Livet

[Trine]

Hva er det egentlig som er så fasinerende med livet, eller det at vi lever? Hvorfor er det en så stor gave å få bli født og å få leve?

Jeg føler at jeg ser helt anderledes på det, eller, jeg ser ikke så stort på det som andre gjør. Så kjeder jeg meg litt nå og begynte å tenke på hva folk finner så fasinerende med alt som lever. Har noen et svar på det, eller er det bare sånn majoriteten er programert til å tenke?

[stjernestøv]

Hva er det egentlig som er så fasinerende med livet, eller det at vi lever? Hvorfor er det en så stor gave å få bli født og å få leve?

Jeg føler at jeg ser helt anderledes på det, eller, jeg ser ikke så stort på det som andre gjør. Så kjeder jeg meg litt nå og begynte å tenke på hva folk finner så fasinerende med alt som lever. Har noen et svar på det, eller er det bare sånn majoriteten er programert til å tenke?

Det er bare sånn det er, man har mye å være takknemlig for når en har fått selveste livet i gave. 

[frosken]

Hvordan vet du at majoriteten tenker at det er så fascinerende å leve?

[Trine]

Det er bare sånn det er, man har mye å være takknemlig for når en har fått selveste livet i gave. 

 

Sånn er det bare er ikke godt nok for meg Jeg må forstå hvorfor.

[Trine]

Hvordan vet du at majoriteten tenker at det er så fascinerende å leve?

 

Jeg vet ikke om majoriteten tenker det, men majoriteten av de jeg kjenner gjør det ihvertfall og folk får jo unger i fleng så da antar jeg at de mener livet er så verdifullt at de ønsker at fler skal få oppleve det, ellerså hadde de vel ikke fått barn? Mener du at det ikke er tilfelle?

[Mrs D]

Når man nå først er her, så får man gjøre det beste man kan ut av det.

[stjernestøv]

Sånn er det bare er ikke godt nok for meg Jeg må forstå hvorfor.

Ok, jeg vet ikke hvorfor

[slabbedask]

Det er ingen mening, og at folk ønsker å få barn forstår jeg ikke.

[Madelenemie]

Hva er det egentlig som er så fasinerende med livet, eller det at vi lever? Hvorfor er det en så stor gave å få bli født og å få leve?

Jeg føler at jeg ser helt anderledes på det, eller, jeg ser ikke så stort på det som andre gjør. Så kjeder jeg meg litt nå og begynte å tenke på hva folk finner så fasinerende med alt som lever. Har noen et svar på det, eller er det bare sånn majoriteten er programert til å tenke?

Hei!

 

Jeg finner det fascinerende og besettende å leve, stort sett på en eller annen måte kjent det sånn alltid.

 

det er utelukkende for min del sentrert rundt det å finne ut mer, forbedre/utvikle, eller oppdage noe nytt, som er en slags enorm gledefull drivkraft. (som feks ikke får meg til å slutte med studere (selv om jeg er ufør), og tidvis strever i en verden som for meg kan være mer strevsom enn for de nevrotypiske( (, jeg slapper aldri så lenge av, bare litt inni mellom, så er jeg i gang med å finne ut av noe)

Det har jeg nok felles med de nevrotypiske, gleden ved livet, tror jeg.

 

Og jeg ser barna har samme glede, enten det er musikken som fyller dem og blir deres vei og lidenskap i livet, eller fysikk og higs bosonet, eller PC og erkjennelsen av at de trengs med sin kunnskap osv..,felles er en glede, som ofte starter i en glødende interesse for noe tidlig i livet.

 

 så  gleden, og den utrolige freden og roen jeg kjenner feks i skogen eller ved livet når jeg luker, går i fjellet, plukker bær, bare den gjør at jeg ikke ønsker annet enn å kjenne den, jeg er lykkelig, og livet er godt og fint og inspirerende.

[Trine]

Hmm...jeg må nok si meg enig med slabbedask. Det er ikke noen mening. Å gå på turer i fjellet og å ha hunder er noe jeg gjør for å overleve, men om jeg ikke hadde levd så hadde jeg jo bare vært ingenting. Så mye lettere det hadde vært.

[stjernestøv]

Hmm...jeg må nok si meg enig med slabbedask. Det er ikke noen mening. Å gå på turer i fjellet og å ha hunder er noe jeg gjør for å overleve, men om jeg ikke hadde levd så hadde jeg jo bare vært ingenting. Så mye lettere det hadde vært.

Jeg tror du hadde vært noe om du ikke hadde levd, bare ikke her. 

[Trine]

Jeg tror du hadde vært noe om du ikke hadde levd, bare ikke her. 

 

Den var dyp Hvordan kunne jeg vært noe om jeg ikke hadde levd, da hadde jeg bare vært en flekk på lakenet og dødd.

[stjernestøv]

Den var dyp Hvordan kunne jeg vært noe om jeg ikke hadde levd, da hadde jeg bare vært en flekk på lakenet og dødd.

Da hadde du vært der vi kommer fra, og dit vi skal når vi dør. 

[Trine]

Da hadde du vært der vi kommer fra, og dit vi skal når vi dør. 

 

Og det tror jeg er ingenting.

[stjernestøv]

Og det tror jeg er ingenting.

Ok, jeg tror det er mye der. 

[Gjest Gargamel]

Hva er det egentlig som er så fasinerende med livet, eller det at vi lever? Hvorfor er det en så stor gave å få bli født og å få leve?

Jeg føler at jeg ser helt anderledes på det, eller, jeg ser ikke så stort på det som andre gjør. Så kjeder jeg meg litt nå og begynte å tenke på hva folk finner så fasinerende med alt som lever. Har noen et svar på det, eller er det bare sånn majoriteten er programert til å tenke?

Synd at du føler det sånn. Jeg føler det ikke sånn, så jeg tilhører nok majoriteten som synes selve eksistensen er positiv så lenge jeg ikke plages med noe. Problemet er at årene går, og det er så mye jeg burde få med meg.

[Nicklusheletida]

Livet går i bølger. Mye å glede seg over, men stadige nye utfordringer .

 

Stort sett fornøyd med livet,

men det går alt for fort. Jeg begynner  bli gammel. Det slo meg i dag etter en tur på byen med ei venninne. Når du opplever at det er mannfolk godt opp i 60-åra, ja til og med nesten 70 som finner deg attraktiv og vil sjekke deg opp, da er det vel på tide og innse realitetene. Hva farsken har skjedd?? :oNoe har skjedd med meg og jeg klarer ikke å henge med :angry:

 

Jeg er glad jeg ikke er på sjekker`n

[Nicklusheletida]

Jeg kjenner meg mest igjen i Madelenemie.

 

Det er når jeg er i nærkontakt med naturen jeg virkelig kjenner at jeg lever. Natur er fascinerende og det gir meg stor glede.

 

Jobbe gjør jeg fordi det er en nødvendighet for å overleve og derfor gjør jeg det beste ut av det og godtar at slik er det bare. Men det er fritiden min jeg lever for.

[umakenverdt]

Hva er det egentlig som er så fasinerende med livet, eller det at vi lever? Hvorfor er det en så stor gave å få bli født og å få leve?

Jeg føler at jeg ser helt anderledes på det, eller, jeg ser ikke så stort på det som andre gjør. Så kjeder jeg meg litt nå og begynte å tenke på hva folk finner så fasinerende med alt som lever. Har noen et svar på det, eller er det bare sånn majoriteten er programert til å tenke?

 

Hm, interessant spørsmål.

 

Jeg tror ikke generelt at jeg synes livet eller det at vi lever er fascinerende, det er ikke noe jeg går rundt å tenker på. Jeg har stort sett nok med hverdagen og mine hverdagsproblemer, jeg bekymrer meg, sliter til tider og har en del problemer med å håndtere forholdet til andre mennesker.

 

Likevel slår det meg av og til hvor fascinerende liv er, både menneske- og dyrelivet. Det hender jeg holder hånden på brystet mitt, og kjenner at jeg lever. Noen ganger slår livet og det fascinerende med det virkelig pusten ut av meg. Jeg vet ikke om jeg vil si det er en god følelse, den kan skape mye kaos den også, panikk til og med når man prøver å ta inn over seg hvordan verden er (eller kanskje heller hvordan man oppfatter den). Jeg synes generelt filosofi er spennende, og tror jeg bruker for lite tid på å lese om det. I tillegg er jo genetikk og biologi generelt spennende og fascinerende, men dette er igjen noe som jeg ikke bruker nok tid på...

 

Jeg synes det er fascinerende at jeg kan snakke med deg, skrive til deg. At du kan oppfatte hva jeg skriver og jeg kan oppfatte hva du skriver, at vi kan ha en slags relasjon. Jeg synes det er fascinerende at vi kan tilegne oss kunnskap, at vi er så forskjellige, at jeg kan velge å skrike eller være stille her jeg ligger, at jeg kan kjenne høy bass i brystet og at jeg blir svimmel når jeg snurrer mange nok ganger rundt.

 

Jo, når jeg tenker over det synes jeg livet er fascinerende, selv om jeg ikke tenker så ofte over det

[Trine]

Livet går i bølger. Mye å glede seg over, men stadige nye utfordringer .

 

Stort sett fornøyd med livet,

men det går alt for fort. Jeg begynner  bli gammel. Det slo meg i dag etter en tur på byen med ei venninne. Når du opplever at det er mannfolk godt opp i 60-åra, ja til og med nesten 70 som finner deg attraktiv og vil sjekke deg opp, da er det vel på tide og innse realitetene. Hva farsken har skjedd?? :oNoe har skjedd med meg og jeg klarer ikke å henge med :angry:

 

Jeg er glad jeg ikke er på sjekker`n

 

Hahaha...jeg er halvveis til pensjonsalder. Heldigvis prøver ikke de på 60-70 å sjekke meg opp, men jeg kommer ofte godt over ens med de på den alderen. Gudene vet hvorfor, tror de lett får en sånn pappafølelse. Men det gjelder bare de jeg har jobbet med, resten av gjengen vet jeg ikke.

 

Jeg er også glad jeg ikke er på sjekker'n. Selv de på min egen alder. Endelig har jeg slått meg til ro med at jeg er typen som må bo alene og det er egentlig helt greit.

 

Nå er det lenge siden jeg har vært på by'n, men vet at dagen etter er mye værre nå enn den var da jeg var 20.