oxytocin og tillit/naivitet

[Madelenemie]

Hei!

 

Mest kanskje til NHDs interesse,

 

Jeg fikk i dag beskjed om å ikke ta så mye syntocinon, dette fordi jeg er blitt mulig for åpen:-)

 

Psykiateren var nettopp ute etter å kartlegge virkninger som feks mitt fiskekjøp sa han, da han satte dette i sammenheng med alt for store doser syntocinon. Jeg får nå ikke lov å ta mer enn 3 x pr dag:-)

 

Han har nemmelig helt rett i at normalt står jeg ikke i døren og snakker, jeg vil helst ikke bli forstyrret, og snakke gjør jeg mest når jeg må. Og jeg pleier vel egenltig ikke åpne for noen, da det sjelden passer, og jeg syns det er mer guffent å bli avbrutt.

 

Det viser seg nå etter at han spurte meg at jeg er blitt bemerkelsesverdig mer til å henvende meg til andre, jeg er ikke så engstelig for forandring lenger og jeg er mye mer fleksibel.

Jeg har bare ikke tenkt på det selv, men altså, jeg går stadig opp til foreleser, jeg henvender meg til andre, jeg spør andre mer aktivt, jeg kan lete etter et kontor, og tenke mer sånn at "tja jeg vet ikke hvor det er, så da leter jeg bare". Før måtte alt planlegges i større grad, det kunne bli kritisk om bussholdeplassen var flyttet et kvartal lenger borte, ikke at andre ser frustrasjonen, men jeg ble liksom ikke ferdig med hvor rart det er at bare ikke alt kan være sånn som det er.

 

Jeg er veldig glad for at jeg har hatt en så tydelig effekt av syntocinon.

Jeg følte det var som saltvann i tette nesebor, ikke noen løsning, men kun en kort lindring.

Nå derimot, når psykiateren bemerket en rekke endringer og sa han nettopp var ute etter å kartlegge dette, som feks mitt fiskekjøp, der, som han sa, jeg ble jo ikke lurt, men jeg ble utnyttet på en finurlig måte, så følte jeg at dette er mer enn vitaminbjørner, det har effekt:-)

 

Jeg ble glad, sa at jeg vil ta mer oxytocin, men da sa han at "nei vi skal i vertfall ikke øke, heller redusere", jeg sa ikke da mer, fordi jeg vil ikke redusere, og jeg kan jo ta mer, om jeg vil, men jeg greier ikke å "se han i øynene" (på min måte er det, sitte rolig på stolen) om jeg lyver, når han neste gang spør hvor mye oxytocin jeg har tatt. Men jeg syns han overdriver effekten, og jeg leser han mener jeg går med på det han bestemmer. Jeg gjør ikke det, jeg bare sitter ikke og nekter når han sier at sånn gjør vi det.

Jeg protesterer, men så gir jeg meg, av følgende grunner:

 

1) han er overlege, psykiater og autoritet.

 

2) Jeg vil være høflig og korrekt.

 

3) Jeg vil ikke han skal bli oppgitt/frustrert.

 

4) Jeg vil virke fleksibel og omgjengelig, ikke sta og rigid.

 

Det er en blanding av dette tror jeg, og jeg antar det er menneskelige følelser og instinkter som ligger til grunn for et slikt reaksjonsmønster.

 

Før jeg gikk i dag spurte han  om jeg hadde mer på hjertet. Det kom for brått på, han hadde snakket mye, jeg litt, også rakk jeg ikke tenke og vurdere om jeg har mer på hjertet(jeg vet hva mer på hjertet betyr), jeg svarte da, Tror ikke det.

Jeg hadde mer på hjertet, men jeg kommer ikke så lett på ting, dessuten ble jeg stresset, og jeg hadde ikke skrevet noen liste. Denne psykiateren er heelt annerledes fra min pensjonerte psykiater, jeg er egentlig glad jeg ikke kom til han, han er en sånn forte-seg-mann.

 

Han visste ikke hva humlehotel er?

Da jeg skulle forklare om biedøden,  så jeg på han (han så vel ikke det, for han skriver jo at jeg ikke har øyekontakt, noe jeg har, bare man ser på rett tid), og det virket ikke som om han hadde tenkt på, jeg er ikke så flink til å "lese" andre, men han ville jo ikke snakke mer om bier, så jeg tenkte da er det vel ikke vits i å nevne Einstein heller. Istedet begynte jeg å stamme:-(

Det er ikke sånn ordentlig klassisk stamming, men jeg blunker, fomler med hendene, ser en annen vei, gjentar ord, det er vel mer fomler etter ord, kanskje en form for ordstamming på en måte.

Jeg gjør dette når jeg ikke får snakke videre om noe som er viktig for meg, og jeg blir presset over på et nytt tema.

 

Jeg ville jo snakke om bier, men det virket ikke helt som han ville det. Jeg kan ha tatt feil, men min tidligere psykiater, hadde i sommer en humle som var så syk(dette prøvde jeg fortelle han)/ eller noe annet, svimete i vertfall, og derfor har jeg altså ordnet humlehotel til henne.

 

Før jeg gikk takket jeg psykiateren for timen, jeg takket han konkret og spesifikt med ord,  for at han spurte om det gikk bra med mine barn (det rørte meg at han spurte om dette), , det var han vist glad for å høre. Jeg syns vel han er "rar", men jeg vet ikke helt på hvilken måte, jeg syns bare han er sånn jobbmann-type, selv om han er hyggelig, og kan le, er det som om han ikke syns alt er interessant å snakke om?

Min tidligere psykiater kunne jeg ha det gøy med i en hel time, det kan jeg ikke med denne psykiateren, det er nok derfor jeg syns han er rar, det er som om han må forte seg. Men jeg vet ikke hvorfor jeg føler det sånn, for han er jo snill, og hjelpsom.

 

Jeg tror kanskje han har veldig mye å gjøre og veldig mange pasienter å hjelpe.

[frosken]

Jeg tror at din nye psykiater mener at du kan snakke om bier andre steder enn hos ham, han er sannsynligvis opptatt av at du skal snakke om ting som har med hvordan du mestrer hverdagslivets utfordringer. Det er uvanlig å snakke mye med sin psykiater om bier og humlehotell.

 

Jeg tror for øvrig at han har rett i at det vil være en fordel med en "passe" dose oxytocin og ikke for mye. Det er fint å bli i stand til å ta mer initiativ, men for mye initiativ fungerer ikke særlig godt sosialt sett.

[Cilien]

Jeg er enig med frosken. Det er ikke vanlig å snakke så mye om andre ting enn det som har med psyken å gjøre hos psykologer og psykiatere - det er jo derfor man søker deres ekspertise. Det er mange i kø for å få ordentlig hjelp, så de føler nok at de må holde seg noenlunde til saken. Jeg snakket med min psykolog om bøker vi liker å lese i dag. Det var mot slutten av timen, og tok kanskje 5 minutter. Likevel er dette uvanlig og psykologen unnskyldte seg litt for at samtalen ble så ustrukturert, men hun mente det måtte være lov å gå inn på slike emner en sjelden gang ;-)

[Madelenemie]

Jeg tror at din nye psykiater mener at du kan snakke om bier andre steder enn hos ham, han er sannsynligvis opptatt av at du skal snakke om ting som har med hvordan du mestrer hverdagslivets utfordringer. Det er uvanlig å snakke mye med sin psykiater om bier og humlehotell.

 

Jeg tror for øvrig at han har rett i at det vil være en fordel med en "passe" dose oxytocin og ikke for mye. Det er fint å bli i stand til å ta mer initiativ, men for mye initiativ fungerer ikke særlig godt sosialt sett.

Hei!

 

Ok, men jeg har ingen utfordringer for tiden. Han sa også på slutten, " Du har det veldig bra du .....(navnet mitt) " jeg svarte, "Ja det har jeg", også fikk jeg time om 3 mnd, det er fint, i vertfall når han ikke lar meg snakke ferdig om bier.

Det er en uvant form for meg, jeg stammer ikke vanligvis, men jeg ble fortyrret i ordrekkefølgen, og da gikk det altså ganske hakkete.

Men det er lettere for meg å være sosial innenfor avtalte konsultasjoner, jeg slapper da mer av, og det er altså lettere for meg å være venn på denne måten. Han virket også uvant med at min pensjonerte psykiater og jeg skal ha kontakt resten av livet...

så det var litt som om vi var fra helt forskjellige planeter, det er sjelden jeg får en ide om hva andre tenker om meg, men faktisk dukket tanken opp i meg om at han kanskje syns jeg var en "typisk asperger", jeg tror det skjedde da han ikke ville snakke om bier, man skal passe seg for å snakke for lenge om noe man liker, så jeg hadde ikke tenkt å snakke mye om dette, men jeg fikk ikke snakke ferdig,  fordi psykiatere setter da dette = særinteresse og autisme, da virker man påfallende, repiterende og intens, jeg har ikke til hensikt å havne i den kategorien. (nå som jeg er klar over systemet)

 

Han er veldig bestemt og jeg hører på han. Han mener det jo godt, men jeg er forundret over hvor lite interessert han er i bier, han hadde ikke en gang tenkt på at man bør tenke nøye gjennom hva man planter i hagen sin fordi vi må ta vare på biene osv...

 

Jeg er glad jeg fikk en psykiater som tenker på bier og blomster når jeg først fikk en.

 

Jeg kommer helle ikke til å få høre det flere andre har fått høre av han, " Du kan ikke ha asperger syndrom", varianter av det, fordi jeg tror han syns jeg er typisk asperger, altså med det mener jeg at han ikke er i tvil om den saken, omtrent som min pensjonerte psykiater. Jeg vet dette er sannsynlig fordi psykologen som han samarbeider med, sa jo at jeg har dårlig, veldig dårlig faktisk, øyekontakt, og at denne svikten i kommunikasjon, er typisk for mennesker med autisme, det gikk altså under kommunikasjon dette med dårlig øyekontakt, mens det fins aspergere som stirrer, men det er også en vanske og alle må ha en eller annen svikt i sin kommunikasjon for å få diagnosen, hun forklarte jo triangelet av vansker som de er nøye med, at alt må være tilstedet.

Psykologen syns jeg minnet henne om den der kvinnen i Broen  (det har jeg jo hørt før) så da sier det seg selv, hva de tenker.

 

Men det spiller ikke så stor rolle lenger, mennesker liker meg og også psykologen syns jeg er behagelig å snakke med, og sist forklarte hun at det viktigste er at man opplever at man blir hørt, og at det er en dialog, og med meg opplever man god kommunikasjon til tross for manglende øyekontakt. Men som hun sa, ikke snu deg når du snakker med andre...

Jeg følte ikke at jeg snudde meg...men hun sa at når jeg vender kinnet til og snur meg litt til side, så kan det virke ...

jeg husker ikke hva hun forklarte....jeg ble overrasket fordi hun kalte dette først å snu seg, og jeg snur meg jo ikke.

Saken er at hvis det blir intenst...kan jeg trenge å se en annen vei, jeg tar vel en pause...

så er jeg tilbake. Men nå vet jeg at dette bør jeg unngå.

 

Jeg er forundret over at en psykolog på ca 30 år kan være så kunnskapsrik på autisme?

Men selv sa hun at selv om hun også diagnostiserer og utreder autismespekterforstyrrelser, så er eksperten han i første etasje, overlegen som ikke vil snakke om bier m.m. Derfor vet jeg godt hva han mener.

 

Jeg skal til psykologen i dag:-)

Jeg gleder meg:-) Jeg skal da fullføre det med biene, og forklare at jeg har gjort oppgaven jeg fikk og henvendt med til medstudenter.

Jeg har flere ting jeg skal fortelle:-) Jeg fikk i går en hyggelig mail av min pensjonerte psykiater, og jeg skal komme til henne med humlehotellene, det er flere nå. Jeg likte spesielt godt at psykologen sa at hun selv ikke trodde hun hadde fikset å ha asperger.

Jeg syns hun er ærlig og direkte, det er fint.

[Madelenemie]

Jeg er enig med frosken. Det er ikke vanlig å snakke så mye om andre ting enn det som har med psyken å gjøre hos psykologer og psykiatere - det er jo derfor man søker deres ekspertise. Det er mange i kø for å få ordentlig hjelp, så de føler nok at de må holde seg noenlunde til saken. Jeg snakket med min psykolog om bøker vi liker å lese i dag. Det var mot slutten av timen, og tok kanskje 5 minutter. Likevel er dette uvanlig og psykologen unnskyldte seg litt for at samtalen ble så ustrukturert, men hun mente det måtte være lov å gå inn på slike emner en sjelden gang ;-)

Hei!

 

Ok det er jo riktig det også.

 

Men feks er det flere med asperger som spiller spill med sin terapaut. Jeg liker ikke å spille spill, jeg misliker det sterkt, men jeg har hørt om det på foredrag. Det er nok lettere for oss med autisme å ha fokus på noe konkret, og kanskje er det derfor en annen form?

Jeg vet ikke, jeg er konkret og direkte selv, men det kan man jo være med ord.

 

Jeg syns likevel det må være en fordel i terapi å bli godt kjent, og da må man jo vite litt om hverandres interesser og livet generelt, i vertfall er det sånn det er for meg. Jeg ble jo en lykkelig autist til slutt:-) når jeg bare fikk forklaringer og tid på å forstå sammenhengene og hvorfor ting er sånn som de er.

[påskelilje]

Det er absolutt ikke vanlig å bruke tid hos lege eller psykiater/psykolog på fritidsinteresser. Det er nok også relativt få mennesker som er opptatt av humler og bier. Jeg er temmelig naturinteressert, men kan ingenting om dette. Kunne sikkert blitt interessert, men foreløpig så har jeg mye annet å bruke tid på. Tannlegen min tar gjerne 2-3 minutter etter behandlingen og spør meg om ting vi har felles interesse for, noe som for så vidt er hyggelig, men jeg føler jeg bruker opp tida hans. Han gjør det nok ikke når han har det travelt da. Det er alltid han som tar initiativ til disse utenom-tann-temaene, og da er det for så vidt greit.

 

Du m ikke bruke mer av disse medisinene enn legen sier du skal! Det er ikke noe bedre å la være å si muntlig at du skal gjør som han sier og så gjøre som du vil likevel, enn å lyve for ham og gjøre det du vil. Greit - du slipper å lyve, men du lar være å følge legens råd. Han gir deg jo forsvarlige doser -og det bør du lytte til.

[AnonymBruker]

Det er veldig uvanlig å bli kjent med psykologen eller psykologen sin, det vil si å snakke mye om fritidsaktiviteter eller privatliv. Det tror jeg nok du bare må bli vandt til. De fleste prøver å være mer profesjonelle i yrkesutøvelsen sin. Det er du som skal stå i sentrum, ikke livet til din psykiater/psykolog. 

 

Jeg skjønner ikke helt hvorfor du vil diskutere bier med en psykiater. Hvordan kan det å snakke om bier hjelpe deg med de vanskene du har som autist?

 

Jeg sier ikke dette for å være dum mot deg, bare tenker det kan være lurt for deg å vite at det ikke er vanlig - og ofte ikke tilrådelig - at dere skal snakke om interesser og privatliv i slike timer. Dere med autisme liker vel egentlig å holde dere litt til saken, og saken skal vel være hvordan du best mulig kan fungere i dagliglivet og med dine barn og mann? 

 

Ellers har jeg aldri kjent noen som er det minste interessert i bier, så det er nok litt sært også. Det nærmeste jeg kommer er vel en venninne som var interessert i fugler generelt. I alle fall kjenner jeg få som holder det gående lenge om en slik interesse uten å ha fåt klarhet i at samtalepartneren deler denne sære interessen.

 

Jeg synes den nye psykiateren din virker som en klok mann, som setter klare rammer for timene dere har. Det kan du egentlig være glad for. En del behandlere lar seg lett lokke ut på viddene og snakker om seg selv, interesser etc, i stedet for å faktisk hjelpe pasienten med det hun kommer for.

 

 

Anonymous poster hash: 57428...99d

[Kalevaala]

Her står det litt mer om virkningen av Oksytocin og mulig hjelp for f.eks. overdreven mistenksomhet:

 

http://forskning.no/2015/08/nesespray-mot-psykiske-lidelser 

[slabbedask]

Her er en link som virker: http://forskning.no/2015/08/nesespray-mot-psykiske-lidelser

[Kalevaala]

Her er en link som virker: http://forskning.no/2015/08/nesespray-mot-psykiske-lidelser

 

Åh, sannelig. Tusen takk :-)