Å hjelpe andre

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hvor jeg havner med dette innlegget, men må bare få ned noen tanker. Jeg jobber (ikke fullt, men de fleste dagene i uka), har mellomstore barn og mann. Har hatt en fin sommer der jeg har slappet av og fått energi.

 

Ei ung jente jeg kjenner godt, har det vanskelig for tiden. Hun er alenemor, uten særlig nettverk. I sommer har jeg kommet nærmere henne, og hun trenger noen voksne rundt seg, både for samtaler, men også for søvn og avlastning. Jeg ser for meg at hun og den lille jenta kommer til å være hos oss en del (noen helger av og til) det kommende året. Jeg er litt overrasket over at det er meg hun føler seg trygg på og åpner seg for, men synes så absolutt det er en tillitserklæring, og jeg ønsker å hjelpe.

 

Jeg vet jo imidlertid ikke helt omfanget av dette. Jeg blir på en måte en nødhavn for henne, og det vil jeg gjerne være - et sted der hun kan hvile og hente seg inn igjen. Når hun kommer, så betyr jo det at jeg får mindre tid til mine venner, og mindre fritid. tror ikke det vil ta noe særlig tid av min tid med mine barn. Mindre alenetid for meg og mannen, muligens. Jeg skal selvsagt snakke med mannen min om dette, og han har til nå vært veldig positiv for å støtte henne, han og. Jeg har vært mye sammen med ei venninne som har hatt det vanskelig de siste årene - hun har det bedre nå, men trenger meg nok fremdeles, men det blir nok mindre tid til henne dersom denne unge jenta kommer til oss. Jeg kjenner at jeg slites litt mellom ønsket om å hjelpe og ønsket om å nyte min tid med overskudd nå, når jeg har fått hodet over vannet og føler at livet mitt er temmelig bra.

 

Men det er vel slik livet er? I perioder er det jeg som er uten energi og trenger mennesker som støter og hjelper - og i perioder er det jeg som kan hjelpe andre? Trenger litt hjelp til å sortere litt tanker - fra dere - som ikke er involvert i det hele tatt :-)

Anonymous poster hash: d580d...269

[laban]

Hvis det var meg og min familie dette gjaldt, ville jeg foretrukket å ha det i litt faste former.  F.eks. at jeg tilbød meg å "låne" datteren hver første lørdag i måneden eller at de begge kunne overnatte første helg annenhver måned - eller en helt annen hyppighet, men du skjønner kanskje hva jeg mener.  I tillegg ville jeg sagt at jeg kunne spørres hvis hun trengte barnevakt på kveldstid, men også sagt fra om hvilke ukedager det er uaktuelt pga. min egen hobby. 

 

Begrunnelsen er at jeg ville ønsket å forebygge at ting utviklet seg til å bli noe som ble for mye for meg eller resten av familien.  Jeg er mye dårligere til å begrense sånt hvis det først har vokst til noe jeg egentlig ikke ønsker.  Dessuten er jeg / vi ikke så gode på spontane hendelser - det er dessverre enkelte tider i uka det passer veldig dårlig at noen kommer uventet på besøk, nå som vi ikke har småbarn lenger. 

 

Det kommer også litt an på om hun først og fremst trenger egentid, altså at noen passer datteren mens hun gjør noe annet - eller om hun har problemer som krever litt mer enn "barnefri".  Jeg er helt grei som alminnelig samtalepartner og flink til å finne ut av praktiske ting (som å finne fram i byråkratiet eller i andre systemer / "vesener"), men jeg er ingen terapeut og hadde vært nødt til å ligge lavt hvis det var mer profesjonell hjelp hun egentlig trengte.   

 

Vet ikke om dette hjalp deg noe - og du er ikke meg og kan se helt annerledes på det - men dette var mine umiddelbare tanker.  Jeg ville også ønsket å være både sosial og til hjelp, men for sikkerhets skyld holdt en profil som forebygget at vi følte oss invadert.  (Det er ikke sånn at jeg mistenker aleneforsørgere eller andre for å være grenseløse, men jeg synes likevel det er greit å ha noen faste rammer.)

Endret 13. august 2015 av laban

[AnonymBruker]

Hvis det var meg og min familie dette gjaldt, ville jeg foretrukket å ha det i litt faste former.  F.eks. at jeg tilbød meg å "låne" datteren hver første lørdag i måneden eller at de begge kunne overnatte første helg annenhver måned - eller en helt annen hyppighet, men du skjønner kanskje hva jeg mener.  I tillegg ville jeg sagt at jeg kunne spørres hvis hun trengte barnevakt på kveldstid, men også sagt fra om hvilke ukedager det er uaktuelt pga. min egen hobby. 

 

Begrunnelsen er at jeg ville ønsket å forebygge at ting utviklet seg til å bli noe som ble for mye for meg eller resten av familien.  Jeg er mye dårligere til å begrense sånt hvis det først har vokst til noe jeg egentlig ikke ønsker.  Dessuten er jeg / vi ikke så gode på spontane hendelser - det er dessverre enkelte tider i uka det passer veldig dårlig at noen kommer uventet på besøk, nå som vi ikke har småbarn lenger. 

 

Det kommer også litt an på om hun først og fremst trenger egentid, altså at noen passer datteren mens hun gjør noe annet - eller om hun har problemer som krever litt mer enn "barnefri".  Jeg er helt grei som alminnelig samtalepartner og flink til å finne ut av praktiske ting (som å finne fram i byråkratiet eller i andre systemer / "vesener"), men jeg er ingen terapeut og hadde vært nødt til å ligge lavt hvis det var mer profesjonell hjelp hun egentlig trengte.   

 

Vet ikke om dette hjalp deg noe - og du er ikke meg og kan se helt annerledes på det - men dette var mine umiddelbare tanker.  Jeg ville også ønsket å være både sosial og til hjelp, men for sikkerhets skyld holdt en profil som forebygget at vi følte oss invadert.  (Det er ikke sånn at jeg mistenker aleneforsørgere eller andre for å være grenseløse, men jeg synes likevel det er greit å ha noen faste rammer.)

Takk for innspill. Du tenker slik som meg. Er på en måte litt redd for å gape over for mye. Samtidig bor de såpass langt unna oss at det ikke er snakk om noe ukentlige besøk. Hun er godt ivaretatt av "kommunale instanser" i den kommunen hun bor i, men trenger rett og slett et hjem å komme til og hvile ut i av og til. På grunn av avstanden er det nok ikke aktuelt å ha bare dattera hos oss. Det er sikkert lurt å ha faste rammer. Må tenke litt.

 

Det er jammen stort ansvar å ha et barn HELT alene! Uten barnefar, uten særlig støtte fra andre. Syntes det kan være tungt nok i perioder med en mann som jobber mye, men han er jo tross alt i huset om natta, stort sett da ;-)

Anonymous poster hash: d580d...269

[laban]

På grunn av avstanden er det nok ikke aktuelt å ha bare dattera hos oss. Det er sikkert lurt å ha faste rammer.

Anonymous poster hash: d580d...269

 

Hvis det er lang avstand, sier det jo seg selv at dere må ha et fast opplegg.  Da har du noe å begrunne de faste rammene med også.   Hun forstår jo helt sikkert at dere ikke kan ha noe "spontant" samvær hvis hun har lang reisevei.