greie meg på egenhånd.. Det eneste som har hjulpet meg i disse årene er medisinene, men det har vært så som så med oppfølging ved siden av.. Og som nevnt skal man ha denne oppfølgingen ved siden av medisinering.

Anonymous poster hash: 5be67...4a5

Hei!

 

Jeg vet ikke,

 

jeg har gått til psykiater i 10 år og ikke fått noen anbefalning om ssri eller andre medisiner.

Til slutt fant jeg en nesespray, med et sosialiseringshormon, oxytocin, det var det eneste hun kunne se for seg hadde noen nytte,, men selv det måtte hun tenke på og undersøke et par år før jeg fikk prøve det.

 

det hjelper meg svakt, og greit, jeg blir litt mer interessert i andre, og får litt bedre øyekontakt.

 

Så hva psykiatere mener om medisiner har nok mer med diagnose å gjøre,

 

jeg ble bare forklart ting, veldig nøyaktig, og det var hjelpen jeg trengte, da jeg husker godt når jeg vil.

[AnonymBruker]

Hei!

 

Jeg vet ikke,

 

jeg har gått til psykiater i 10 år og ikke fått noen anbefalning om ssri eller andre medisiner.

Til slutt fant jeg en nesespray, med et sosialiseringshormon, oxytocin, det var det eneste hun kunne se for seg hadde noen nytte,, men selv det måtte hun tenke på og undersøke et par år før jeg fikk prøve det.

 

det hjelper meg svakt, og greit, jeg blir litt mer interessert i andre, og får litt bedre øyekontakt.

 

Så hva psykiatere mener om medisiner har nok mer med diagnose å gjøre,

 

jeg ble bare forklart ting, veldig nøyaktig, og det var hjelpen jeg trengte, da jeg husker godt når jeg vil.

Du har ikke en psykisk sykdom, da er det selvsagt at du ikke trenger medisiner. Hvis du hadde hatt en depresjon, bipolar lidelse el.l ville du sikkert fått et slikt tilbud. Så ja - det har med diagnose å gjøre 

Anonymous poster hash: ba0cb...4fb

[Madelenemie]

 

Du har ikke en psykisk sykdom, da er det selvsagt at du ikke trenger medisiner. Hvis du hadde hatt en depresjon, bipolar lidelse el.l ville du sikkert fått et slikt tilbud. Så ja - det har med diagnose å gjøre 

Anonymous poster hash: ba0cb...4fb

 

;-)

 

Da mener du som min psykiater, hun mener også autisme ikke er en psykisk lidelse, men nhd mener motsatt

 

Nå jobber min psykiater med psykisk syke, bipolare og pf sa hun. Men hun er ikke ansatt, det går ikke fordi hun er pensjonist,

Jeg håper hun snart blir ansatt et sted, sånn at jeg kan få treffe henne, jeg må spørre om noe ang de mellommenneskelige relasjoner. Det er noe jeg ikke finner ut av, så heldigvis har jeg mye å luke og ordne før skole og studier og alt starter snart.

[AnonymBruker]

;-)

 

Da mener du som min psykiater, hun mener også autisme ikke er en psykisk lidelse, men nhd mener motsatt

 

Nå jobber min psykiater med psykisk syke, bipolare og pf sa hun. Men hun er ikke ansatt, det går ikke fordi hun er pensjonist,

Jeg håper hun snart blir ansatt et sted, sånn at jeg kan få treffe henne, jeg må spørre om noe ang de mellommenneskelige relasjoner. Det er noe jeg ikke finner ut av, så heldigvis har jeg mye å luke og ordne før skole og studier og alt starter snart.

Uansett om asperger klassifiseres som en psykisk lidelse eller utviklingsforstyrrelse, så er nok alle psykiatere enige om at det ikke finnes medisiner som kan gjøre dere friske. Dermed synes jeg det er litt på siden når du svarer med utgansgpunkt i egen diagnose i slike tråder. Når aspergere likevel får medisiner er det nok pga tillegsdiagnoser man kan få som f.eks depresjon, angst m.m. 

Anonymous poster hash: ba0cb...4fb