Er man heldig om man "slipper" å jobbe?

[AnonymBruker]

Er man heldig om man "slipper" å jobbe?

Anonymous poster hash: 880a7...391

[AnonymBruker]

Er man heldig om man "slipper" å jobbe? Anonymous poster hash: 880a7...391

Hvorfor skulle noen være heldig for å slippe å jobbe? Jeg kom til å tenke på pippi langstrømpe som engang sa at det var urettferdig at ikke hun hadde ferie, så hun ville begynne på skolen ( vet ikke om historien var helt slik, men noe lignende) men hun hadde et poeng. Faktisk så setter vi mye mer pris på å ha fri når vi daglig er på jobb. Samtidig så gir jobben mye for mange.

Men hvis noen er for syk til å fungere i jobb, så er de heldig som bor i Norge der det finnes et greit trygdesystem.

Anonymous poster hash: 4c683...e04

[AnonymBruker]

Ja, det der er jo "politisk korrekt" tankegang.

 

Tenker mer på hva "folk" faktisk tenker... mange forskjellige meninger, såklart, men jeg syns det virker som om mange mener de som har uføretrygd bare kan leve livet...

Anonymous poster hash: 15241...254

[AnonymBruker]

Ja, det der er jo "politisk korrekt" tankegang.  Tenker mer på hva "folk" faktisk tenker... mange forskjellige meninger, såklart, men jeg syns det virker som om mange mener de som har uføretrygd bare kan leve livet... Anonymous poster hash: 15241...254

Det vil alltid være noen som tenker slik. Helt til de selv blir for syke til å fungere i jobb.

Anonymous poster hash: 4c683...e04

[AnonymBruker]

Ja, da kan man gå hjemme året rundt og kose seg glugg ihjel.

Anonymous poster hash: 1da9d...e7d

[AnonymBruker]

Er usikker på om jeg er det (selv om jeg har uføretrygd). Det finnes sikkert jobber jeg hadde mestret - om ikke full stilling, så deltids. Men jeg vet ikke helt hva det skulle vært...

 

Jeg blir veldig fort sliten av å forholde meg til mennesker. Prate med dem, smile til dem, rett og slett interaksjon. Bare det å passere noen på gaten syns jeg krever konsentrasjon, fordi jeg må tenke ut hvordan jeg skal oppføre meg, selv om jeg aldri klarer å oppføre meg slik jeg ønsker - alltid er det noe som trenger seg frem.

 

Men finnes jo jobber uten særlig sosial del...

Anonymous poster hash: 15241...254

[Mrs D]

det virker som om mange mener de som har uføretrygd bare kan leve livet...

Anonymous poster hash: 15241...254

 

De tingene som hemmer meg fysisk sånn at jeg ikke kan jobbe, hindrer meg også i hverdagen selv om jeg selvsagt kan gjøre ting i et helt annet tempo når jeg er hjemme så mye. Ingen andre enn meg selv som stiller noen krav, og jeg får gjort det meste selv om ting tar tid. Så jeg kan ikke bare leve livet, nei.

 

Jeg hadde gladelig byttet bort alle smertene i en jobb.

Endret 30. juli 2015 av Mrs D

[JenteM81]

Jeg kan ikke jobbe, og tro meg jeg skulle ønske jeg kunne!! 

[AnonymBruker]

Men det var vel en mye høyere andel som jobbet i "gamle dager"?

 

Det var vel slik at man gjorde mye "uregistrert" arbeid. F.eks. i en familiebedrift, eller på en gård. Hvor arbeidskraft trengtes, og "lønna" kanskje ikke var mer enn kost og losji. Sånn er ikke dagens samfunn...

 

Men likevel. Det ble gjort flere dagsverk i gamle dager. Det er ikke til å komme unna...

Det var nok både mindre sykemeldte og uføretrygda før. Men det var vel ca bare halvparten av den voksne begolkning som var i lønnet arbeid. Kvinnene var hjemme og tok seg av hus og barn.

Jeg tror at denne dobbelarbeidene med lønnet jobb og hus og bar kan slite på mange. Spesielt når en får følelsen av å ikke strekke til noe sted.

Å jobbe mye og hardt er ikke det som tar først knekken på mennesker, men ensidig arbeid kan slite både psykisk og fysisk. Følelsen av å ikke klare å mestre alt vi skal være vellykket i.

De jobbet nok mer før, men jeg tror de ble slitne på en annen måte enn i dag.

Anonymous poster hash: 4c683...e04

[heissenberg]

Gresset er vel alltid grønnere på den andre siden.

 

Men ja det er faktisk mulig å ha et bra liv utenfor arbeidslivet også, men mange av de psyke har problemer med å få dette til grunnet psykdom som gjør at de ødelegger sine egne liv selv om de egentlig ikke vil

 

Hvis en frisk person er misunnelig på en psyk person, så er det nok mest sannsynlig fordi han ikke vet hvordan det er å være psyk, og det bør du også akseptere at det er faktisk ikke så lett (det er umulig) å vite hvordan det er å leve for andre enn en selv. Det er ikke deres skyld og det er ikke din skyld.

 

God bedring