Å være barnas psykolog

[AnonymBruker]

Vi mødre har mange roller. Også etter at barna blir voksne. Et par av barna mine sliter psykisk perioder. Jeg lytter, oppmuntrer, gir råd, spør litt på samme metode som jeg selv har hatt i terapi. Jeg setter pris på de gangene de kommer til meg når de sliter, men jeg blir veldig påvirket og tappet av det. Har de depresjoner så smitter det over på meg. Noenganger vil jeg bare holde avstand fra alt. Men jeg gjør selvfølgelig ikke det. Hvordan opplever andre det når barna sliter?

Anonymous poster hash: 082c4...165

[AnonymBruker]

Syns ikke du bør holde på med det der. Høres kanskje litt "kaldt" ut, men jeg tror ikke det er noe lurt. Oppføre seg "terapeutisk".

Så du mener en mor ikke skal lytte, oppmuntre og gi råd når barna sliter? For meg er det naturlig å stille opp for dem, selv om det tapper meg mye. Når jeg skriver at jeg bruker litt metoder som jeg selv har opplevd i terapi, så går det mest på å se ting på andre måter, akseptere ting osv.

Anonymous poster hash: 082c4...165

[stjernestøv]

Kjenner meg igjen i psykolog rollen. Forstår at det blir slitsomt,men vi må jo stille opp for ungene selv når de er voksne.

[AnonymBruker]

Merkelig. Sånn er det ikke i min familie, "lytte", "oppmuntre" og "gi råd". Høres ut som noe "føleri". Men det er sikkert det du har som er det beste. Så da bør du kanskje bare fortsette?

Hvordan ville du bli møtt i din familie hvis du hadde psykiske problemer? Er de mer av den typen at ta deg sammen så går det bra?

Jeg har selv blitt møtt med at jeg bare må se positivt på ting osv. Jeg kan godt ta opp dagligdagse problemer og utfordringer med dem, for da kan slikt fungere. Men alvorligere psykiske problemer tar jeg aldri opp med dem, for da gjør slike lettvinte kommentarer alt mye verre. For da fungerer det ikke.

Anonymous poster hash: 082c4...165