Skyldfølelse - hvordan håndtere det?

[AnonymBruker]

Hei

Opp gjennom oppveksten har jeg gitt mine foreldre så mye bekymringer. Da jeg var liten var jeg hissig, det er ok. I tenårene var jeg jævlig og kalte de de styggeSte ting. Så ble jeg psykisk syk i 15 års alderen og har hatt tilbakevendende depresjoner siden. De er bestandig så bekymret for meg. Og alt dette gir meg så forferdelig skyldfølelSe. Samtidig er vi en familie som"ikke prater om ting" så jeg klarer liksom ikke si unnskyld heller. Siden de bekymrer seg så mye sier jeg ikke lenger så mye om de psykiske problemene mine for å beskytte de. Men de merker jo at noe er galt og bekymrer seg like mye. Da får jeg dårlig samvittighet for d og. Jeg prøver å overkompenssere v å ringe de ofte, besøke de ofte og vise at jeg er glad i de via handlinger (da vi ikke prater så mye om dypere ting) men det hjelper ikke på samvittigheten. Noen som har d på samme måte? Hvordan håndterer dere denne skyldfølelsen?

Anonymous poster hash: 96ad9...f24

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

La meg først ta en liten omvei. Jeg hørte en gang på radio at en biskop ble spurt om homofili var synd. Han svarte at synd forutsetter at en har valg.

 

Om vi overfører dette på deg, så vil jeg si at skyld forutsetter at du har valg. Du har ikke valgt å få tilbakevendende depresjoner. Du kan ikke bare velge det bort. Derfor har du heller ingen skyld for dine foreldres bekymringer. Dette bør du minne deg selv på om og om igjen.

 

Det du derimot kan velge, er å sørge for å søke og følge opp den beste behandling som finnes for denne belastende sykdommen.

[Kayia]

I tillegg til det NHD sier kan det være lurt å minne deg selv på at sunne, gode foreldre ALLTID ønsker det beste for sine barn, og tolererer ganske mye av egne barn når de sliter. Dersom du greier å slutte å plage deg selv med skyldfølelse vil det lette både deg og dem, nettop fordi de ønsker st du skal ha det best mulig.

En kommentar til det du sier om at "dere ikke prater i din familie": Også her har du et valg. Du kan velge å leve slik dine foreldre gjør mht åpenhet (noe du her meddeler ulempen av), eller du kan velge å bryte dette mønsteret, med de gevinster det vil kunne medføre

Lykke til!

Endret 13. august 2015 av Kayia

[AnonymBruker]

Tror du at du klarer å si til en av de eller begge to at du gjerne vil si unnskyld til dem for din tidligere adferd? Tror du at det ville lettet ditt hjerte? Ta det tøffe skrittet og bare si dette? Du trenger ikke si så mye mer, det er sikkert vanskelig nok å si dette, vet hvordan det er når familien ikke snakker om følelser..

Anonymous poster hash: ca4ee...fb3

[AnonymBruker]

De fleste tror at depressive mennesker har valg og velger å leve som de gjør.  Det er vel egentlig ikke helt feil.  Leger og helsepersonell ser ut til å tro det selv om de sier noe annet.

Anonymous poster hash: 07906...f22

[Cilien]

 

De fleste tror at depressive mennesker har valg og velger å leve som de gjør.  Det er vel egentlig ikke helt feil.  Leger og helsepersonell ser ut til å tro det selv om de sier noe annet.

Anonymous poster hash: 07906...f22

 

Ja, ikke sant? Det har de til felles med diabetikere og folk med revmatisme. Jeg synes alle disse bør stramme seg opp og velge en annen livsstil.

 

Hilsen en ironiker.