Oppgjør med foreldre

[DoleMari]

Noe å tenke på, og det er vel en grunn til at jeg aldri har gjort det.

Synes denne linken var nyttig:

 

http://www.aftenposten.no/amagasinet/Frode-Thuen-Brev-til-pappa-7743704.html

[DoleMari]

Mange av dem jeg møter i terapirommet, forteller om vanskelige følelser overfor sine foreldre. Som regel er det knyttet til manglende kjærlighet og omsorg i oppveksten, og i noen tilfeller også til krenkelser, overgrep og vold. Selv om bakgrunnen og erfaringen deres er svært ulik, har de ofte en ting felles: De trenger en form for unnskyldning og oppreisning - at foreldrene virkelig ser hvordan de har behandlet dem, og at de kan innrømme sine feil. Uten en genuin beklagelse fra foreldrenes side er det ofte vanskelig å legge bak seg alt som har vært vondt, og resultatet blir gjerne at kontakten mer eller mindre opphører med årene.

De som står i en slik situasjon, synes ofte det er vanskelig å vite hvordan de best kan konfrontere foreldrene sine. De har gjerne forsøkt forsiktig i samtaler på et eller annet tidspunkt, uten at det har avstedkommet noen reelle innrømmelser. Tvert imot er det gjerne slike samtaler som har vist at det trengs en tydeligere og mer konfronterende tilnærming. Noen velger da å skrive et brev eller en mail, for å forsikre seg om at de faktisk klarer å få frem det de har på hjertet. Og for å slippe å bli utsatt for foreldrenes umiddelbare respons der og da. Det siste er ikke minst viktig med tanke på den erfaringen de ofte har med manglende forståelse og bekreftelse fra foreld­renes side. De vet så altfor godt hva de kan forvente.

Du var faren min, pappa, som jeg elsket ubegripelig høyt, men du slo meg!

Sterke ord.

Slike brev kan være meget sterk kost, både for avsenderen og mottageren. Hvor konfronterende det kan bli, kommer tydelig frem i et brev som en leser delte med meg. Her følger et lite utdrag:

«Du har vært en kontrollerende, nådeløs, invaderende, tyranniserende, voldelig, manipulativ og umoralsk far. Jeg har minner om vold og skremmende oppførsel allerede fra 2-årsalderen. Du slo meg utelukkende når det ikke var andre mennesker til stede - med andre ord var du innforstått med at du gjorde noe andre mennesker ikke aksepterer. Har du tatt inn over deg hvor hjertedrepende grusomt og skrekkinngytende du var overfor meg? Du var faren min, pappa, som jeg elsket ubegripelig høyt, men du slo meg! Hvorfor synes du jeg fortjente din vold? Din mentale voldsbruk var likevel verre enn at du var voldelig. Jeg var et barn. Jeg hadde ingenting å stille opp med. Du var min far, du hadde et omsorgsansvar overfor meg, du utsatte meg for terror. Du har aldri vedkjent deg dette, langt mindre bedt meg om unnskyldning. Hvorfor du er så ødelagt at du ikke mestrer bedre enn så nedrig oppførsel, spiller ingen rolle for meg lenger. Du valgte å utsette meg for dette, igjen og igjen. Jeg sier det igjen: Jeg var ditt lille barn. Jeg levde fullstendig på din nåde. Dette er din feil. Dette var dine valg. Du tok dem igjen og igjen. Du visste det var galt. Du gjorde det likevel. Det er utilgivelig.»

Noen ganger kan slike bitre oppgjør faktisk åpne opp for ny erkjennelse fra foreldrenes side - av at de faktisk har sviktet. For tidligere har de kommet unna med bortforklaringer, bagatelliseringer og idylliseringer, fordi anklagene har vært formidlet på en forsiktig eller subtil måte, og kanskje også fordi sønnen eller datteren ikke har vært klar for det store oppgjøret ennå. Men når en tydeligere konfrontasjon først presser seg frem, vil den fort kunne tvinge foreldrene opp i et hjørne de ikke kan unnslippe fra. Og i beste fall kan det bli starten på en tilnærming og en forsoningsprosess.

Går i forsvar.

Det typiske er likevel - etter min erfaring, at jo hardere man konfronter foreldrene, desto mer innbitt vil de forsvare seg. I stedet for å prøve å pynte på sannheten og komme med helt uforpliktende uttalelser av typen «ingen er perfekt» eller «vi gjorde så godt vi kunne», vil de gjerne ty til motangrep. Og det de da gjerne fokuserer på, er hvordan anklagene blir formidlet, og på selve språkbruken, heller enn at de tar inn over seg innholdet i budskapet. Med det som resultat at relasjonen bare blir enda mer uforsonlig og fastlåst.

En klar og tydelig konfrontasjon er derfor et tveegget sverd; det kan åpne opp for en mer åpen og ærlig dialog og for tilnærming og forsoning, men det kan vel så ofte virke motsatt. Så om du vurderer å ta et skikkelig oppgjør med foreldrene dine, bør du tenke grundig igjennom hvordan du vil takle det dersom de stiller seg avvisende til dine anklager. Hvis du frykter at det kan gjøre vondt verre for deg - eller for dere, bør du kanskje vente med å konfrontere dem.

En annen ting er om dine foreldres reaksjoner trenger å være avgjørende for deg. Eller om det kan være et mål i seg selv å konfrontere dem - uavhengig av hvordan de responderer. Noen av dem jeg møter i terapirommet, er nettopp der; de har først og fremst et meddelelsesbehov overfor sine foreldre. Uten at de egentlig forventer å få noen forståelse eller innrømmelse tilbake. De vil bare at foreldrene skal vite hva de selv tenker og føler om dem, før det er for sent. De skal ikke få dø i synden, som det heter.

Vit at du har en som støtter deg. Uansett hva som måtte være begrunnelsen for å ta et endelig oppgjør med foreldrene dine, og hva du forventer av respons fra dem, er det viktig å ha noen å lene seg til i en slik situasjon - en partner eller noen i familien, eller venner og bekjente, eller en terapeut. For et slikt oppgjør er nesten alltid veldig opprørende, og det er vanskelig å takle det uten støtte og hjelp fra noen som bryr seg om deg. Uten det vil du stå i fare for å bli overveldet av skuffelse, bitterhet og sinne hvis foreldrene dine ikke kommer deg i møte. Kanskje vil du også føle deg presset til en slags retrett, hvor du til slutt velger å komme dem i møte, heller enn motsatt. Og i verste fall vil du stå tilbake med en enda bitrere følelse enn den du hadde fra før - en følelse av at foreldrene dine på ny har sviktet deg og avvist deg. Og at ingenting vil endres, uansett hva du gjør. Og der bør du for all del unngå å ende opp.

[Madelenemie]

Noe å tenke på, og det er vel en grunn til at jeg aldri har gjort det.

Synes denne linken var nyttig:

 

http://www.aftenposten.no/amagasinet/Frode-Thuen-Brev-til-pappa-7743704.html

Hei!

 

ja dette er grunnen til at jeg heller ikke har tatt et oppgjør med min familie.

Jeg hadde trengt en beklagelse/forklaring, men det vet jeg at jeg ikke vil få, da blir et sånt oppgjør bare vondt verre.

 

Men jeg har satt en strek over fortiden, gitt dem en ny sjanse, til å oppføre seg bedre, det er krevende, stadig må jeg opprettholde reglene og grensene som er nødvendige, men jeg gjør dette for å unngå bråk og innvollvere de som ikke trenger vite.

 

Så langt går det bra:-)

 

Selv har jeg forklart barna hva det skyldes at jeg feks ikke er den beste til å trøste, ja de utfordringene jeg har, vi har en nær og åpen relasjon, der de kan både få beklagelse og ikke minst si til meg hva som er vanskelig, de vet jeg tåler å høre.

Som foreldre gjør man alle feil, så det viktigste blir at man kan innrømme det og beklage det, helt og uforbeholdent.

 

mange ting mener man ikke, men når andre føler et savn eller en sorg pga av noe en selv gjorde eller ikke gjorde, så bør man beklage, og uten ordet men i beklagelsen. særlig om man er foreldre.

 

Jeg leste om barna til Ludvik Karlsen en gang, de hadde tilgitt sine foreldres rusmisbruk og utrygge oppvekst, fordi foreldrene var lei seg og angret og beklaget dypt, og resultatet av at de snakket sammen, ble en bra relasjon videre.

[DoleMari]

Hei!

 

ja dette er grunnen til at jeg heller ikke har tatt et oppgjør med min familie.

Jeg hadde trengt en beklagelse/forklaring, men det vet jeg at jeg ikke vil få, da blir et sånt oppgjør bare vondt verre.

 

Men jeg har satt en strek over fortiden, gitt dem en ny sjanse, til å oppføre seg bedre, det er krevende, stadig må jeg opprettholde reglene og grensene som er nødvendige, men jeg gjør dette for å unngå bråk og innvollvere de som ikke trenger vite.

 

Så langt går det bra:-)

 

Selv har jeg forklart barna hva det skyldes at jeg feks ikke er den beste til å trøste, ja de utfordringene jeg har, vi har en nær og åpen relasjon, der de kan både få beklagelse og ikke minst si til meg hva som er vanskelig, de vet jeg tåler å høre.

Som foreldre gjør man alle feil, så det viktigste blir at man kan innrømme det og beklage det, helt og uforbeholdent.

 

mange ting mener man ikke, men når andre føler et savn eller en sorg pga av noe en selv gjorde eller ikke gjorde, så bør man beklage, og uten ordet men i beklagelsen. særlig om man er foreldre.

 

Jeg leste om barna til Ludvik Karlsen en gang, de hadde tilgitt sine foreldres rusmisbruk og utrygge oppvekst, fordi foreldrene var lei seg og angret og beklaget dypt, og resultatet av at de snakket sammen, ble en bra relasjon videre.

Fornuftig av deg. Jeg har også kommet dit at det har ingen hensikt. Det har han bevist så mange ganger, så sannsynligvis vil det ikke bra han i det hele tatt.

Jeg kan bare gjøre det best mulig for mitt eget liv- dvs. fjerne meg helt fra han.

[AnonymBruker]

 

En annen ting er om dine foreldres reaksjoner trenger å være avgjørende for deg. Eller om det kan være et mål i seg selv å konfrontere dem - uavhengig av hvordan de responderer. Noen av dem jeg møter i terapirommet, er nettopp der; de har først og fremst et meddelelsesbehov overfor sine foreldre. Uten at de egentlig forventer å få noen forståelse eller innrømmelse tilbake. De vil bare at foreldrene skal vite hva de selv tenker og føler om dem, før det er for sent. De skal ikke få dø i synden, som det heter.

 

 

Jeg var der. Sendte mail der jeg skrev min ærlige mening om hvordan jeg opplevde å vokse opp med denne personen, og kunne ikke brydd meg mindre om hva vedkommende hadde å si til sitt forsvar. Ville bare få det ut- og kjente en stor lettelse etterpå. Noen unnskyldning vet jeg at jeg aldri kommer til å få.

Anonymous poster hash: 7fa0c...4cc

[DoleMari]

 

Jeg var der. Sendte mail der jeg skrev min ærlige mening om hvordan jeg opplevde å vokse opp med denne personen, og kunne ikke brydd meg mindre om hva vedkommende hadde å si til sitt forsvar. Ville bare få det ut- og kjente en stor lettelse etterpå. Noen unnskyldning vet jeg at jeg aldri kommer til å få.

Anonymous poster hash: 7fa0c...4cc

 

Nettopp! Jeg er også der. Fikk du noe svar eller noen som helst forståelse eller reaksjon på mailen du sendte?

Jeg har tenkt hundre forekjellige måter å skrive på for at han skal kanskje forstå litt, jeg vet det er noen episoder som vil være veldig flaut for han at jeg husker, men jeg får meg ikke til å minne han på det. Men det er det jeg skulle gjort, for det er det eneste han hadde reagert på.

Jævla usle fyren!

[DoleMari]

Jeg kjenner på så mye bitterhet. Når man ikke har en mor og ikke en far å ringe til når livet er vanskelig, hvem ringer man da?

Man ringer en bror og gråter på telefonen av fortvilelse og han spør om jeg går til psykolog nå, og at jeg bør gå å legge meg og sove.

Hmmm... Aman har en samboer som ikke er tilgjengelig følelses messig fordi han er så lukka og sliten hele tiden.

 

I går traff jeg en venninne som ga meg omsorg, hun holdt meg i hånda og trøstet meg. Jøss, det er mange år siden jeg har opplevd. Skulle det SÅ lite til? Det er kanskje det man har venninner til.

[AnonymBruker]

Nettopp! Jeg er også der. Fikk du noe svar eller noen som helst forståelse eller reaksjon på mailen du sendte?

Jeg har tenkt hundre forekjellige måter å skrive på for at han skal kanskje forstå litt, jeg vet det er noen episoder som vil være veldig flaut for han at jeg husker, men jeg får meg ikke til å minne han på det. Men det er det jeg skulle gjort, for det er det eneste han hadde reagert på.

Jævla usle fyren!

 

Ikke noe svar. Men vedkommende har sluttet å ta kontakt med meg, så jeg vet det "traff". 

 

Jeg ikke man skal ha så høye forventninger til at motparten skal ta inn over seg det man sier/skriver. De fleste vil oppfatte det som (uberettiget) kritikk, og gå i forsvar, snarere enn å innse at de har gjort noe galt/feil. 

 

Føler med deg i alle fall.

Anonymous poster hash: 7fa0c...4cc

[AnonymBruker]

* jeg tror ikke, skulle det stå ^^

Anonymous poster hash: 7fa0c...4cc