En skygge...

[AnonymBruker]

Traff mannen min da jeg var veldig ung. Giftet oss etterhvert. Han fortalte meg hver dag hvor vakker jeg var og at han var stolt av meg. Jeg var ganske pen.. Studerte på universitetet og høgskole. Hadde fremtiden foran meg. Så ble jeg psykisk syk. Havnet i psykiatrien hadde også noen tvangsinnleggelser.

 

Før hadde jeg troen på at ting bare kunne bli bedre. Nå er jeg uføretrygdet. Periodevis er jeg avhengig av vanedannende medisiner. Er ganske tungt medisinert utenom det også. Det er aldri noen snakk blant familie og omgangskrets hva jeg gjør "alle" vet at jeg sliter..

 

Mannen min sier nesten aldri til meg lenger at jeg er vakker eller at han er stolt av meg. Jeg er absolutt ikke pen lenger heller. Årevis med psykdom og medisiner har tært på meg. Jeg lever et liv i ensomhet.

Mannen min har en god jobb (heldigvis) er sporty og attraktiv. Jeg føler ikke at jeg står i "stil" til han..

 

Dette er ikke ment å være selvmedlidende, bare et lite hjertesukk hvordan jeg føler det. Jeg har blitt en skygge av den jeg engang var. Føler sorg over det..

Anonymous poster hash: acf1b...c9b

[AnonymBruker]

 

Traff mannen min da jeg var veldig ung. Giftet oss etterhvert. Han fortalte meg hver dag hvor vakker jeg var og at han var stolt av meg. Jeg var ganske pen.. Studerte på universitetet og høgskole. Hadde fremtiden foran meg. Så ble jeg psykisk syk. Havnet i psykiatrien hadde også noen tvangsinnleggelser.

 

Før hadde jeg troen på at ting bare kunne bli bedre. Nå er jeg uføretrygdet. Periodevis er jeg avhengig av vanedannende medisiner. Er ganske tungt medisinert utenom det også. Det er aldri noen snakk blant familie og omgangskrets hva jeg gjør "alle" vet at jeg sliter..

 

Mannen min sier nesten aldri til meg lenger at jeg er vakker eller at han er stolt av meg. Jeg er absolutt ikke pen lenger heller. Årevis med psykdom og medisiner har tært på meg. Jeg lever et liv i ensomhet.

Mannen min har en god jobb (heldigvis) er sporty og attraktiv. Jeg føler ikke at jeg står i "stil" til han..

 

Dette er ikke ment å være selvmedlidende, bare et lite hjertesukk hvordan jeg føler det. Jeg har blitt en skygge av den jeg engang var. Føler sorg over det..

Anonymous poster hash: acf1b...c9b

 

Det er forståelig at du føler sorg over det, mitt liv ble heller ikke som jeg hadde tenkt. Psykisk sykdom ødelegger så mye. 

Anonymous poster hash: d8a9e...028

[Gjest Gargamel]

Det høres vondt ut. Det er godt mulig det bare er sløvhet som gjør at han ikke gir deg komplimenter. Hvis han føler seg helt trygg forholdet er det ikke sikkert han skjønner ditt behov for å få bekreftelse.

Jeg mener derfor at man ikke kan velge bort det å si at man er glad i partneren. Kanskje ikke hver eneste dag, men noen ganger innimellom. Hvis de ordene sitter fast i halsen må man aktivt gjøre noe med forholdet, ikke la partneren leve i uvisshet.

[AnonymBruker]

Det høres vondt ut. Det er godt mulig det bare er sløvhet som gjør at han ikke gir deg komplimenter. Hvis han føler seg helt trygg forholdet er det ikke sikkert han skjønner ditt behov for å få bekreftelse.

Jeg mener derfor at man ikke kan velge bort det å si at man er glad i partneren. Kanskje ikke hver eneste dag, men noen ganger innimellom. Hvis de ordene sitter fast i halsen må man aktivt gjøre noe med forholdet, ikke la partneren leve i uvisshet.

Det jeg føler og opplever er vel at han i bunn og grunn ikke synes jeg er så fin lengre, noe som jo er sant.. Han er en veldig ærlig mann og ville aldri skrytt av meg hvis han ikke mente det...

Anonymous poster hash: acf1b...c9b

[AnonymBruker]

 

Det er forståelig at du føler sorg over det, mitt liv ble heller ikke som jeg hadde tenkt. Psykisk sykdom ødelegger så mye. 

Anonymous poster hash: d8a9e...028

 

Ja det har du rett i.

Anonymous poster hash: acf1b...c9b

[man]

Du mener selv at du ikke er like pen lenger. Sannsynligvis mener han det samme, og derfor sier han det ikke lenger. Men han er sammen med deg og er glad i deg. Er ikke det det viktigste?

[AnonymBruker]

 

Ja det har du rett i.

Anonymous poster hash: acf1b...c9b

 

Min mann sier heller ikke at jeg er pen lenger, er ikke pen heller. 

Anonymous poster hash: d8a9e...028

[AnonymBruker]

Du mener selv at du ikke er like pen lenger. Sannsynligvis mener han det samme, og derfor sier han det ikke lenger. Men han er sammen med deg og er glad i deg. Er ikke det det viktigste?

Jo det er absolutt det viktigste. :-) Men jeg har da andre gode egenskaper som det hadde vært betydningsfullt å få tilbakemeldinger på. Men dette kom kanskje ikke så godt fram i innlegget mitt at jeg savnet dette også. Tanken min bak innlegget mitt var mer enn manglende ros fra mannen min.

Anonymous poster hash: acf1b...c9b

[missmas]

Hvordan gjør medisiner deg mindre pen, pga vektøkning eller?

[mammahjerte]

Føler med deg og kjenner igjen mye av det du skriver. Jeg føler også sorg over hvordan livet er blitt pga psykisk (og fysisk) sykdom.

 

Når det gjelder komplimenter fra mannen så er det også hos oss slik at han på langt nær "komplimenterer" like mye som før - på tross av at jeg ikke utseendemessig er preget av psykdom. Jeg tror bare det blir slik med årene. Kanskje er det faktisk slik hos deg også? Man har jo lett for å være for hard mot en selv