Burde jeg ta medisin mot det?

[stjernestøv]

Angst når jeg skal gjøre noe utenfor huset og lite energi, bør jeg spør om jeg kan få et AD? Kan det hjelpe? Har jo lyst på forandring nå, men er medisiner veien å gå? Tenk om jeg hadde fått et nytt liv? Jeg vet ikke, er vel dumt å ha slike forhåpninger?

[stjernestøv]

Eller blir det som olje på vann?

[gråstein]

Angst når jeg skal gjøre noe utenfor huset og lite energi, bør jeg spør om jeg kan få et AD? Kan det hjelpe? Har jo lyst på forandring nå, men er medisiner veien å gå? Tenk om jeg hadde fått et nytt liv? Jeg vet ikke, er vel dumt å ha slike forhåpninger?

 

Nytter ikke bare å hive i seg medisiner for å få mer energi. Du må gjøre en aktiv innsats selv.

[stjernestøv]

Nytter ikke bare å hive i seg medisiner for å få mer energi. Du må gjøre en aktiv innsats selv.

Men det er jo så vanskelig på risperdal. Hadde jeg bare klart meg uten dem, men blir jo dårlig da. Har vært inaktiv i flere år nå, tatt andre medisiner og. 

[Gjest gjesteleser]

Slett ikke sikkert du har lyst å høre dette, men jeg tenker at kanskje medisiner har blitt en slags hvilepute for deg. Medisiner er både løsning og problem, og fratar deg på en måte ansvaret du har for å gjøre aktive valg. Det er medisinen sin feil at du ligger i sofaen, at du legger på deg, at magen går treigt, at du isolerer deg, at du ikke orker, at du ikke vil. Alt som plager deg kan løses med nye medisiner eller fjerning av medisiner, for da slipper du å foreta deg noe selv. Jeg tror det kunne gjort ting lettere for deg om du aksepterer at noen medisiner trenger du bare, de har bivirkninger som du må leve med. MEN: bivirkningene vil bli så mye lettere å leve med om du gjør noen endringer! Det er så trist å se at det er her det stopper helt opp for deg, at du bare blir liggende og vente på at noen skal komme og gjøre alt bra istedenfor å reise deg og gjøre en innsats selv. Du må bare våge å stå i det litt, å tåle ubehaget det gir å gjøre noe som er utenfor din komfortsone(som strengt tatt betyr sofaen din). Du må tåle at du blir sliten, støl og svett om du vil at vekta skal ned og magen skal fungere bedre, for du må opp og bevege deg(ikke bare gå litt, men virkelig ta i). Du må tåle at du blir sliten og redd iblant, for du må utfordre deg selv og gjøre ting som trigger angsten. 

 

Vil du ha mindre angst for å gå ut, må du rett og slett tvinge deg ut for å se at det ikke er så skummelt likevel. Så lenge du sitter inne og tenker på hvor redd du er, kommer du til å fortsette å være redd.

 

Vil du ha mer energi, må du både spise mat som gir deg riktig drivstoff og du må gjøre noe som gir deg energi. Så lenge du gir deg selv lov til å bli på sofaen vil du fortsette å være tiltaksløs.

 

Jeg er helt sikker på at du vil kunne få et bedre liv, få kose deg med familie og venner og natur, og jeg ønsker virkelig at du skal komme dit at livet blir lettere for deg. Nettopp fordi jeg bryr meg håper jeg at du ikke tar det ille opp at jeg er så ærlig med deg: om du vil ha det bedre må du slutte å skylde på medisiner, angst, ånder, energier osv for å fortsette den tilværelsen du har nå, der du bare unngår alt som er vanskelig. For når du først har kommet deg forbi det ubehaget du må tåle, vil du se at du har en verden rundt deg som rommer noe vanskelig ja, men også så utrolig mye godt. Du må bare velge det selv, og tåle at det gjør litt vondt i hjertet å leve.

 

<3

[AnonymBruker]

Angst når jeg skal gjøre noe utenfor huset og lite energi, bør jeg spør om jeg kan få et AD? Kan det hjelpe? Har jo lyst på forandring nå, men er medisiner veien å gå? Tenk om jeg hadde fått et nytt liv? Jeg vet ikke, er vel dumt å ha slike forhåpninger?

Du får angst når du skal gjøre noe utenfor huset? Som hva da, ut med søpla, hente posten, klippe plenen, luke..? Hva er det du har angst for? Hvordan merker du at du får angst?

Anonymous poster hash: 28ba0...edd

[stjernestøv]

Slett ikke sikkert du har lyst å høre dette, men jeg tenker at kanskje medisiner har blitt en slags hvilepute for deg. Medisiner er både løsning og problem, og fratar deg på en måte ansvaret du har for å gjøre aktive valg. Det er medisinen sin feil at du ligger i sofaen, at du legger på deg, at magen går treigt, at du isolerer deg, at du ikke orker, at du ikke vil. Alt som plager deg kan løses med nye medisiner eller fjerning av medisiner, for da slipper du å foreta deg noe selv. Jeg tror det kunne gjort ting lettere for deg om du aksepterer at noen medisiner trenger du bare, de har bivirkninger som du må leve med. MEN: bivirkningene vil bli så mye lettere å leve med om du gjør noen endringer! Det er så trist å se at det er her det stopper helt opp for deg, at du bare blir liggende og vente på at noen skal komme og gjøre alt bra istedenfor å reise deg og gjøre en innsats selv. Du må bare våge å stå i det litt, å tåle ubehaget det gir å gjøre noe som er utenfor din komfortsone(som strengt tatt betyr sofaen din). Du må tåle at du blir sliten, støl og svett om du vil at vekta skal ned og magen skal fungere bedre, for du må opp og bevege deg(ikke bare gå litt, men virkelig ta i). Du må tåle at du blir sliten og redd iblant, for du må utfordre deg selv og gjøre ting som trigger angsten. 

 

Vil du ha mindre angst for å gå ut, må du rett og slett tvinge deg ut for å se at det ikke er så skummelt likevel. Så lenge du sitter inne og tenker på hvor redd du er, kommer du til å fortsette å være redd.

 

Vil du ha mer energi, må du både spise mat som gir deg riktig drivstoff og du må gjøre noe som gir deg energi. Så lenge du gir deg selv lov til å bli på sofaen vil du fortsette å være tiltaksløs.

 

Jeg er helt sikker på at du vil kunne få et bedre liv, få kose deg med familie og venner og natur, og jeg ønsker virkelig at du skal komme dit at livet blir lettere for deg. Nettopp fordi jeg bryr meg håper jeg at du ikke tar det ille opp at jeg er så ærlig med deg: om du vil ha det bedre må du slutte å skylde på medisiner, angst, ånder, energier osv for å fortsette den tilværelsen du har nå, der du bare unngår alt som er vanskelig. For når du først har kommet deg forbi det ubehaget du må tåle, vil du se at du har en verden rundt deg som rommer noe vanskelig ja, men også så utrolig mye godt. Du må bare velge det selv, og tåle at det gjør litt vondt i hjertet å leve.

 

<3

Trengte vel det ja. 

[stjernestøv]

 

Du får angst når du skal gjøre noe utenfor huset? Som hva da, ut med søpla, hente posten, klippe plenen, luke..? Hva er det du har angst for? Hvordan merker du at du får angst?

Anonymous poster hash: 28ba0...edd

 

F.eks føler jeg at jeg skal dette sammen på butikken, blir bare uvel og ekkel. 

[FjellOgDalar]

Medisiner er krykker som kan gjøre veine ut av angs lettere, men detn viktigste jobbben må man gjøre selv. Det er krevende, man kommer til å bli sliten og man kommer garantert til å ha veldig mye angst i en overgangsperiode fordi nettopp poenget er å trene på å takle at den er der. Med tida vil den bedre seg.

[stjernestøv]

Medisiner er krykker som kan gjøre veine ut av angs lettere, men detn viktigste jobbben må man gjøre selv. Det er krevende, man kommer til å bli sliten og man kommer garantert til å ha veldig mye angst i en overgangsperiode fordi nettopp poenget er å trene på å takle at den er der. Med tida vil den bedre seg.

Sykepleieren var her og mente jeg trengte ikke medisiner men eksponering, så det var det. 

[AnonymBruker]

F.eks føler jeg at jeg skal dette sammen på butikken, blir bare uvel og ekkel. 

Hvorfor føler du at du skal dette sammen? Er det menneskene du har angst for? Hva er du redd for?

Anonymous poster hash: 28ba0...edd

[stjernestøv]

 

Hvorfor føler du at du skal dette sammen? Er det menneskene du har angst for? Hva er du redd for?

Anonymous poster hash: 28ba0...edd

 

Nei, blir bare så ekkel i kroppen og hodet, sykepleieren mente det var angst. Jeg tror det er energier da, og da går det jo ikke over om jeg eksponerer meg. Er jo da jeg blir redd, når jeg blir ekkel i kroppen. Butikk kø er det verste og å gå til frisøren, da er jeg fastlåst. 

[ISW]

Jeg klarer ikke å holde meg helt unna DOL. Dessuten har jeg tenkt en del på situasjonen din i tiden jeg har vært borte herfra. Tenkte å gi deg ett svar, og det er kanskje slemt, brutalt og usympatisk, men jeg er av den bestemte mening at det kan hjelpe deg.

 

Du må slutte å skylde på Risperdal! Du sier at livet blir flatt og innholdsløst, men velkommen til livet til alle oss andre som ikke kjenner energier eller andre spirituelle ting. 

 

For å sette det helt på spissen: Jeg har snakket med _mange_ som har hatt problemer (og sluttet) med rusmidler. Ecstasy, kokain, amfetamin, hasj, og faktisk også alkohol. Alle sier det samme. "Livet mitt blir så flatt og kjedelig uten". Ja, det er klart livet kan være flatt og kjedelig uten rus, når man først har fått smaken av rus, men velkommen til virkeligheten som alle vi andre lever (og ikke klager over). 

 

Du har en psykoselidelse. Det vil på mange måter si at du har en form for "naturlig psykedelisk rus", som ikke sjelden utvikler seg til en "bad trip" (ref. mye angst, dårlige energier, osv.). Så har du også "good trips" hvor du føler deg i ett med det spirituelle. Gi et menneske et par biter LSD så vil de oppleve det samme. 

 

Jeg, og alle andre som ikke verken har psykoselidelser eller bruker rus, har vært nødt til å tilføre livet innhold selv. Det er på mange måter slik at du får det du gir. Sitter du i sofaen hele dagen og ser i veggen, så blir livet drit kjedelig. Dersom du tar initiativ, setter ene beinet foran det andre og faktisk gjør noe (selv om du føler at du ikke har lyst) så blir livet bedre. Hindrer Risperdal deg i å gå? Rydde? Vaske? Dra ut og spise? Drikke kaffe med noen du kjenner? Gjøre en form for arbeid? Nei. Det gjelder bare å sette det ene beinet foran det andre og komme seg ut av sofaen. Angst? Ja vel, HAR du noen gang falt sammen i butikken? Skal man da tenke at det trolig ikke skjer, og skjer det så går fortsatt verden videre, eller skal man sitte hele resten av livet og frykte noe som ikke har skjedd? Sitter du bare og savner "rusen" du hadde når du var syk, vel, så blir livet forbanna kjedelig.

 

Du må komme deg vekk fra denne "offer-rollen" du har inntatt (jeg tar medisiner, så livet mitt blir nødvendigvis bare dritt likevel) og begynne å ta grep. Jeg synes at du så snart du har lest denne meldingen, kler på deg og går deg en tur. Og gir blanke F i om du ikke har lyst.

 

/logging off

 

ISW

[stjernestøv]

Jeg klarer ikke å holde meg helt unna DOL. Dessuten har jeg tenkt en del på situasjonen din i tiden jeg har vært borte herfra. Tenkte å gi deg ett svar, og det er kanskje slemt, brutalt og usympatisk, men jeg er av den bestemte mening at det kan hjelpe deg.

 

Du må slutte å skylde på Risperdal! Du sier at livet blir flatt og innholdsløst, men velkommen til livet til alle oss andre som ikke kjenner energier eller andre spirituelle ting. 

 

For å sette det helt på spissen: Jeg har snakket med _mange_ som har hatt problemer (og sluttet) med rusmidler. Ecstasy, kokain, amfetamin, hasj, og faktisk også alkohol. Alle sier det samme. "Livet mitt blir så flatt og kjedelig uten". Ja, det er klart livet kan være flatt og kjedelig uten rus, når man først har fått smaken av rus, men velkommen til virkeligheten som alle vi andre lever (og ikke klager over). 

 

Du har en psykoselidelse. Det vil på mange måter si at du har en form for "naturlig psykedelisk rus", som ikke sjelden utvikler seg til en "bad trip" (ref. mye angst, dårlige energier, osv.). Så har du også "good trips" hvor du føler deg i ett med det spirituelle. Gi et menneske et par biter LSD så vil de oppleve det samme. 

 

Jeg, og alle andre som ikke verken har psykoselidelser eller bruker rus, har vært nødt til å tilføre livet innhold selv. Det er på mange måter slik at du får det du gir. Sitter du i sofaen hele dagen og ser i veggen, så blir livet drit kjedelig. Dersom du tar initiativ, setter ene beinet foran det andre og faktisk gjør noe (selv om du føler at du ikke har lyst) så blir livet bedre. Hindrer Risperdal deg i å gå? Rydde? Vaske? Dra ut og spise? Drikke kaffe med noen du kjenner? Gjøre en form for arbeid? Nei. Det gjelder bare å sette det ene beinet foran det andre og komme seg ut av sofaen. Angst? Ja vel, HAR du noen gang falt sammen i butikken? Skal man da tenke at det trolig ikke skjer, og skjer det så går fortsatt verden videre, eller skal man sitte hele resten av livet og frykte noe som ikke har skjedd? Sitter du bare og savner "rusen" du hadde når du var syk, vel, så blir livet forbanna kjedelig.

 

Du må komme deg vekk fra denne "offer-rollen" du har inntatt (jeg tar medisiner, så livet mitt blir nødvendigvis bare dritt likevel) og begynne å ta grep. Jeg synes at du så snart du har lest denne meldingen, kler på deg og går deg en tur. Og gir blanke F i om du ikke har lyst.

 

/logging off

 

ISW

Trengte vel det ja. Ja det er en rus med gode energier og åndelighet, må vel innse at jeg ikke får det sånn igjen så lenge jeg tar medisiner. Må skape meg et liv rett og slett. 

[AnonymBruker]

Angst? Ja vel, HAR du noen gang falt sammen i butikken? 

 

Hvis det er så enkelt å bli kvitt angst, hvorfor bruker du da så mye medisiner mot angst selv, og har flydd så mye til lege og psykolog???

Anonymous poster hash: 75c1a...fd9

[missmas]

Jeg ville prøvd et AD...

[ISW]

 

Hvis det er så enkelt å bli kvitt angst, hvorfor bruker du da så mye medisiner mot angst selv, og har flydd så mye til lege og psykolog???

Anonymous poster hash: 75c1a...fd9

 

 

Jeg har svart på det spørsmålet 20 ganger før. Jeg mistenker sterkt at det er du som har stilt spørsmålet minst 18 av de foregående gangene  

 

Men svarer gjerne igjen:

 

Jeg ser på det som min rett og plikt å fungere og jobbe. Derfor gjør jeg de tiltakene som er nødvendig for å gjøre nettopp det. Jeg har aldri latt angsten hindre meg i å leve livet mitt på vanlig måte. Jeg foretrekker heller å ta SSRI (som er det eneste medikamentet jeg tar - og i relativt lav dose) og motta behandling, enn å sette meg på rumpa.

 

Og jeg har (fortsatt) aldri benyttet et anxiolytikum/benzo.

 

Lykke til videre.

[stjernestøv]

Jeg ville prøvd et AD...

Jeg fikk ikke prøve noe

[stjernestøv]

Men dere forstår jo ikke at jeg har en psykisk lidelse som trekker meg ned, som har ekle symptomer som gjør det vanskelig for meg å fungere. 

[Gjest gjesteleser]

Jo stjernestøv, vi forstår det. Og flere av oss har det vi også, i variende grad. Vi lever med det vi også. Du føler det du kaller energier og resten av oss kaller angst når du er ute, du blir redd du vil dette sammen. Jeg får det samme hver gang jeg nærmer meg en rulletrapp med mye "luft" rundt, dvs at jeg kan se langt ned og trappa går midt i rommet eller veldig høyt opp. Hva skal jeg gjøre da? Unngå å hente brillene mine hos optiker i sjette etasje? Eller bite tenna sammen, holde meg godt fast i rekkverket og bare bli ferdig med det? Og dermed kunne kjenne litt på stolthet etterpå, fordi jeg klarte det selv om hjertet raste og jeg var svimmel hele veien opp? Skal jeg holde meg unna folk hele livet fordi jeg er redd for å bli forlatt? Eller skal jeg fokusere på at jeg kan få mange, mange gode år med kjærlighet før jeg evt. blir forlatt? Jeg har også mine problemer, jeg bare nekter å la dem styre meg. Jeg vil leve så normalt som mulig, selv om det gjør at jeg må presse meg til å gjøre ting som er ubehagelige, til og med direkte skremmende.