Psykisk syk og kristendom

[Thera38]

Hva ser Gud?

Jeg føler han roper navnet mitt noen ganger, men jeg snur meg unna.

Blir for nært, blir for personlig å la Han se hele meg. Han ser det nok allikevel, men det er nesten som jeg vil at Han skal snu seg bort mens Han prater til meg.

Skammer meg for mye.

far og farmor sa han så hva jeg gjorde,så at jeg drev hor og var ulydig. Så at det jeg gjorde var ulydighet også mot han.

Skammer meg over at han vet..

At Han så overgrepene..

At Han så alt jeg har skammet meg mest over..

Han vet hvor skitten jeg er, hvor brukt ,slem og ødelagt jeg er.

Hemmelighetene jeg jobbet så hardt for å holde hemmelige, hemmelighetene som var farlige, hemmelighetene som måtte holdes hemmelige, ellers kom jeg til å dø, foreldrene mine kom til å bli syke, de kom de å misbruke lillebroren min, flere voksne ville misbruke meg hvis de visste. Dette var hemmeligheter jeg trodde jeg måtte risikere livet for hvis noen visste..

Gud vet om de hemmelighetene!!

Hva ser Gud når Han ser på meg?

Jenta som ikke klarer å be om det som er viktig men som likevel er så desperat etter kontakt med Gud at at bønnene hennes handler om de latterligste små tingene, som at kabalen på pc’en skal gå opp eller at det ikke skal være kø på motorveien..

Jenta som vet Gud skapte henne slik Han ville ha henne, men som likevel hater alt ved seg selv.. Føler meg utakknemlig..

Jenta som prøver å se opp på Han, men alt hun ser er mørke skyer..

Jenta som skammer så så fælt at det som burde være befriende fanger henne..

Jenta som snubler av gårde på stien der den skumle skogen kryper seg tettere og tettere i det stien blir smalere og mer utfordrende å gå.

Jenta som gjør alt hun kan for å være fattet på utsiden, men som skriker på innsiden. Hører Han skrikene mine?

Jenta som snakker hele tiden men som likevel ikke klarer å si det som hun virkelig trenger å dele…noen ganger?

Jenta som avskyr at Han skal være en Far fordi hun har så vanskelig å forholde seg til sin far her på jorden.. Farsbildet mitt er så ødelagt, når jeg tenker på far tenker jeg kritikk og vold og samleie og vonde ting og jeg tenker på farmor. Jeg kobler at jeg må jobbe alt jeg kan for å bli god nok til å bli elsket uten noen gang å bli det.. Det har gått igjen i kristenlivet mitt, jeg føler jeg må jobbe hardt, gjøre alt jeg kan for måtte fortjene kjærligheten Hans.. Er det noe som går igjen i Bibelen er det jo at kjærligheten er noe vi ikke trenger å jobbe for, det er der helt ubetinget..

Blir kjærligheten Hans noe mindre fordi jeg ikke klarer å sette pris på den?

Kjersti og jeg snakket en gang om at man noen ganger føler seg lite elsket. Jeg sa at jeg trodde at han ikke brydde seg stort om meg, da spurte hun meg om jeg ikke mente at alle mennesker var like mye verdt. Da måtte jeg selvfølgelig si ja, det er en del av verdisystemet mitt, at alle er like mye verdt uansett hvor de kommer fra, hvem de er eller hva de har gjort, at hvert liv har verdi.. Så spurte hun det utfordrende spørsmålet; “Så du tror du er den eneste noen sinne som er født uten verdi?”

Da måtte jeg nesten le litt.. Hvordan det spørsmålet skal besvares vet jeg fortsatt ikke. Jeg har fått høre hele livet mitt at vonde ting skjedde fordi jeg var lite verdt. At overgriperne valgte meg fordi jeg var uten verdi. At jeg ble mobbet på skolen og slått hjemme kom ikke bare av noe jeg hadde gjort, men noe jeg var..

Det å da si at jeg er den eneste i verden uten verdi setter jo meg på en litt pidestall, gjør meg spesiell, det er jeg jo virkelig ikke!

Dette er noe som kan diskuteres opp og ned uten at jeg kommer til å gå bort fra dette utsagnet at jeg er uten verdi.. Jeg vet det er flere enn meg som kan kjenne seg igjen i følelsen; det gjelder bare meg.

Det er min feil at jeg ble utsatt for overgrep, men det er ALDRI noen andre barn som er skyldige.. Det er greit for andre å gråte, men ikke for meg..

Det er litt sånn med meg og verdi.. Jeg ble valgt fordi jeg var uten verdi, det betyr ikke at andre som blir utsatt for overgrep er uten verdi.

Vil Han fortsatt ha henne som som som forventer krav og straff selv om Han har bekreftet noen ganger for henne at det ikke kommer?

Når jeg ikke vil at Han skal se, slutter Han å se på meg?

Når jeg ikke vil ha meg selv.. Vil Han fortsatt ha meg? I kjelleren om far var far, var det veldig mye snakk om Gud og at Jesus hadde dødd for mine synder...da forsto jeg ingenting. Farmor demonstrerete korsfestelse for meg....jeg vil synke i jorda når jeg tenker på det. Jeg vil be Gud om å miste synet av det jeg ser innvendig i meg...kunne jeg bare bli bønnhørt! .

[AnonymBruker]

Vis det finnes en god Gud så trenger han vist både briller og høreapparat, for han får tydeligvis ikke med seg alle som lider her nede.Og vis han både ser og høre det som skjer her nede på jorden og ikke gjor noe med det når han kan så er han vel ikke særlig god.

Anonymous poster hash: fe358...217

[stjernestøv]

Vis det finnes en god Gud så trenger han vist både briller og høreapparat, for han får tydeligvis ikke med seg alle som lider her nede.Og vis han både ser og høre det som skjer her nede på jorden og ikke gjor noe med det når han kan så er han vel ikke særlig god.

Anonymous poster hash: fe358...217

Vi er visst selv Guder og skaper vår egen virkelighet, men jeg har vanskelig for å fatte det. Men i mitt tilfelle har jeg skapt min egen virkelighet. 

[AnonymBruker]

De kristne preiker om synd og skam. Og den herlige psykopaten, som liksom er "god".. Hva er godt med den abrahamske gud? ingen verdens ting.

Anonymous poster hash: f4aa5...3b6

[FGT]

Hvis det er noen som trenger briller og høreapparat så er det vi mennesker . I tillegg bør vi gå inn for å lære grundig, ellers blir vi kastet hit og dit av bølger og vinder, ja menneskelige   filosofier,   ikke rart at noen også kan bli  psykisk syk av  det.

Endret 5. august 2015 av FGT

[Madelenemie]

Hva ser Gud?

Jeg føler han roper navnet mitt noen ganger, men jeg snur meg unna.

Blir for nært, blir for personlig å la Han se hele meg. Han ser det nok allikevel, men det er nesten som jeg vil at Han skal snu seg bort mens Han prater til meg.

Skammer meg for mye.

far og farmor sa han så hva jeg gjorde,så at jeg drev hor og var ulydig. Så at det jeg gjorde var ulydighet også mot han.

Skammer meg over at han vet..

At Han så overgrepene..

At Han så alt jeg har skammet meg mest over..

Han vet hvor skitten jeg er, hvor brukt ,slem og ødelagt jeg er.

Hemmelighetene jeg jobbet så hardt for å holde hemmelige, hemmelighetene som var farlige, hemmelighetene som måtte holdes hemmelige, ellers kom jeg til å dø, foreldrene mine kom til å bli syke, de kom de å misbruke lillebroren min, flere voksne ville misbruke meg hvis de visste. Dette var hemmeligheter jeg trodde jeg måtte risikere livet for hvis noen visste..

Gud vet om de hemmelighetene!!

Hva ser Gud når Han ser på meg?

Jenta som ikke klarer å be om det som er viktig men som likevel er så desperat etter kontakt med Gud at at bønnene hennes handler om de latterligste små tingene, som at kabalen på pc’en skal gå opp eller at det ikke skal være kø på motorveien..

Jenta som vet Gud skapte henne slik Han ville ha henne, men som likevel hater alt ved seg selv.. Føler meg utakknemlig..

Jenta som prøver å se opp på Han, men alt hun ser er mørke skyer..

Jenta som skammer så så fælt at det som burde være befriende fanger henne..

Jenta som snubler av gårde på stien der den skumle skogen kryper seg tettere og tettere i det stien blir smalere og mer utfordrende å gå.

Jenta som gjør alt hun kan for å være fattet på utsiden, men som skriker på innsiden. Hører Han skrikene mine?

Jenta som snakker hele tiden men som likevel ikke klarer å si det som hun virkelig trenger å dele…noen ganger?

Jenta som avskyr at Han skal være en Far fordi hun har så vanskelig å forholde seg til sin far her på jorden.. Farsbildet mitt er så ødelagt, når jeg tenker på far tenker jeg kritikk og vold og samleie og vonde ting og jeg tenker på farmor. Jeg kobler at jeg må jobbe alt jeg kan for å bli god nok til å bli elsket uten noen gang å bli det.. Det har gått igjen i kristenlivet mitt, jeg føler jeg må jobbe hardt, gjøre alt jeg kan for måtte fortjene kjærligheten Hans.. Er det noe som går igjen i Bibelen er det jo at kjærligheten er noe vi ikke trenger å jobbe for, det er der helt ubetinget..

Blir kjærligheten Hans noe mindre fordi jeg ikke klarer å sette pris på den?

Kjersti og jeg snakket en gang om at man noen ganger føler seg lite elsket. Jeg sa at jeg trodde at han ikke brydde seg stort om meg, da spurte hun meg om jeg ikke mente at alle mennesker var like mye verdt. Da måtte jeg selvfølgelig si ja, det er en del av verdisystemet mitt, at alle er like mye verdt uansett hvor de kommer fra, hvem de er eller hva de har gjort, at hvert liv har verdi.. Så spurte hun det utfordrende spørsmålet; “Så du tror du er den eneste noen sinne som er født uten verdi?”

Da måtte jeg nesten le litt.. Hvordan det spørsmålet skal besvares vet jeg fortsatt ikke. Jeg har fått høre hele livet mitt at vonde ting skjedde fordi jeg var lite verdt. At overgriperne valgte meg fordi jeg var uten verdi. At jeg ble mobbet på skolen og slått hjemme kom ikke bare av noe jeg hadde gjort, men noe jeg var..

Det å da si at jeg er den eneste i verden uten verdi setter jo meg på en litt pidestall, gjør meg spesiell, det er jeg jo virkelig ikke!

Dette er noe som kan diskuteres opp og ned uten at jeg kommer til å gå bort fra dette utsagnet at jeg er uten verdi.. Jeg vet det er flere enn meg som kan kjenne seg igjen i følelsen; det gjelder bare meg.

Det er min feil at jeg ble utsatt for overgrep, men det er ALDRI noen andre barn som er skyldige.. Det er greit for andre å gråte, men ikke for meg..

Det er litt sånn med meg og verdi.. Jeg ble valgt fordi jeg var uten verdi, det betyr ikke at andre som blir utsatt for overgrep er uten verdi.

Vil Han fortsatt ha henne som som som forventer krav og straff selv om Han har bekreftet noen ganger for henne at det ikke kommer?

Når jeg ikke vil at Han skal se, slutter Han å se på meg?

Når jeg ikke vil ha meg selv.. Vil Han fortsatt ha meg? I kjelleren om far var far, var det veldig mye snakk om Gud og at Jesus hadde dødd for mine synder...da forsto jeg ingenting. Farmor demonstrerete korsfestelse for meg....jeg vil synke i jorda når jeg tenker på det. Jeg vil be Gud om å miste synet av det jeg ser innvendig i meg...kunne jeg bare bli bønnhørt! .

Hei!

 

De som tror på Gud, er ganske like de som ikke tror på Gud, eller de som tviler!

Når det kommer til menneskesyn, raushet og kjærlighet.

 

Men de som tror på Gud, de som tror på en som feks tilgir, burde syns jeg ha enda mer raushet i seg, som man kan møte andre med og gi videre..

 

Jeg er selv et litt "skadeskutt" barn, men ikke som deg og mange andre, har ikke blitt utsatt for overgrep, men likevel kjenner jeg noe gjenkjennbart, selv om min skade ikke er så omfattende, det er en "klang" en "tone" en "nød" som er lik.

 

Jeg er religiøs, jeg er kristen, men aldri kunne jeg våget bruke min tro, på å tråkke/krenke på andre,

det skal være rom for å være menneske,

 

har ikke religionen rom for å være menneske (dvs gjøre feil eller handle unormalt) ja så er det i vertfall for meg feil religion.

 

Som religiøs strever jeg, jeg strever med å gjøre det som er godt for meg og andre, hva som er godt for Gud, tror jeg er lite vesentlig. Idag, i min nød av magesmerter i går bad jeg en kort, og sikkert syndig bønn, jeg tenkte Gud så ned på meg med forståelse, litt sånn hvordan det er å være meg, jeg vil alt så vel og riktig og perfekt, men som de fleste får jeg det ikke til, og lite går jeg i kirken, men jeg savner likevel Gud.

 

Og vi er alle, som de fleste, og nettopp derfor, skal vi møte hverandre, som, "de fleste",

 

Jeg håper du en dag kjenner at Gud er ikke fordømmende, om Gud oppleves sånn er det fordi enkeltmennesker har gjort Gud slik,

fordi de selv strever og ikke vil erkjenne sitt strev og sin mangel i livet.