Har så vondt og er alene om tankene

[AnonymBruker]

Min far er svært syk. I går fikk vi beskjed fra sykehuset om at det kunne gå galt, og at de ikke ville gjøre noen forsøk på gjenoppliving fordi han er så dårlig. Det eneste de kan gjøre for han, er å gi han lindrende medisiner, og nå vil de også flytte han til sykehjem, noe han sier nei til.

Han har vært svært vanskelig å forholde seg til oppgjennom årene, og han har heller ikke vært snill mot min mor bortsett fra de siste årene der han og hjemmesykepleien har pleiet henne så hun kunne få bo hjemme (hun er (også) pleiepasient). Jeg, mine søsken og min mor har vært gjennom mange og gjentatte traumer pga han.

Egentlig burde jeg ikke føle som jeg gjør nå. Jeg har god grunn til, og burde egentlig følt det samme som mine brødre gjør nå; et slags hat og en lettelse. Men jeg gjør ikke det. Jeg har liksom allltid vært pappas lille jente.. Og han har hjulpet meg og min familie mye med praktiske og økonomiske ting. Jeg har ikke lidd på samme måte som mine søsken, og de bærer større preg av fortidens traumer enn meg.

Nå føler jeg at det eneste riktige er å gjøre alt jeg kan for å oppfylle hans siste ønske, som er å få bo hjemme lengst mulig, dersom dette går bra.

Jeg ser på han at han er redd for å dø. Han hyperventilerer mye og får medisiner mot både angst og smerter (sobril og morfin).

Jeg føler at folk ikke forstår meg. Folk forstår ikke at jeg kan føle som jeg gjør. De mener han ikke fortjener min medfølelse og omsorg pga fortiden. Men saken er at dette er forferdelig vanskelig for meg, jeg kan ikke noe for at jeg føler som jeg gjør, og jeg har virkelig forsøkt.

Jeg takler situasjonen ganske dårlig. Tårene kommer innimellom bare uanmeldt, og jeg har ikke nøen å snakke med fordi folk fordømmer han. Jeg må streve med dette alene, og det er tungt. Mine barn og min mann forstår meg heller ikke, de også fordømmer han.

Jeg vet ikke hvorfor jeg er slik. Men jeg ser han på en annen måte enn de andre.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å komme meg gjennom dette. Det er veldig tøft for meg, og jeg føler meg alene om dette.

Vet ikke om noen har nøe råd til meg. Men setter pris på råd om noen har nøen tanker.

Anonymous poster hash: 465eb...416

[frosken]

Jeg synes ikke det er vanskelig å forstå at dere søsken kan oppleve dette forskjellig, det tror jeg vil være tilfellet i mange familier.

 

Dersom sykehuset nå klart anbefaler sykehjem, så synes jeg dere skal ta den vurderingen på alvor. Det er lite realistisk at du kan klare å pleie ham alene, da det vil kunne oppstå mange situasjoner hvor det trengs helsefaglige vurderinger. På sykehjem vil han f.eks. kunne få kontinuerlig tilførsel av morfin, noe som er mye vanskeligere å få til hjemme. De vil også kunne følge med på hvor mye oksygen han skal ha - og ikke ha - og de vil ha erfaring med slike prosesser og dermed vite mye mer om hva han trenger når, enn hva du kan klare selv om du bor sammen med ham den siste tiden. Han kan komme til å få betydelig angst de siste ukene, og det er ikke gitt at du vil klare å holde situasjonen under kontroll om han får panikk.

 

Hvis jeg var deg, så ville jeg heller besøke ham mye på sykehjemmet. Jeg satt sammen med min svigerfar noen timer daglig de siste tre månedene han levde. Ingen av hans nærmeste ville gjøre det samme, han hadde påført dem for mye smerte gjennom mange år. For meg ble det til slutt slik at jeg tenkte at jeg helst ikke ønsker at noen skal dø alene eller føle seg helt alene mens de avslutter livet. Dermed ble han for meg et menneske som jeg var villig til å hjelpe gjennom den siste tiden han levde, uavhengig av hvor mye bra eller dårlig han hadde tilført sin familie.

 

Det er ikke slik at det er noe mål at dere alle skal føle det samme eller mene det samme om hva din far nå "fortjener" og ikke fortjener. Jeg tenker at hver og en av dere må finne ut av hvordan dere vil forholde dere til dette.

[AnonymBruker]

Takk for tanker, frosken, godt å få nyanserte svar av deg. Jeg sliter veldig med tanker om at jeg skulle vært så mye mer til han før de årene han har vært dårlig, og at jeg skulle gjort så mye mer. Jeg føler ofte at jeg nesten ikke har gjort noen ting. Dårlig samvittighet plager meg veldig og ofte. Den siste måneden har han mast veldig mye på meg for noe han var engasjert i, men jeg klarte ikke å følge han og stille opp, og jeg tror dette tok knekken på ham. Han fikk ikke hjelp og måtte styre med ting alene. Jeg og mine søsken opplevde det han drev med som unødvendig, men det engasjerte jo han, og nå skulle jeg ønske jeg brukte tid og krefter på å hjelpe han, men da jeg var midt oppi det var jeg i så dårlig form selv at begeret bare rant over.

Jeg har prioritert jobb og egen helse, for jeg har ikke vært frisk selv. Nå er jeg fullt sykemeldt, så da har jeg litt mer overskudd til å hjelpe han, men det er pga min egen helsetilstand at jeg er sykemeldt, jeg fikk beskjed av legen at jeg skulle samle krefter og komme meg på plussiden, og det blir jo galt om jeg bruker denne tiden på han og ikke meg selv. Jeg ble sykemeldt tidligere denne uka før hans helsetilstand ble betydelig verre.

Tankene om at jeg skulle gjort så mye mer er det verste med det hele. Det har plaget meg lenge. Hvis jeg hadde anstrengt meg mer, hadde jeg klart det, men jeg valgte å ikke gjøre det og prioritere annerledes som sagt.

Han har ikke vært bare slem, han har gode sider også, og det er disse jeg ser.

Anonymous poster hash: 465eb...416

[Pallida]

Den dårlige samvittigheten og tanker om at du skulle gjort mer gavner verken deg eller din far. Når disse tankene og følelsene kommer, kan du minne deg på at det er fordi du bryr deg at du kjenner det sånn? OG at du gjør ditt beste? For det gjør du jo.

Ditt ansvar er først og fremst å ta vare på deg selv. Din far må selv bære sin angst og smerte. Du kan være der for ham, og med ham, men du kan ikke ta det vonde fra ham, selv om du så inderlig skulle ønske det.

Det er tøffe tak du står oppi. Ta godt vare på deg.

[AnonymBruker]

Snart er alt for sent, og da er det også for sent å rette opp i ting og gjøre ting annerledes. Jeg er stresset fordi jeg føler det er så mye jeg skulle gjort og sagt den siste tiden, og han kommuniserer jo fortsatt med meg, men jeg bare klarer det ikke, det stopper seg, selv om jeg vet jeg kommer til å angre etterpå.

Selv om jeg ikke har sagt det med ord (for det klarer jeg ikke av ulike grunner) så forsøker jeg nå å vise han at han har i hvertfall en i familien som bryr seg om han. Jeg klarer ikke tanken på at han skal føle seg alene den siste tiden han har igjen. Jeg ser at han har det vondt, men likevel klager han ikke. Han er så tapper, og han kjemper.

I går morges var han nær døden, og da hadde jeg ikke vært hos han på en uke. Jeg var i utlandet da jeg fikk beskjeden, og jeg ba sykepleier hilse fra meg. Da jeg besøkte han senere på dagen var han bedre. Det høres sikkert dumt ut, men jeg har lurt på om han fikk styrke da han fikk denne hilsenen fra meg.. At det fikk han til å kjempe vidre, for da jeg besøkte han senere på dagen var han blitt bedre.

Anonymous poster hash: 465eb...416

[AnonymBruker]

Jeg vet at jeg betyr veldig mye for han og at jeg alltid har gjort det

Anonymous poster hash: 465eb...416

[frosken]

Takk for tanker, frosken, godt å få nyanserte svar av deg. Jeg sliter veldig med tanker om at jeg skulle vært så mye mer til han før de årene han har vært dårlig, og at jeg skulle gjort så mye mer. Jeg føler ofte at jeg nesten ikke har gjort noen ting. Dårlig samvittighet plager meg veldig og ofte. Den siste måneden har han mast veldig mye på meg for noe han var engasjert i, men jeg klarte ikke å følge han og stille opp, og jeg tror dette tok knekken på ham. Han fikk ikke hjelp og måtte styre med ting alene. Jeg og mine søsken opplevde det han drev med som unødvendig, men det engasjerte jo han, og nå skulle jeg ønske jeg brukte tid og krefter på å hjelpe han, men da jeg var midt oppi det var jeg i så dårlig form selv at begeret bare rant over.

Jeg har prioritert jobb og egen helse, for jeg har ikke vært frisk selv. Nå er jeg fullt sykemeldt, så da har jeg litt mer overskudd til å hjelpe han, men det er pga min egen helsetilstand at jeg er sykemeldt, jeg fikk beskjed av legen at jeg skulle samle krefter og komme meg på plussiden, og det blir jo galt om jeg bruker denne tiden på han og ikke meg selv. Jeg ble sykemeldt tidligere denne uka før hans helsetilstand ble betydelig verre.

Tankene om at jeg skulle gjort så mye mer er det verste med det hele. Det har plaget meg lenge. Hvis jeg hadde anstrengt meg mer, hadde jeg klart det, men jeg valgte å ikke gjøre det og prioritere annerledes som sagt.

Han har ikke vært bare slem, han har gode sider også, og det er disse jeg ser.

Anonymous poster hash: 465eb...416

Han har en sykdom som neppe har latt seg påvirke av i hvilken grad du har hjulpet ham med ting han ønsket å gjøre. Sykdommen vil ubønnhørlig ta livet av ham siden den er så langtkommen. Jeg tror du skal snakke litt strengt til deg selv, du har ikke overnaturlige evner som gjør deg i stand til å ha helbredende virkning på sykdommen hans, du har forsøkt å holde orden på ditt eget liv med små og store utfordringer, og nå er han så syk at han neppe har så lang tid å leve. Dette er noe du må innfinne deg med, og i stedet for å bruke tid på selvbebreidelser så er det noe med å bruke tid på å få livet til å gå videre også i denne fasen.

 

Jeg synes du skal bestemme deg for omtrent hvor mye tid du vil avsette til å hjelpe ham i ukene fremover (og da nytter det ikke å si at du skal bruke all tiden din på det, da du også har andre forpliktelser som skal følges opp).

 

Det er trist - og setter i gang sterke følelser i de fleste av oss når noen snart skal dø. Døden handler om mer enn den som er i ferd med å dø, det er også en påminning om vår egen dødelighet.

[frosken]

Jeg vet at jeg betyr veldig mye for han og at jeg alltid har gjort det

Anonymous poster hash: 465eb...416

 

Det gjør du helt sikkert, men det tilhører på en måte barndommens forestillinger å tro at bare man er snill nok så vil alt gå bra. Du har ikke superkrefter, du er bare en datter som på din måte ønsker å hjelpe ham. Prøv å stoppe tankekaoset ditt litt, ikke la det bli helt fritt flyt at selvbebreidende, sentimentale og andre opprørende tanker. Prøv å også huske på at døden er en del av livet.

[AnonymBruker]

Det gjør du helt sikkert, men det tilhører på en måte barndommens forestillinger å tro at bare man er snill nok så vil alt gå bra. Du har ikke superkrefter, du er bare en datter som på din måte ønsker å hjelpe ham. Prøv å stoppe tankekaoset ditt litt, ikke la det bli helt fritt flyt at selvbebreidende, sentimentale og andre opprørende tanker. Prøv å også huske på at døden er en del av livet.

Tro meg, jeg forsøker og jeg kjemper i mot disse tankene hele tiden. Jeg valgte å skrive om tankene her men jeg burde kanskje ikke gjort det

Anonymous poster hash: 465eb...416

[frosken]

Tro meg, jeg forsøker og jeg kjemper i mot disse tankene hele tiden. Jeg valgte å skrive om tankene her men jeg burde kanskje ikke gjort det

Anonymous poster hash: 465eb...416

 

Hvorfor skal du ikke skrive om det her? Det er jo nettopp det som gjør at du kan få litt motforestillinger når tankene blir kaotiske.

[AnonymBruker]

Min far er svært syk. I går fikk vi beskjed fra sykehuset om at det kunne gå galt, og at de ikke ville gjøre noen forsøk på gjenoppliving fordi han er så dårlig. Det eneste de kan gjøre for han, er å gi han lindrende medisiner, og nå vil de også flytte han til sykehjem, noe han sier nei til.

Han har vært svært vanskelig å forholde seg til oppgjennom årene, og han har heller ikke vært snill mot min mor bortsett fra de siste årene der han og hjemmesykepleien har pleiet henne så hun kunne få bo hjemme (hun er (også) pleiepasient). Jeg, mine søsken og min mor har vært gjennom mange og gjentatte traumer pga han.

Egentlig burde jeg ikke føle som jeg gjør nå. Jeg har god grunn til, og burde egentlig følt det samme som mine brødre gjør nå; et slags hat og en lettelse. Men jeg gjør ikke det. Jeg har liksom allltid vært pappas lille jente.. Og han har hjulpet meg og min familie mye med praktiske og økonomiske ting. Jeg har ikke lidd på samme måte som mine søsken, og de bærer større preg av fortidens traumer enn meg.

Nå føler jeg at det eneste riktige er å gjøre alt jeg kan for å oppfylle hans siste ønske, som er å få bo hjemme lengst mulig, dersom dette går bra.

Jeg ser på han at han er redd for å dø. Han hyperventilerer mye og får medisiner mot både angst og smerter (sobril og morfin).

Jeg føler at folk ikke forstår meg. Folk forstår ikke at jeg kan føle som jeg gjør. De mener han ikke fortjener min medfølelse og omsorg pga fortiden. Men saken er at dette er forferdelig vanskelig for meg, jeg kan ikke noe for at jeg føler som jeg gjør, og jeg har virkelig forsøkt.

Jeg takler situasjonen ganske dårlig. Tårene kommer innimellom bare uanmeldt, og jeg har ikke nøen å snakke med fordi folk fordømmer han. Jeg må streve med dette alene, og det er tungt. Mine barn og min mann forstår meg heller ikke, de også fordømmer han.

Jeg vet ikke hvorfor jeg er slik. Men jeg ser han på en annen måte enn de andre.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å komme meg gjennom dette. Det er veldig tøft for meg, og jeg føler meg alene om dette.

Vet ikke om noen har nøe råd til meg. Men setter pris på råd om noen har nøen tanker.

Anonymous poster hash: 465eb...416

Hei!

 

Jeg kan skjønne din beslutning.

 

Selv har jeg ikke hatt noen god oppvekst, jeg har ikke tilgitt svikten og mine "foreldres" egoisme, ikke-omsorgsevne m.m.

Jeg tok meg mye alene av mine to mindre søsken, leverte og hentet i barnehage før jeg gikk på skolen, lagde matpakker, vasket klær, vasket hus, brettet klær, sov med brødrene mine, leste for dem,  osv...sånn var hverdagen fra jeg var ca 6 år.

 

men jeg er glad jeg klarer ta meg av mine "foreldre" på en mer verdig måte, enn de klarte ta seg av sine barn,

 

forskjellen er at, jeg har en annen personlighet og en stahet på visse prinsipper,

 

Og at jeg ville slitt med dårlig samvittighet om jeg hadde valgt å "ikke ha kontakt", (jeg har vurdert det)

 

Det å orke mer enn jeg ønsket selv, har gitt mine foreldre mulighet til å være bedre besteforeldre, enn de var foreldre,

 

Det har gitt barna mine besteforeldre som man må ta det beste fra og lære seg "lukke ørene for" når humøret er dårlig.

 

Det gir meg en tilfredshet av å mestre se forbi deres egoisme, om man kan si det slik, ikke lage konflikter, men bare gå videre og gjøre det beste i de øyeblikkene som kommer.

 

 

Anonymous poster hash: dbec3...c0d

[AnonymBruker]

Fikk sagt til han i går at jeg så gjerne skulle ha gjort så mye mer for han, men han sa at jeg hadde gjort mer enn nok, og det var godt å høre.

Anonymous poster hash: 465eb...416