Angst - tilbakefall med nye symptomer

[AnonymBruker]

Hei.

 

Jeg har gått med angst i ca et år nå. Det begynte som et panikkanfall helt ut fra det blå, og gikk deretter over i generalisert angst. Fikk tilbud om, og gikk til kognitiv terapi relativt tidlig i forløpet, og etter 5-6 måneder innså jeg at dette hadde god effekt. Avsluttet behandlingen rundt påsketider, og har følt meg ok siden. Litt opp og ned, og med enkelte små tilbakefall.

 

Helt til i dag: Jeg var på et sted med mange mennesker, og opplevde et skikkelig anfall av panikk, fullt på høyde med det første jeg hadde. Denne gangen begynte det med følelsen av sommerfugler i magen, som gikk over til fugler og fly, magen knyttet seg og jeg trodde jeg skulle kaste opp. Synet ble også uklart, hjertet hamret og jeg fikk følelsen av å miste pusten. I tillegg begynte jeg å se at bakken bølget, himmelen kom mot meg, og alt ble trangt og uutholdelig. Menneskene rundt meg ble til ansiktsløse former som ikke kunne kommuniseres med. Et øyeblikk mistet jeg hele realitetsevnen, visste ikke hvor jeg var eller hvordan jeg skulle komme meg hjem. Dette gikk over ila 1/2 time, men satte en skikkelig støkk i meg, især siden angsten tidligere ofte har omhandlet frykt for psykisk sykdom/galskap/psykose.

 

Er dette vanlig under angstanfall, og hvordan opplever dere andre som er plaget med angst tilbakefall? Har hele tiden trodd og blitt fortalt at det sakte vil bli bedre, at anfallene vil komme skjeldnere og være mildere, og at det til slutt vil gå over. Nå har jeg derimot begynt å tvile litt på dette og lurer på om jeg bør gjenoppta behandlingen.

Anonymous poster hash: 07912...adf

[AnonymBruker]

 

Hei.

 

Jeg har gått med angst i ca et år nå. Det begynte som et panikkanfall helt ut fra det blå, og gikk deretter over i generalisert angst. Fikk tilbud om, og gikk til kognitiv terapi relativt tidlig i forløpet, og etter 5-6 måneder innså jeg at dette hadde god effekt. Avsluttet behandlingen rundt påsketider, og har følt meg ok siden. Litt opp og ned, og med enkelte små tilbakefall.

 

Helt til i dag: Jeg var på et sted med mange mennesker, og opplevde et skikkelig anfall av panikk, fullt på høyde med det første jeg hadde. Denne gangen begynte det med følelsen av sommerfugler i magen, som gikk over til fugler og fly, magen knyttet seg og jeg trodde jeg skulle kaste opp. Synet ble også uklart, hjertet hamret og jeg fikk følelsen av å miste pusten. I tillegg begynte jeg å se at bakken bølget, himmelen kom mot meg, og alt ble trangt og uutholdelig. Menneskene rundt meg ble til ansiktsløse former som ikke kunne kommuniseres med. Et øyeblikk mistet jeg hele realitetsevnen, visste ikke hvor jeg var eller hvordan jeg skulle komme meg hjem. Dette gikk over ila 1/2 time, men satte en skikkelig støkk i meg, især siden angsten tidligere ofte har omhandlet frykt for psykisk sykdom/galskap/psykose.

 

Er dette vanlig under angstanfall, og hvordan opplever dere andre som er plaget med angst tilbakefall? Har hele tiden trodd og blitt fortalt at det sakte vil bli bedre, at anfallene vil komme skjeldnere og være mildere, og at det til slutt vil gå over. Nå har jeg derimot begynt å tvile litt på dette og lurer på om jeg bør gjenoppta behandlingen.

Anonymous poster hash: 07912...adf

 

Du beskriver et typisk panikkanfall for meg. Og det er utrolig skremmende og ubehagelig. Jeg liker derfor ikke tilbakefall. Men, imotsetning til tidligere, hvor jeg lot slike anfall skremme meg fra å leve ei tid bruker jeg nå gjenkjennelsestaktikken. Jeg har trolig hatt flere panikkanfall enn deg og derfor kan jeg ved slike anfall berolige meg selv med at dette har jeg kjent før, dette vet jeg går over, jeg vet hva det er og jeg kommer ikke til å la meg stoppe av dette fordi det er ufarlig. 

 

Jeg tror også at det er min taktikk som gjør at anfallene har blitt færre, mildere (fordi jeg er raskt inne og beroliger meg selv) og ikke livshemmende. Jeg har lært meg til å leve med angst og på tross av angst. Jeg vet at det kan ramme plutselig, slik du beskriver det - men jeg håndterer det der og da og forsøker ikke hverken forberede meg på det, unngå det eller tenke at panikkanfall er noe jeg kan fri meg fra for resten av livet. Panikkanfall som evnt inntreffer et par ganger i året eller sjeldnere er for meg ubetydelige. Det var ikke slik tidligere da mulige anfall tok fra meg livsglede og jeg ekstisterte bare i mange år. Nå har jeg bestemt meg for at jeg slik kan jeg ikke ha det. Livet er for kort og jeg må, som andre, møte utfordringer når de dukker opp. Jeg bruker derfor ikke tid på mulige panikkanfall i fremtiden.

 

Søk hjelp om du synes det fungerte sist og du ikke selv klarer å bestemme deg for at et slikt anfall er ubetydelig og ikke skal ta fra deg noe som helst. 

Anonymous poster hash: 58c7d...527

[AnonymBruker]

Takk for svar, du skriver bra og riktig.

 

Inlegget ble skrevet i desperasjon i går, da jeg følte meg helt tilbake til start og uten bedring i sikte. Angsten er temmelig j**lig når den står på, anfallet tok meg såpass på senga at jeg ikke fikk til å bruke de kognitive teknikkene jeg fikk lært meg i terapien. Har det mye bedre i dag, og har akseptert tilbakefallet som en del av prosessen. Jeg blir ikke gal, det feiler meg ingen ting, livet smiler igjen.

 

Håper du også har det bra.

Anonymous poster hash: 07912...adf

[AnonymBruker]

 

Takk for svar, du skriver bra og riktig.

 

Inlegget ble skrevet i desperasjon i går, da jeg følte meg helt tilbake til start og uten bedring i sikte. Angsten er temmelig j**lig når den står på, anfallet tok meg såpass på senga at jeg ikke fikk til å bruke de kognitive teknikkene jeg fikk lært meg i terapien. Har det mye bedre i dag, og har akseptert tilbakefallet som en del av prosessen. Jeg blir ikke gal, det feiler meg ingen ting, livet smiler igjen.

 

Håper du også har det bra.

Anonymous poster hash: 07912...adf

 

Hei igjen! Jeg forstår godt den desperate følelsen du beskriver når det rammer. Man har kanskje håpet at det var over og aldri ville ramme igjen. For skremmende greier er det virkelig. Å ikke klare og tenke kognitivt der og da er fullt foståelig. Man har mer enn nok med selve "anfallet". Men så fort det er over bør man i gang med å bruke de "teknikkene" man har lært seg og innse at panikkanfall rammer hardt og plutselig. Og ingen har mulighet for å forberede seg på det eller har teknikker for å unngå det. Man må, tror jeg, lære seg til å leve i uvissheten og leve som om det aldri vil skje igjen Rammer det, håndteres det der og da.

 

 

Jeg er glad du har det langt bedre i dag. Det gjorde godt å høre

Jeg har det finfint

Anonymous poster hash: 58c7d...527