NH Dahl: Oppsøke mer psykologhjelp, eller er det unødvendig?

[smørgraut]

Hei!

 

Jeg er i en diskusjon med meg selv om jeg skal oppsøke psykolog eller ikke. Jeg lurer på om det ville vært til hjelp, eller om jeg bare ønsker noen å snakke med og burde fikse det på andre måter.

 

Jeg skal prøve å være kort: Nå er jeg 30. Gikk til psykolog i to år fram til tidlig i 2011. Brukte veldig lang tid på å bli trygg og si noe som helst, men har fortalt om, og snakket litt om, seksuelle overgrep som pågikk i flere år da jeg var yngre. Har også hatt problemer med mat, anfall av panikkangst og tidvis sosial angst, depresjon, og lignende. Måtte avslutte terapien fordi jeg flyttet. Har i ettertid prøvd å oppsøke psykolog igjen, men har avbrutt fordi jeg var i ny jobb og å snakke om disse tingene var slitsomt og tok mye krefter, pluss at det føltes veldig feil med de to psykologene jeg snakket med (ukentlig i et par måneder hos hver av dem). Det er to-tre år siden nå.

 

MYE er bedre nå. Er forlovet med en fantastisk mann, og de psykiske plagene er mye mindre. Har jobb og venner, er mer åpen. Føler likevel at jeg har så mye jeg ikke kan snakke med noen om. Jeg kan ikke ta alt dette med han jeg skal gifte meg med, selv om vi snakker om mye. Sex kan være problematisk noen ganger, jeg er veldig redd for å bli gravid (men ønsker barn), synes det er vanskelig å sette ord på følelser, og kan til tider bli plaget av alle gamle hendelser og skam. Har mye smerter i muskler og ledd, og fordøyelsesproblemer (kan så klart komme av helt andre ting, men jeg nevner det bare.)

 

Jeg lurer på å oppsøke psykolog for å komme et steg videre. Jeg har forandret meg mye og tror dessuten jeg kan klare å snakke mer (var ekstremt lukket hos de jeg har vært hos). Likevel:

- Jeg har skjønt at jeg var knyttet til den første psykologen og mistenker meg selv for å bare ønske det på nytt. Kanskje var det derfor jeg avsluttet hos de siste to også.

- Jeg klarer meg bra, og burde kanskje bearbeide dette over tid for meg selv og ta tiden til hjelp.

- Jeg er redd for å ha blitt "avhengig" av terapi, eller at jeg er selvopptatt, eller at jeg overanalyserer eller overdriver, eller at jeg er nok en overbehandlet nordmann som har penger nok til å prioritere selvrealisering.

- Er også redd for at jeg tåler det dårlig å snakke om dette, og at jeg kommer til å slite med jobb e.l. Det har skjedd før, og selv om det meste er annerledes nå, er jeg redd for det.

 

Setter stor pris på det hvis du har noen tanker om dette å dele med meg.

 

Bergensjente

Endret 22. juli 2015 av smørgraut

[smørgraut]

(Har blitt redd for å bli kjent igjen, hvis jeg ikke får svar i denne tråden, er det da mulig å slette det jeg har skrevet?)

[Gjest Gargamel]

Det virker svært usannsynlig at noen vil kjenne deg igjen. Jeg har ingen svar på om du bør gå til psykolog, men du virker i alle fall som du tenker fornuftig rundt det.

Hvis du ikke har fortalt forloveden din om problemene bør du i alle fall fortelle litt synes jeg. Hvis dere har problemer med sexlivet og andre ting er det mulig han i stillhet lurer mye på hva som er feil med ham eller forholdet.

[Cilien]

Jeg synes du skal unne deg selv noen timer hos psykolog :-)

[Cilien]

Ellers så er det min erfaring at det ofte er veldig greit å bruke fagfolk til oppgaver en ikke er så flink til å løse selv.  Jeg har litt grått hår, så det går jeg til en utdannet frisør for å farge og klippe i en fin fasong. For noen uker siden hadde jeg en vond tann og gikk til en utdannet tannlege for å få dette ordnet på best måte. Da vi solgte leiligheten gjorde vi heller ikke det selv, siden vi ikke er så gode på økonomi og markedsføring, og fikk derfor hjelp av en eiendomsmegler. Da jeg trengte briller gikk vi til en optiker. 

 

Jeg synes i grunnen psyken min er enda viktigere enn både det grå håret, sal av leilighet og briller, og siden jeg ikke har fått ordnet psyken helt selv heller, unner jeg meg selv å oppsøke fagfolk også her. Og ikke nok med det, jeg har fått en henvisning til psykiater også, fordi denne er enda bedre på akkurat psykiske sykdommer enn min lege.

 

I det hele tatt; du er en viktig person i ditt eget liv - unn deg å få hjelp til å ha det bra :-) 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, jeg tror at en ny runde hos psykolog kan hjelpe deg. Men jeg anbefaler sterkt at tre kriterier er oppfylt:

 

* Ikke gå til hvem som helst. Finn en som arbeider profesjonelt og med moderne metoder.

 

* Ha et klart mål/temaområde for terapien.

 

* Få ukentlige timer og sett en klar tidsramme for terapien f. eks. 20 timer. Samtidig må du sette av tid i livet ditt disse 20 ukene til å arbeide med terapien.

[smørgraut]

Ja, jeg tror at en ny runde hos psykolog kan hjelpe deg. Men jeg anbefaler sterkt at tre kriterier er oppfylt:

 

* Ikke gå til hvem som helst. Finn en som arbeider profesjonelt og med moderne metoder.

 

* Ha et klart mål/temaområde for terapien.

 

* Få ukentlige timer og sett en klar tidsramme for terapien f. eks. 20 timer. Samtidig må du sette av tid i livet ditt disse 20 ukene til å arbeide med terapien.

Hei, og takk for konstruktivt svar. De to siste punktene kan jeg få til ganske greit. Er mer usikker på det første. Har før tenkt at jeg vil unngå psykoanalyse, for eksempel, men så har jeg jo egentlig ikke noe kunnskap om ulike typer psykoterapi. Vet bare at jeg tror jeg trenger en terapeut som faktisk utfordrer meg og er litt "vanskelig". Men hvordan går jeg fram for å finne en som jobber "profesjonelt og med moderne metoder"? Hva regnes som moderne metoder?

[smørgraut]

Noen som vet noe konkret om dette?