Har min samboer psykopatiske trekk? Hjelp meg å forstå hva som skjer...

[AnonymBruker]

Det hele startet for fullt etter vi fikk barn for 3 år siden. Han begynte da å true med brudd med gjevne mellomrom. Hver gang han hadde alkohol innabords sa han setningen " vi er ferdige". Etterpå kunne han si: jeg elsker deg, mener det ikke. Så gjentok det seg kort tid etter. Etterhvert ble det også en del av våre diskusjoner/krangler. Han kan si ting som" deg gidder jeg ikke mer" " vi to må tenke oss om om det er oss"... Jeg blir da spak og redd, han vinner diskusjonen. Jeg blir mer og mer redd for å skape en slik reaksjon hos han, men små ting kan utløse det som at det er rot i huset eller noe er mistet f.eks. Han gir meg en indre uro og lar meg føle at følelsene hans varierer etter hans humør. Jeg ønsker bare stabilitet. Jeg er livredd for å miste tid med barnet vårt, det får meg til å bli. Samtidig som han etter en slik episode sjarmerer meg igjen. Sier han elsker meg og oss. Vil vi skal være sammen. Vi kan ha fine perioder på noen uker.. Så smeller det igjen. Jeg blir utrolig nok like skuffa hver gang. Jeg tenker ofte at nå skal det bli bedre dersom vi har lengre perioder som er bra. Når da en slik episode skjer igjen kjennes det som jeg havner i en liten depresjon noen dager. Jeg er tafatt og trist, klarer ikke spise og det går ut over dattera vår. Jeg ønsker å være 100% tilstede, men kjenner meg noen ganger så ufattelig trist. Det går som sagt i en ond spiral.. En som jeg ikke klarer å stoppe. Han drikker hver helg, minst en 6 pk både fredag og lørdag. Han holder seg som regel hjemme og drikker alene. Jeg har fått et hat-forhold til alkohol ettersom jeg føler jeg alltid må være den ansvarlige mtp barnet. Han sier han hadde drukket mindre hadde jeg også tatt meg et glass(legger drikkingen over på meg)? Kosen med å ta seg et glass vin forsvinner når han drikker seg så mye mer beruset. Under krangler har han i det siste brukt barnet for å såre meg, sier ting som "mamma kan ikke planlegge" " mamma er rotete" barnet gjentar det han sier. Det sårer og er noe jeg ga klar beskjed om han skal slutte med. Jeg godtar IKKE at han blander inn henne og lar noe gå ut over henne. Han fraskriver det seg helt, det var jo jeg som irriterte han så mye at han gjorde det i sinne og frustrasjon...... Han vet giftemål er et sårt tema for meg. Jeg ønsker å oppleve denne dagen, at pappa skal få følge meg opp kirkegulvet osv. Han vil ikke gifte seg. En ærlig sak. Men i går brukte han det for første gang besvisst for å såre meg. Han spurte hvorfor datteren vår gikk rundt å sa " gifte seg". Han lurte på om jeg eller foreldrene mine(han hvet de ønsker det for oss) hadde satt griller i hodet på henne. Noe vi selvfølgelig ikke har. Han sa " det kommer VERTFALL aldri til å skje ". Etter dette har jeg bare vært kvalm. Hn finner mine svakheter og stikker meg der det sårer mest. Jeg er en ustrukturert person. Jeg kan legge ting rundt meg og er ikke flink til å ha fine system osv. Jeg prøver alikevell så godt jeg bare kan for han. Huset vårt er sjeldent rotete. Men er det noe rot får jeg høre det. Jeh jobber 100% og tar meg av middag og ellers det aller meste med barnet. Av og til sklir ting litt ut. Han skjønnet ikke dette og sier ting som" hvorfor får jeg deg til og ikke du"? Men vi er ikke i samme situasjon. Jeg henter og bringer i barnehagen. Jeg handler, lager osv. Han er på ingen måte lat, han pusser opp og står på fra morgen til kveld mange ganger.. Så det er ikke det. Beklager langt innlegg. Vet bare ikke hva jeg skal gjøre. Det er så vondt når deg går bra i korte perioder,så bryter han meg ned igjen.. Klarer ikke dra. Orker ikke 50/50.. Han sier det er det som vil skje.. Hun er 3 år dattera vår. Vi har vært sammen i 10 år.han trus sjelden med brudd før barnet, men det kunne hende. Setter pris på alle svar.

Anonymous poster hash: 365c6...bfd

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er ingenting her som tilsier psykopatiske trekk. Han har noen umodne/emosjonelt ustabile trekk, og han drikker for mye.

Han har sannsynligvis innsett at han har gått inn i et forhold som han angrer på, men han blir (muligens pga ansvarsfølelse). Når han drikker eller blir svært frustrert, klarer han ikke å holde dette for seg selv og utagerer verbalt.

[Lillemus]

Ikke gift deg med denne dusten i alle fall! Da sitter du for alvor i saksa! Hadde jeg vært deg hadde jeg heller lett etter måter å komme meg unna ham med ungen på...

[AnonymBruker]

Men hvordan kan jeg klare det? Ungen har jo rett til å se sin far uansett. Han vil kreve 50/50? barnet er også over 3 nå ?

Anonymous poster hash: 365c6...bfd

[AnonymBruker]

Det er ingenting her som tilsier psykopatiske trekk. Han har noen umodne/emosjonelt ustabile trekk, og han drikker for mye.

Han har sannsynligvis innsett at han har gått inn i et forhold som han angrer på, men han blir (muligens pga ansvarsfølelse). Når han drikker eller blir svært frustrert, klarer han ikke å holde dette for seg selv og utagerer verbalt.

hva med at han viser ingen anger på det han gjør mot meg? Gråtet jeg spør han om jeg synes synd på meg selv. Mangler empati? Han legger alle våre problemer over på meg? Han bryter meg med vilje ned og sier jeg er dum i hodet som prøver å ta igjen. Han snakker negativt om menneskeheten generelt, og har en del storhetstanker om seg selv. Sier han er smart og veldig uunnværlig både hjemme og på jobb. Han er i konflikter på jobb også. Kommer hjem og sier han har skjelt ut en av sjefene bl.a. For meg er det mer som skurrer enn emosjonell ustabilitet? For noen år siden gråt han mye i fylla. Sa han hadde det vondt. Da var han veldig full. Jeg føler han sliter med noe. Men jeg tviler ikke på at han også er usikker på oss. Han kan umulig elske meg.. Slik man burde i et forhold vi er i. Jeg må tenke meg veldig om jeg også. Elsker han. Desverre.

Anonymous poster hash: 365c6...bfd

[AnonymBruker]

Det hele startet for fullt etter vi fikk barn for 3 år siden. Han begynte da å true med brudd med gjevne mellomrom. Hver gang han hadde alkohol innabords sa han setningen " vi er ferdige". Etterpå kunne han si: jeg elsker deg, mener det ikke. Så gjentok det seg kort tid etter. Etterhvert ble det også en del av våre diskusjoner/krangler. Han kan si ting som" deg gidder jeg ikke mer" " vi to må tenke oss om om det er oss"... Jeg blir da spak og redd, han vinner diskusjonen. Jeg blir mer og mer redd for å skape en slik reaksjon hos han, men små ting kan utløse det som at det er rot i huset eller noe er mistet f.eks. Han gir meg en indre uro og lar meg føle at følelsene hans varierer etter hans humør. Jeg ønsker bare stabilitet. Jeg er livredd for å miste tid med barnet vårt, det får meg til å bli. Samtidig som han etter en slik episode sjarmerer meg igjen. Sier han elsker meg og oss. Vil vi skal være sammen. Vi kan ha fine perioder på noen uker.. Så smeller det igjen. Jeg blir utrolig nok like skuffa hver gang. Jeg tenker ofte at nå skal det bli bedre dersom vi har lengre perioder som er bra. Når da en slik episode skjer igjen kjennes det som jeg havner i en liten depresjon noen dager. Jeg er tafatt og trist, klarer ikke spise og det går ut over dattera vår. Jeg ønsker å være 100% tilstede, men kjenner meg noen ganger så ufattelig trist. Det går som sagt i en ond spiral.. En som jeg ikke klarer å stoppe. Han drikker hver helg, minst en 6 pk både fredag og lørdag. Han holder seg som regel hjemme og drikker alene. Jeg har fått et hat-forhold til alkohol ettersom jeg føler jeg alltid må være den ansvarlige mtp barnet. Han sier han hadde drukket mindre hadde jeg også tatt meg et glass(legger drikkingen over på meg)? Kosen med å ta seg et glass vin forsvinner når han drikker seg så mye mer beruset. Under krangler har han i det siste brukt barnet for å såre meg, sier ting som "mamma kan ikke planlegge" " mamma er rotete" barnet gjentar det han sier. Det sårer og er noe jeg ga klar beskjed om han skal slutte med. Jeg godtar IKKE at han blander inn henne og lar noe gå ut over henne. Han fraskriver det seg helt, det var jo jeg som irriterte han så mye at han gjorde det i sinne og frustrasjon...... Han vet giftemål er et sårt tema for meg. Jeg ønsker å oppleve denne dagen, at pappa skal få følge meg opp kirkegulvet osv. Han vil ikke gifte seg. En ærlig sak. Men i går brukte han det for første gang besvisst for å såre meg. Han spurte hvorfor datteren vår gikk rundt å sa " gifte seg". Han lurte på om jeg eller foreldrene mine(han hvet de ønsker det for oss) hadde satt griller i hodet på henne. Noe vi selvfølgelig ikke har. Han sa " det kommer VERTFALL aldri til å skje ". Etter dette har jeg bare vært kvalm. Hn finner mine svakheter og stikker meg der det sårer mest. Jeg er en ustrukturert person. Jeg kan legge ting rundt meg og er ikke flink til å ha fine system osv. Jeg prøver alikevell så godt jeg bare kan for han. Huset vårt er sjeldent rotete. Men er det noe rot får jeg høre det. Jeh jobber 100% og tar meg av middag og ellers det aller meste med barnet. Av og til sklir ting litt ut. Han skjønnet ikke dette og sier ting som" hvorfor får jeg deg til og ikke du"? Men vi er ikke i samme situasjon. Jeg henter og bringer i barnehagen. Jeg handler, lager osv. Han er på ingen måte lat, han pusser opp og står på fra morgen til kveld mange ganger.. Så det er ikke det. Beklager langt innlegg. Vet bare ikke hva jeg skal gjøre. Det er så vondt når deg går bra i korte perioder,så bryter han meg ned igjen.. Klarer ikke dra. Orker ikke 50/50.. Han sier det er det som vil skje.. Hun er 3 år dattera vår. Vi har vært sammen i 10 år.han trus sjelden med brudd før barnet, men det kunne hende. Setter pris på alle svar.

Anonymous poster hash: 365c6...bfd

Min mann er også sånn, men han drikker ikke. Han har problemer med temperamentet sitt. Men det virker som han er litt natt og dag. Han kan være verdens snilleste. Men når ting går han i mot og han blir stresset, da våkner "monsteret". han slår ikke da, men han kjefter, blir kranglete og skjeller meg/oss ut, tåler ikke rot og truer med at han ikke orker å bo i dette rotehuset........

Får oss til å føle oss så små. Jeg vil heller si han kan ha litt psykopatiske trekk... siden han har disse to personlighetene.... 

Det minner meg litt om "i seng med fienden". Han måtte ha ting på stell, hvis ikke våknet "monsteret". 

 

Anonymous poster hash: 65102...1f7

[AnonymBruker]

hva med at han viser ingen anger på det han gjør mot meg? Gråtet jeg spør han om jeg synes synd på meg selv. Mangler empati? Han legger alle våre problemer over på meg? Han bryter meg med vilje ned og sier jeg er dum i hodet som prøver å ta igjen. Han snakker negativt om menneskeheten generelt, og har en del storhetstanker om seg selv. Sier han er smart og veldig uunnværlig både hjemme og på jobb. Han er i konflikter på jobb også. Kommer hjem og sier han har skjelt ut en av sjefene bl.a. For meg er det mer som skurrer enn emosjonell ustabilitet? For noen år siden gråt han mye i fylla. Sa han hadde det vondt. Da var han veldig full. Jeg føler han sliter med noe. Men jeg tviler ikke på at han også er usikker på oss. Han kan umulig elske meg.. Slik man burde i et forhold vi er i. Jeg må tenke meg veldig om jeg også. Elsker han. Desverre.

Anonymous poster hash: 365c6...bfd

Sånn er mannen min og - jeg som siterte rett over. Han mangler empati! Snakker dritt om folk rundt seg, og om jeg er lei meg syns han jeg er teit. Er jeg syk får jeg ingen "trøst", men kjeft, fordi han er redd for å bli smittet!. 

Er vi gift meg samme mann?

jeg finner meg ikke i dette så jeg sier jo klart fra til han og kjefter tilbake at sånn får han ikke oppføre seg. 

Moren hans har skjønt at han kan være sånn og fortalte meg at hun bestilte time hos fastlegen til mannen sin og fikk han til å øke dosen med beroligende. Da ble han en helt ny mann, mye mer avbalansert. Det går kanskje an å ta en prat med fastlegen?

Det går visst litt i slekta hos mannen min, hans far og hans far der igjen hadde også temperamentsproblemer....

 

Anonymous poster hash: 65102...1f7

[Cilien]

Det høres helt forferdelig ut å ha det slik. Jeg skjønner at du synes det er fælt å tenke på at du skal se datteren din mindre, men du bør tenke mindre på deg selv her, og mer på henne: Hun fortjener ikke å vokse opp med en mamma som stadig blir nedbrutt og en far som er så umoden og gjør at hjemmet blir ustabilt og utrygt.

 

Jeg har selv barnet mitt 50/50. Det var helt forferdelig i begynnelsen, men det går seg til. Nå gjør jeg mange kjekke ting den uken barnet mitt ikke er hos meg og prøver, både for meg og barnet, å bygge meg selv opp positivt disse dagene. Jeg jobber også mer den uken, slik at jeg kan komme tilsvarende tidlig hjem den uken jeg er sammen med mitt barn. Da får vi masse tid sammen.

 

En ting må du tenke nøye på: Dette kommer nok ikke til å bli bedre. Han kommer ikke til å plutselig bli snill med deg igjen og slutte å drikke på dagen. Du kan ikke forandre ham, det må han ville selv, og ekstremt få får dette til. Du bør i alle fall sette et klart ultimatum: Enten går vi til parterapi, ellers så går jeg. Han bør også gå i terapi alene, det samme kan du gjøre. Dette ordner seg ikke av seg selv. Tro meg på det.

 

Du fortjener bedre. Hvis du ikke klarer å gjøre det for egen del, så gjør det for datteren din. Hun har bare denne barndommen

[motorPrøysen]

Jeg leser ikke noe i innlegget ditt som tyder på at samboeren din har en psykiatrisk lidelse eller en personlighetsforstyrrelse (og heller ikke noe som motbeviser det). Uavhengig av det beskriver du en situasjon som må være vond og stressende, der han kommer med sårende kommentarer som gjør deg redd. Han angriper og du trekker deg unna og reagerer med sorg og depresjon.

 

Jeg mener det er to konkrete ting du kan gjøre:

 

1. Ta problemet opp med ham en gang dere begge er edru og avslappede. Beskriv hvordan du opplever adferden hans når han drikker og spør ham hva han tenker om det og hva som evt. ligger bak.

 

2. Hvis han igjen drikker seg full og kommer med disse verbale angrepene, reager på en annen måte. Selv om du blir redd og lei deg kan du øve deg på forsvar/motangrep. Hvis han sier "deg gidder jeg ikke mer", kan du f.eks. si "Neivel, og du tror jeg gidder deg når du snakker sånn til meg?" Osv.

 

Jeg vil tro du bærer på mye sinne under redselen og sorgen adferden hans framkaller hos deg. Mitt råd er å komme i kontakt også med dette sinnet og uttrykke det.

[Cilien]

Jeg leser ikke noe i innlegget ditt som tyder på at samboeren din har en psykiatrisk lidelse eller en personlighetsforstyrrelse (og heller ikke noe som motbeviser det). Uavhengig av det beskriver du en situasjon som må være vond og stressende, der han kommer med sårende kommentarer som gjør deg redd. Han angriper og du trekker deg unna og reagerer med sorg og depresjon.

 

Jeg mener det er to konkrete ting du kan gjøre:

 

1. Ta problemet opp med ham en gang dere begge er edru og avslappede. Beskriv hvordan du opplever adferden hans når han drikker og spør ham hva han tenker om det og hva som evt. ligger bak.

 

2. Hvis han igjen drikker seg full og kommer med disse verbale angrepene, reager på en annen måte. Selv om du blir redd og lei deg kan du øve deg på forsvar/motangrep. Hvis han sier "deg gidder jeg ikke mer", kan du f.eks. si "Neivel, og du tror jeg gidder deg når du snakker sånn til meg?" Osv.

 

Jeg vil tro du bærer på mye sinne under redselen og sorgen adferden hans framkaller hos deg. Mitt råd er å komme i kontakt også med dette sinnet og uttrykke det.

Dette var veldig gode råd. Så klok du er     

[AnonymBruker]

Tusen takk for gode råd alle sammen. I dag har han igjen kjefta på meg ang det som er uorden i hans øyne. Han skal ha alt på stell. Det er ikke mulig å ha hele tiden. Jeg kjenner jeg blir så utmattet, dette suger energi. Jeg føler meg også utrolig "liten". Han nedverdiger meg og får meg til å føle meg mislylket. Han klaget på alt fra hvor lang tid jeg brukte forran speilet, til at det var for mye i kjøleskap og fyser. Det var noen få ting som måtte hives. Han drog ut altav skuffer og skap og ba meg organisere. Tror ikke alle har det slik han vil ha det i huset....hi

Anonymous poster hash: 365c6...bfd

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg VELDIG godt igjen i min eks. Dessverre har han ødelagt meg psykisk. Jeg sliter voldsomt, får mye oppfølging fra DPS, har vært innlagt flere ganger på psyk og DPS. Klarte å flytte ut i vinter. Vært gift i over 10 år. Fått barn. Barna er også delvis ødelagt av han.

Men godt at en ikke er alene, selv om det har vært et helvete (og egentlig fortsatt er det).

Anonymous poster hash: 17fa4...2b6