Manglende empati og omsorgfølelse

[AnonymBruker]

Jeg er i en slags "recovery"-situasjon etter å ha vært gift med en psykisk syk mann i 20 år. Jeg er nå skilt, men likevel ønsker jeg å få en bedre innsikt i  hva jeg har opplevd. Selv om han fikk mange diagnoser og gikk i terapi, og nå mener seg frisk, så er det en del ting som alltid har plaget meg, og som det aldri har vært tatt tak i. Jeg vet at man ikke kan stille diagnoser her, men om noen har innsikt og kan forklare, så hadde det hjulpet meg litt på vei bearbeidingsprosessen.

Her er det jeg mest av alt ikke forstår. Evnen til empati vs følelsen av kjærlighet overfor noen.
I forhold til sine barn, så kommer han alltid med store svulstige kjærlighetserklæringer, nesten slik at det blir litt for mye. Men hvis noen hadde skadet seg, var syk eller noe, så hadde null empati. Dette er også noe andre har observert uten at jeg har ymtet frampå om dette, så det ikke bare noe jeg innbiller meg.

Dette var også saken for meg. Jeg opplevde at den kjærligheten han hadde for meg var mye sterkere enn den jeg hadde for han, det var voldsomme kjærlighetserklæringer (særlig overfor andre, og gjerne skriftlig, feks gjennom en kommentar på Fb), slik at det ble litt for mye. Dette var noe andre også sa, at "det ble litt for mye", når han snakket om meg. Men samtidig hadde han aldri noen empati for meg. Når jeg gikk med krykker gjennom svangerskapene ville han ikke engang holde opp en dør eller hjelpe meg med innkjøp eller andre utfordringer jeg hadde, de gangene jeg spontanaborterte ville han bli bitter og synes synd på seg selv. Ble jeg syk var det aldri snakk om hjelp. Jeg har uttallige slike eksempler. Jeg var så vant til dette at jeg ikke så at det var feil.

Så det jeg ikke forstår, er det virkelig kjærlighet, når man ikke har evne til å føle omsorg eller empati for noen? Kan den manglende evnen til empati forklares av ulike psykiske lidelser?

Han har hatt dignoser som dissosiasjon, paranoid personlighetsforstyrrelse, sosial angst, ptsd og diverse annet. Selv mener jeg at han hans psykiske lidelser er medfødt, men at de andre diagnosene over er som følge av problemer han har hatt i oppveksten. Jeg kan ta gift på at han er bipolar, noe han benekter og som aldri er vært utredet, men det er flere  hans slekt som er det, og vår eldste datter er nå til utredning for det samme.

Jeg synes det er mye av handlingene hans som er merkelige. I fjor når vi ble separert var hans første mening at han skulle ha 100% omsorg for barna. Jeg klarte å få hovedomsorgen, mens han skal ha annen hver helg. Likevel, i år har han hatt de kun en eneste helg, før de nå snart skal hentes av han og dra på ferie i en uke. Han har ikke tid, har flyttet til en annen kant av landet, er månedsvis hos en kvinne i utlandet. Men likevel kjempet han få forrige meklingsmøte hos familievernkontoret om retten til at de skal sendes 200 mil annen hver helg, med fire timers reisetid pr vei. Og retten til å ha de i julen, selv om han fremdeles ikke har fått orden på livet sitt med ordentlig bopel. Jeg forsøkte å få han til å tenke på barnas beste, at reisingen vil være slitsom for dem, og at det vil være tøft for dem å ferie jul borte fra meg, behovet for stabilitet (særlig for datteren som er under utredning og der psykologen har krevd stabilitet for henne) men dette ville han ikke høre på.

Poenget med mitt siste avsnitt her er at empatien er ikke der for barna, han forstår ikke barnas utfordringer, ønsker bare å ha sin rett. Og når man føler så sterkt kjærlighet for noen, hvordan kan han være borte fra dem  et halvt år?

Alt dette ser jeg i sammenheng med følelsene han har for de han mener han er glad i: Voldsomme kjærlighetserklæringer, nesten så han får tårer i øynene når han skal forklare hvor glad han er i noen, men han føler aldri reell omsorg overfor dem, eller empati. Hvordan går det an? Er det virkelig kjærlighet når man ikke føler omsorg og empati, kan de være adskilt? Er det noe annet han føler? Jeg skulle ønske at jeg forsto han bedre, selv om jeg ikke lenger er gift med han.

Anonymous poster hash: 25dcf...bdc

[AnonymBruker]

 

Jeg er i en slags "recovery"-situasjon etter å ha vært gift med en psykisk syk mann i 20 år. Jeg er nå skilt, men likevel ønsker jeg å få en bedre innsikt i  hva jeg har opplevd. Selv om han fikk mange diagnoser og gikk i terapi, og nå mener seg frisk, så er det en del ting som alltid har plaget meg, og som det aldri har vært tatt tak i. Jeg vet at man ikke kan stille diagnoser her, men om noen har innsikt og kan forklare, så hadde det hjulpet meg litt på vei bearbeidingsprosessen.

Her er det jeg mest av alt ikke forstår. Evnen til empati vs følelsen av kjærlighet overfor noen.

I forhold til sine barn, så kommer han alltid med store svulstige kjærlighetserklæringer, nesten slik at det blir litt for mye. Men hvis noen hadde skadet seg, var syk eller noe, så hadde null empati. Dette er også noe andre har observert uten at jeg har ymtet frampå om dette, så det ikke bare noe jeg innbiller meg.

Dette var også saken for meg. Jeg opplevde at den kjærligheten han hadde for meg var mye sterkere enn den jeg hadde for han, det var voldsomme kjærlighetserklæringer (særlig overfor andre, og gjerne skriftlig, feks gjennom en kommentar på Fb), slik at det ble litt for mye. Dette var noe andre også sa, at "det ble litt for mye", når han snakket om meg. Men samtidig hadde han aldri noen empati for meg. Når jeg gikk med krykker gjennom svangerskapene ville han ikke engang holde opp en dør eller hjelpe meg med innkjøp eller andre utfordringer jeg hadde, de gangene jeg spontanaborterte ville han bli bitter og synes synd på seg selv. Ble jeg syk var det aldri snakk om hjelp. Jeg har uttallige slike eksempler. Jeg var så vant til dette at jeg ikke så at det var feil.

Så det jeg ikke forstår, er det virkelig kjærlighet, når man ikke har evne til å føle omsorg eller empati for noen? Kan den manglende evnen til empati forklares av ulike psykiske lidelser?

Han har hatt dignoser som dissosiasjon, paranoid personlighetsforstyrrelse, sosial angst, ptsd og diverse annet. Selv mener jeg at han hans psykiske lidelser er medfødt, men at de andre diagnosene over er som følge av problemer han har hatt i oppveksten. Jeg kan ta gift på at han er bipolar, noe han benekter og som aldri er vært utredet, men det er flere  hans slekt som er det, og vår eldste datter er nå til utredning for det samme.

Jeg synes det er mye av handlingene hans som er merkelige. I fjor når vi ble separert var hans første mening at han skulle ha 100% omsorg for barna. Jeg klarte å få hovedomsorgen, mens han skal ha annen hver helg. Likevel, i år har han hatt de kun en eneste helg, før de nå snart skal hentes av han og dra på ferie i en uke. Han har ikke tid, har flyttet til en annen kant av landet, er månedsvis hos en kvinne i utlandet. Men likevel kjempet han få forrige meklingsmøte hos familievernkontoret om retten til at de skal sendes 200 mil annen hver helg, med fire timers reisetid pr vei. Og retten til å ha de i julen, selv om han fremdeles ikke har fått orden på livet sitt med ordentlig bopel. Jeg forsøkte å få han til å tenke på barnas beste, at reisingen vil være slitsom for dem, og at det vil være tøft for dem å ferie jul borte fra meg, behovet for stabilitet (særlig for datteren som er under utredning og der psykologen har krevd stabilitet for henne) men dette ville han ikke høre på.

Poenget med mitt siste avsnitt her er at empatien er ikke der for barna, han forstår ikke barnas utfordringer, ønsker bare å ha sin rett. Og når man føler så sterkt kjærlighet for noen, hvordan kan han være borte fra dem  et halvt år?

Alt dette ser jeg i sammenheng med følelsene han har for de han mener han er glad i: Voldsomme kjærlighetserklæringer, nesten så han får tårer i øynene når han skal forklare hvor glad han er i noen, men han føler aldri reell omsorg overfor dem, eller empati. Hvordan går det an? Er det virkelig kjærlighet når man ikke føler omsorg og empati, kan de være adskilt? Er det noe annet han føler? Jeg skulle ønske at jeg forsto han bedre, selv om jeg ikke lenger er gift med han.

Anonymous poster hash: 25dcf...bdc

 

Hei!

 

Ja jeg tror omsorg og empati kan være adskilt.

 

Jeg har omsorg for mange, spesielt mine barn og min mann, men egentlig de fleste, bare jeg forstår, jeg elsker min mann, men greier ikke så godt uttrykke dette til han, direkte. (litt som din mann)

 

Jeg har vansker med empati, når noen har det vondt tenker jeg meg som regel frem til konklusjonen før jeg kan respondere på den, mye er lært, og jeg gjør slik jeg har lært det er best for andre. (fordi jeg vil andre skal ha det godt)

 

Dvs omsorg har jeg, men jeg må alltid forstå ting :-( derfor er det vel noe galt med empatien, den instinktive raske oppfattelsen av situasjoner. (jeg lyver ikke og later ikke som, jeg må stå inne for mine tanker og følelser)

 

Jeg syns det du beskriver ved din mann viser mer at han er overfladisk og tenker mest på seg selv og ikke ser andres behov selv ikke om han får forklart situasjonen.

 

Både min biologiske mor og familie bruker sterke adjektiver og skryter av sin kjærlighet til mye og andre, de har diagnoser som narsissisme, bipolar, eupf m.m. Det kompliserte for meg, er å forstå at de elsker andre så høyt, men så lyver de, bryter avtaler sårer andre ved sine sinneutbrudd osv...

De får ofte tårer og gråter offentlig over mange ting og at andre mennesker er så fantastiske.

(jeg forstår ofte ikke logikken, hva gråter de for nå..osv..) (jeg prøver forstå, men ofte forstår jeg ikke)

 

Jeg blir kategorisert som en kald fisk, dette fordi jeg ikke deltar i gruppesorg/hysteri, jeg tenker mer, og bruker tid på å komme til en konklusjon, både praktisk og følelsesmessig. Når jeg konkluderer med en hensiktsmessig atferd/svar på en følelse, er den ivertfall gjennomtenkt, ærlig og til andre ve og vel. (det siste er viktigst for meg)

 

Jeg har asperger syndrom, og skikkelig problemer med empati, men ikke omsorg, nå som jeg kjenner systemet)

 

Jeg skjønner at du vil forstå din ex mann, sånn er det når man har barn, man kan ikke slutte en rellasjon selv om man skiller seg, man må stå i det, og da er forståelsen viktig, jeg håper du får noen gode svar som kan hjelpe deg.

 

 

Anonymous poster hash: df056...e21

[FGT]

Dette er ikke så lett å forstå, men har festet meg med noe av det du spurte om. "om det er virkelig kjærlighet når en ikke har evnen til føler omsorg og empati for noen"? Ja det vil jeg nok si.

 

"Og om den  manglende omsorg og empati kan fôrkaras  med ulike psykiske lidelser"  ? Ja til dels vil jeg si her.

[AnonymBruker]

Kjærlighet ER evnen til omsorg og empati ( medfølelse) hva skulle det ellers være?

En tar seg av sine barn,setter deres behov først,sørger for at de får alle sine fysiske og psykiske behov dekket=omsorg

En føler med sine barn , deler deres gleder og hjelper dem med store og små problemer =empati.

Høres ut som du har vært uheldig med valg av mann og fått en egoist og dritsekk,med eller uten diagnoser.

Dessverre må en leve med den plagen sånne folk er resten av livet når en har fått barn med en.

Håper du finner en ny mann som er alt du ønsker deg.

Anonymous poster hash: b294a...8e1

[Gjest Gargamel]

Jeg får bidra med enda et ikke-ekspert svar. Han kan nok føle kjærlighet for deg fordi du gjør livet hans bra, selv om han mangler den koblingen som sier at han skal gjøre noe bra for deg til gjengjeld.

Han minner litt om en full person, som kan hause seg opp og ha sterke følelser og sterke meninger om ting i øyeblikket, men uten å følge opp. Hva kjennetegner er full person? Masse følelser, uansvarlig, selvopptatt og lite oppmerksom på verden rundt. Jeg mener ikke at han er full, men det er min måte å prøve å forstå oppførselen.

[Solemnity]

Min far, som har antisosial personlighetsforstyrrelse, kan også oppføre seg slik. Han kunne holde taler om hvor stolt han var av meg (han gjorde faktisk dette, grusomt flaut), men den daglige oppmuntringen eller støtten var fraværende. I min eldste brors konfirmasjon holdt han tale med tårer i øynene; i hverdagen trakasserte og kritiserte han.

 

Jeg diagnoserer ikke, jeg bare kjente igjen oppførselen.

[FGT]

Kjærlighet ER evnen til omsorg og empati ( medfølelse) hva skulle det ellers være?

En tar seg av sine barn,setter deres behov først,sørger for at de får alle sine fysiske og psykiske behov dekket=omsorg

En føler med sine barn , deler deres gleder og hjelper dem med store og små problemer =empati.

Høres ut som du har vært uheldig med valg av mann og fått en egoist og dritsekk,med eller uten diagnoser.

Dessverre må en leve med den plagen sånne folk er resten av livet når en har fått barn med en.

Håper du finner en ny mann som er alt du ønsker deg.Anonymous poster hash: b294a...8e1

Jeg ville ikke kalle noen en drittsekk fordi de mangler en funksjon eller evne. Mange av disse kan må jobbe hardere en andre med et forhold.

[AnonymBruker]

Jeg er i en slags "recovery"-situasjon etter å ha vært gift med en psykisk syk mann i 20 år. Jeg er nå skilt, men likevel ønsker jeg å få en bedre innsikt i  hva jeg har opplevd. Selv om han fikk mange diagnoser og gikk i terapi, og nå mener seg frisk, så er det en del ting som alltid har plaget meg, og som det aldri har vært tatt tak i. Jeg vet at man ikke kan stille diagnoser her, men om noen har innsikt og kan forklare, så hadde det hjulpet meg litt på vei bearbeidingsprosessen.Her er det jeg mest av alt ikke forstår. Evnen til empati vs følelsen av kjærlighet overfor noen.I forhold til sine barn, så kommer han alltid med store svulstige kjærlighetserklæringer, nesteny slik at det blir litt for mye. Men hvis noen hadde skadet seg, var syk eller noe, så hadde null empati. Dette er også noe andre har observert uten at jeg har ymtet frampå om dette, så det ikke bare noe jeg innbiller meg.Dette var også saken for meg. Jeg opplevde at den kjærligheten han hadde for meg var mye sterkere enn den jeg hadde for han, det var voldsomme kjærlighetserklæringer (særlig overfor andre, og gjerne skriftlig, feks gjennom en kommentar på Fb), slik at det ble litt for mye. Dette var noe andre også sa, at "det ble litt for mye", når han snakket om meg. Men samtidig hadde han aldri noen empati for meg. Når jeg gikk med krykker gjennom svangerskapene ville han ikke engang holde opp en dør eller hjelpe meg med innkjøp eller andre utfordringer jeg hadde, de gangene jeg spontanaborterte ville han bli bitter og synes synd på seg selv. Ble jeg syk var det aldri snakk om hjelp. Jeg har uttallige slike eksempler. Jeg var så vant til dette at jeg ikke så at det var feil.Så det jeg ikke forstår, er det virkelig kjærlighet, når man ikke har evne til å føle omsorg eller empati for noen? Kan den manglende evnen til empati forklares av ulike psykiske lidelser?Han har hatt dignoser som dissosiasjon, paranoid personlighetsforstyrrelse, sosial angst, ptsd og diverse annet. Selv mener jeg at han hans psykiske lidelser er medfødt, men at de andre diagnosene over er som følge av problemer han har hatt i oppveksten. Jeg kan ta gift på at han er bipolar, noe han benekter og som aldri er vært utredet, men det er flere  hans slekt som er det, og vår eldste datter er nå til utredning for det samme.Jeg synes det er mye av handlingene hans som er merkelige. I fjor når vi ble separert var hans første mening at han skulle ha 100% omsorg for barna. Jeg klarte å få hovedomsorgen, mens han skal ha annen hver helg. Likevel, i år har han hatt de kun en eneste helg, før de nå snart skal hentes av han og dra på ferie i en uke. Han har ikke tid, har flyttet til en annen kant av landet, er månedsvis hos en kvinne i utlandet. Men likevel kjempet han få forrige meklingsmøte hos familievernkontoret om retten til at de skal sendes 200 mil annen hver helg, med fire timers reisetid pr vei. Og retten til å ha de i julen, selv om han fremdeles ikke har fått orden på livet sitt med ordentlig bopel. Jeg forsøkte å få han til å tenke på barnas beste, at reisingen vil være slitsom for dem, og at det vil være tøft for dem å ferie jul borte fra meg, behovet for stabilitet (særlig for datteren som er under utredning og der psykologen har krevd stabilitet for henne) men dette ville han ikke høre på.Poenget med mitt siste avsnitt her er at empatien er ikke der for barna, han forstår ikke barnas utfordringer, ønsker bare å ha sin rett. Og når man føler så sterkt kjærlighet for noen, hvordan kan han være borte fra dem  et halvt år?Alt dette ser jeg i sammenheng med følelsene han har for de han mener han er glad i: Voldsomme kjærlighetserklæringer, nesten så han får tårer i øynene når han skal forklare hvor glad han er i noen, men han føler aldri reell omsorg overfor dem, eller empati. Hvordan går det an? Er det virkelig kjærlighet når man ikke føler omsorg og empati, kan de være adskilt? Er det noe annet han føler? Jeg skulle ønske at jeg forsto han bedre, selv om jeg ikke lenger er gift med han. Anonymous poster hash: 25dcf...bdc

Du spurte om det er virkelig kjærlighet, når en ikke føler empati og omsorg? Ja, hvis han kan alikevel vise det i praksis. Sann Kjærlighet er noe som først og fremst kommer til utrykk i handlinger. En kan ikke dømme folk ut fra de følelser eller ikke føler, det ville ble svært urettferdig. Men jeg lurer på en ting når du skriver "når han ikke føler empati og omsorg" ? Vet du hva han egentlig føler? Hsr du spurt han om det ? Eller har han sagt at han ikke føler empati og omsorg pga, hans tilstand, men at han ønsker å gjøre det som er rett foreksempel?

Anonymous poster hash: 9c940...d57

[Gjest Xtra]

Svulstige kjærlighetserklæringer er ikke ensbetydende med sterk kjærlighet.

 

Jeg synes ikke det virker som han har (har hatt) sterk kjærlighet hverken for deg eller barna. Han virker mest opptatt av seg selv, og i hans perfekte bilde av familien er han svært glad i både kone og barn, derav (gjerne offentlige) kjærlighetserklæringer.

[AnonymBruker]

Du spurte om det er virkelig kjærlighet, når en ikke føler empati og omsorg? Ja, hvis han kan alikevel vise det i praksis. Sann Kjærlighet er noe som først og fremst kommer til utrykk i handlinger. En kan ikke dømme folk ut fra de følelser eller ikke føler, det ville ble svært urettferdig. Men jeg lurer på en ting når du skriver "når han ikke føler empati og omsorg" ? Vet du hva han egentlig føler? Hsr du spurt han om det ? Eller har han sagt at han ikke føler empati og omsorg pga, hans tilstand, men at han ønsker å gjøre det som er rett foreksempel?

Anonymous poster hash: 9c940...d57

Ja, her tror jeg nok at jeg har brukt feil ord, ikke "føler empati og omsorg", men "viser empati og omsorg". Jeg vet jo ikke hva han føler. Jeg er ikke gift med han nå lenger, og har ikke et slikt forhold lenger at jeg kan snakke med han, men jeg husker at jeg en gang konfronterte han med dette, ved å vise et eksempel til han (jeg lå høygravid i snøen i tjue minutter uten å få hjelp). Og da begynte han å gråte. Men slik jeg oppfattet det da, så syntes han bare synd på seg selv, fordi at jeg angrep han med disse beskyldningene, han gråt ikke over meg og mine lidelser. Måten han reagerte på hver gang jeg kontronterte ham gjorde at jeg sluttet å si i fra.

Noen som passet et av våre barn hadde bedt han om å komme og hente barnet da hun ble syk og spydde og ville hjem, og da hadde hun som passet reagert på den totale mangelen på omsorg for barnet i hentesituasjonen. Ja, jeg vet ikke. Han opplevde mye vold fra sine foreldre når han vokste opp, noe kan kanskje bare være tillært adferd.

 

Anonymous poster hash: 25dcf...bdc

[FGT]

Skjønner ikke hvorfor denne teksten som jeg skrev tidligere kom under anonym bruker ? altså denne som begynner slik:  Du spurte om det er virkelig  kjærlighet, når en ikke føler empati og omsorg......................................

 

Ja det er nok riktigere å kalle det, å vise empati. En kan ha empati, og en kan vise empati.

[Psychopomp]

- En kan ha empati (normale mennesker)

- En kan vise empati (om første punktet ikke gjelder: autistiske trekk)

- En kan overbevise andre om at man har empati (om punkt 2 ikke gjelder: psykopati)

Neida, flåsete sagt dette såklart. Men men.

[FGT]

Ja, her tror jeg nok at jeg har brukt feil ord, ikke "føler empati og omsorg", men "viser empati og omsorg". Jeg vet jo ikke hva han føler. Jeg er ikke gift med han nå lenger, og har ikke et slikt forhold lenger at jeg kan snakke med han, men jeg husker at jeg en gang konfronterte han med dette, ved å vise et eksempel til han (jeg lå høygravid i snøen i tjue minutter uten å få hjelp). Og da begynte han å gråte. Men slik jeg oppfattet det da, så syntes han bare synd på seg selv, fordi at jeg angrep han med disse beskyldningene, han gråt ikke over meg og mine lidelser. Måten han reagerte på hver gang jeg kontronterte ham gjorde at jeg sluttet å si i fra.Noen som passet et av våre barn hadde bedt han om å komme og hente barnet da hun ble syk og spydde og ville hjem, og da hadde hun som passet reagert på den totale mangelen på omsorg for barnet i hentesituasjonen. Ja, jeg vet ikke. Han opplevde mye vold fra sine foreldre når han vokste opp, noe kan kanskje bare være tillært adferd. Anonymous poster hash: 25dcf...bdc

Ingen tvil om at han har en forstyrrele, og det kan minne meg om en empatiforstyrrele, noe en kan ha både med personlghetsforstyrrelse og utviklingsforstyrrelse. Her ble det mye forstyrrelser.det at han følte seg agrepet når du konfronterte han med den hendelsen , forstår jeg godt, men at han begynte å gråte i stedet for å komme i forsvarsposisjon, skjønner jeg ikke helt. Han virker svært sårbar, nærtagen, og sevlkonsentrert, selvopptatt.

Endret 7. august 2015 av FGT