Hva har du fått ut av siste året?

[frosken]

Har lenge lurt på å svare på denne, for på mange måter har utviklingen tilsynelatende gått feil vei siste året. Lang sykehusinnleggelse, gått fra delvis jobb til 100% aap planlagt i lang tid fremover. Og livet er krevende. 

 

Men - jeg får endelig hjelp som hjelper fra grunnen av, ikke bare sammenlapping så jeg klarer noen år til. Jeg har våget mer det siste året enn de siste 10-20 årene tilsammen. Så jo - der har definitivt gått varmt på utviklingsfronten siste året. 

 

Er glad for å høre at du føler du får grunnleggende hjelp. Sendte deg forresten en pm for noen måneder siden fordi jeg lurte på om du var "fornøyd" med innleggelsen, men oppdaget etter noen uker at jeg hadde glemt den nye versjonen av nicket ditt;-)

[*skal*]

Er glad for å høre at du føler du får grunnleggende hjelp. Sendte deg forresten en pm for noen måneder siden fordi jeg lurte på om du var "fornøyd" med innleggelsen, men oppdaget etter noen uker at jeg hadde glemt den nye versjonen av nicket ditt;-)

 

Ah! Litt både og fornøyd. Veldig mye bra, noe som ikke funket og en tabbe som ødela en del dessverre. Men alt i alt først og frems mye bra! Mer spesifikk vil jeg ikke være her, men om kan forklare mer på pm om du vil. 

[morsan]

Hyggelig å høre, morsan med de fine sølvknappene! :-)

Tusen takk. :-) Og er perle-MOR, da. Nick-inspirert.

Ellers er jeg overbevist om at kjærlighet ikke er eg fremmedord i din verden! Det finnes mang slags kjærlighet. 💗

[umakenverdt]

Hyggelig å høre, morsan med de fine sølvknappene! :-)

 

Kjærlighet er et slags fremmedord i min verden. Likevel er jeg fornøyd med egen innsats siste år. Ferdig med nav, ferdig med stuider og ut i jobbverden, hvor dagene går litt i ett og helgene er etterlengtede. Men savnet er alltid der etter noe. Savner litt å begynne høsten med studier, jeg har blitt så vant til det.

 

Det forsvant et 10-år, hvor andre på min alder festa, reiste verden rundt, stiftet familie og etablerte seg. Men man må finne sin egen vei til sin egen tid.

 

Så livet er som vanlig satt sammen av et dyp av fullstendig meningsløsthet, kjennes det ut som, men likevel meningsfult i rykk og napp samtidig. Siste året ingen unntak.

Jeg kan kjenne meg godt igjen i det, jeg er også nylig ferdig med å studere, og savner det litt jeg med. Synes du er så flink til å sette ord på ting som jeg også kjenner på Jeg føler også at jeg har latt tid forsvinne, og at livet er meningsfylt i rykk og napp

[umakenverdt]

Har lenge lurt på å svare på denne, for på mange måter har utviklingen tilsynelatende gått feil vei siste året. Lang sykehusinnleggelse, gått fra delvis jobb til 100% aap planlagt i lang tid fremover. Og livet er krevende. 

 

Men - jeg får endelig hjelp som hjelper fra grunnen av, ikke bare sammenlapping så jeg klarer noen år til. Jeg har våget mer det siste året enn de siste 10-20 årene tilsammen. Så jo - der har definitivt gått varmt på utviklingsfronten siste året. 

AV og til må man vel ta noen skritt bakover for så å komme seg inn på en bedre vei tenker jeg... Jeg er glad for at du har våget mye det siste året! Lykke til med den utviklingen du er inne i. Jeg håper du opplever at det går fremover

[umakenverdt]

Hei!

 

Det siste året har jeg utviklet meg faglig,

 

årene før mer oppdatert meg på de mellommenneskelige rellasjoner, det har gått bra.

 

Det er "lettere" enn jeg visste, det er mer forutsigbart enn tenkt, det er mer mulig å beregne enn tenkt osv...

På en måte er det som jeg trodde var så vanskelig, de mellommenneskelige relasjoner, mye enklere enn jeg trodde, uinteressant ja, men desto mer blitt en erkjennelse av at min medfødte sans for systemer og lidenskap for systematikk, er bedre å engasjere seg tidsmessig i.

:-( skjedd noe merkelig:-( kan ikke rette opp feil i tekst:-( :-( :-(

 

Det er mer givende å forholde seg til tall og systemer enn menneskers følelser, og periodiske svinginger. Selv har jeg ikke noe engasjement for å prøve forstå noe så "vinglete", jeg syns likevel, det er ok å ha fått en nøkkel/regelbok/manual, slik at man med irrasjonale mennesker kan behandle de og se de som en del av tall linjen, men med egnete teoremer, alt til sin tid og sin situasjon.

 

Men mennesker kan ikke sammenlignes med irrasjonale tall, det mener jeg ikke, de er absolutt ikke like givende.

Det virker som om du har utviklet deg mye det siste året, og at du har lært mye nytt. Jeg synes egentlig selv at læren om mellommenneskelige relasjoner er interessant selv Jeg er imidlertid ikke så flink til å lære da.. Jeg er selv ikke så god til å forholde meg til tall og systemer, det er ikke det jeg finner mest interessant...

[Madelenemie]

Hadde vært interessant å spørre din gamle psykiater om hvorfor hun valgte akkurat den personligheten der å programmere deg med... hvorfor kunne hun ikke programmert en sjafør innen tungtransport, du som er så god til å manøvrere gjenstander i fart, og liker det attpåtil?

Hei!

 

Tja jeg tror hun valgte det fordi jeg likte tall og systemer, det fremkom tydelig som det overordnede, pga, ja jeg var opphengt i noen tallsystemer og matematiske beviser/ teoremer på den tiden, min psykiater oppfattet dette som en særinteresse, det var ikke egentlig det, det var en vanlig interesse som mange har som er interessert i feks "leke med tall".

Jeg liker fysikk, så derfor er jeg glad i både fart og akselerasjon, og jeg kjenner og opplever både fysikk og matematikk, mer som noe som er der,   ofte før man rekker tenke iblant, da er det ofte som om tanken videre kan ødelegge for forståelsen, eller bedre når man skal forklare seg med andres ord, så kan det rote seg til, for min del, på innsiden. Men likevel må man jo lære seg terminologien og metodene, men det kan i blant kjennes bakvendt, når man vet svaret først, fordi man kjenner det.

Umakenverdt: jeg syns etter at jeg fikk en så god venn i min psykiater, selv om dette er en profesjonell venn, at de mellommenneskelige relasjoner ble interessante, men omtrent fra jeg forstod at jeg ikke har knukket noen sosial kode, jeg er ganske mye den jeg alltid har vært...omtrent fra da, mistet jeg gradvis interessen.  Ikke i å være hyggelig, høflig, hjelpsom, oppmerksom, pliktoppfyllende, hardarbeidende, for alt det er jeg for min egen del, 

Men jeg mistet interessen, rett og slett fordi dette er en evne jeg mangler, min tilnærming blir for teoretisk på en måte, og opp i det hele blir jeg lei meg fordi jeg ikke får systemet til å gå. Det er som om de mellommenneskelige relasjoner for meg er en maskin, og maskiner skal fungere til sin hensikt, min "maskin" for de mellommenneskelige relasjoner, fungerte ikke, det var faktisk selve materialet, mennesker, som skulle gjennom maskinen som ble problemet, tenker jeg...men snur man på det er det kanskje min tilnærming og det at jeg trodde mennesker kunne brukes som brikker i et system/maskin jeg hadde tenkt ut, som egentlig muligens er problemet.

Men ut av alt dette kom dette:

Jeg har like mye autisme som første dag jeg entret voksenhabiliteringen,

Jeg har blitt et lykkelig menneske,( Jeg tenker aldri på å ta mitt liv og jeg har perspektiv og en indre ro og trygghet)

Selv om jeg også strever og ikke minst må fortsette med det, (men det strevet er mer innefor rammene av normalitet, for alle strever)samt kjenne på og tåle de vonde og såre følelsene, som at jeg ikke er så helt lett for andre heller å bli venn med, så gir forståelsen av mekanismene meg en indre fred.

Selv om jeg har like mye autisme, har jeg lært mye, mye om hvilke begrensinger jeg har, hvorfor jeg strever daglig, lært om andre mennesker, og jeg kjenner såpass godt til systemet at jeg takler både å være en hyggelig vertinne, eller gjøre andre hverdagslige ting etter boken med oppskriftene i.

Men den boken gir meg ingen venner, den gjør bare sånn at jeg gjør det rette i øyeblikket, og i noen få situasjoner etter øyeblikket, til slutt henfaller jeg til den jeg er, stille, mutt, i egne tanker og full av autisme. Men også når jeg er alt det, stille, mutt og full av autisme, er jeg like glad i de andre menneskene sånn på den måten jeg er glad i andre, og den måten handler mer om å sørge for at andre ikke har det vondt inni seg, og stille opp når de strever, jeg er derfor rask til å komme når noen trenger hjelp.

 

 

 

 

[Psychopomp]

  Ikke i å være hyggelig, høflig, hjelpsom, oppmerksom, pliktoppfyllende, hardarbeidende, for alt det er jeg for min egen del,

Det var da voldsomt flott det skulle være, da! Men hvis du er så hardtarbeidende, hvorfor får du dekket hushjelp? Det lurer jeg på... jeg er en latsabb, men jeg har aldri fått hjelp til husarbeid... i alle fall aldri fått det dekket via statsbudsjettet.

[frosken]

Det var da voldsomt flott det skulle være, da! Men hvis du er så hardtarbeidende, hvorfor får du dekket hushjelp? Det lurer jeg på... jeg er en latsabb, men jeg har aldri fått hjelp til husarbeid... i alle fall aldri fått det dekket via statsbudsjettet.

Nå har vel ikke du flere hjemmeboende barn under 18 heller?

[slabbedask]

Det var da voldsomt flott det skulle være, da! Men hvis du er så hardtarbeidende, hvorfor får du dekket hushjelp? Det lurer jeg på... jeg er en latsabb, men jeg har aldri fått hjelp til husarbeid... i alle fall aldri fått det dekket via statsbudsjettet.

Ikke jeg heller, og jeg har akkurat samme diagnose + depresjon og alvorlig angst i tillegg. I løpet av de siste 12 årene har jeg kun fått utskrevet piller som har gjort meg til en zombie, ellers finnes det ikke noe tilbud om noe som helst. Husarbeidet har jeg, selvfølgelig!, måtte gjøre selv. Det er forskjell på folk.

Endret 9. september 2015 av slabbedask

[Psychopomp]

Nå har vel ikke du flere hjemmeboende barn under 18 heller?

Foreldre bør i såfall prioritere barna de har satt til livs, i stedet for å bruke energi på masse annet rart, og kreve at det offentlige "trår til" (med hjelpere som forøvrig man klager på at jobber dårlig og er tafatte mennesker). Er det idealisme, å karre til seg dette, når alle vet hvor dårlig det står til med f.eks. eldreomsorg? Fattige barn, som blir mobbet og mister livsgnisten, og ender opp som tapere? Rusomsorg? Etc. etc.

Men, jeg antar: nå kommer det snart noen og harsellerer med at noen klager over at det er forskjell på folk.

[frosken]

Ikke jeg heller, og jeg har akkurat samme diagnose + depresjon og alvorlig angst i tillegg. I løpet av de siste 12 årene har jeg kun fått utskrevet piller som har gjort meg til en zombie, ellers finnes det ikke noe tilbud om noe som helst. Husarbeidet har jeg, selvfølgelig!, måtte gjøre selv. Det er forskjell på folk.

Det er ingen tvil om at du burde ha fått tilbud om mer hjelp enn dette. Jeg kunne allikevel ønske at vi ikke nok en gang får en haug med kommentarer rettet til trådstarter med antydninger om at hun får mer hjelp enn hun fortjener. Kan vi ikke bare være enige om at systemet ikke er rettferdig - men at det neppe er hennes skyld?

[frosken]

Foreldre bør i såfall prioritere barna de har satt til livs, i stedet for å bruke energi på masse annet rart, og kreve at det offentlige "trår til" (med hjelpere som forøvrig man klager på at jobber dårlig og er tafatte mennesker). Er det idealisme, å karre til seg dette, når alle vet hvor dårlig det står til med f.eks. eldreomsorg? Fattige barn, som blir mobbet og mister livsgnisten, og ender opp som tapere? Rusomsorg? Etc. etc.

Men, jeg antar: nå kommer det snart noen og harsellerer med at noen klager over at det er forskjell på folk.

Kan vi ikke finne på noe bedre å krangle om enn å repetere dette temaet en gang til? Trådstarter må kunne få si noe om hva som er hennes vansker for tiden, uten at diskusjonen alltid skal ta samme retning. Håper jeg:-)

[Psychopomp]

Kan vi ikke finne på noe bedre å krangle om enn å repetere dette temaet en gang til? Trådstarter må kunne få si noe om hva som er hennes vansker for tiden, uten at diskusjonen alltid skal ta samme retning. Håper jeg:-)

Sant nok.

[slabbedask]

Hei!

 

Det er rart hvor forskjellig helsevesenet hjelper individer.

Det kommer nok an på "trynefaktor" og hvem som er flink til å snakke for seg, eventuelt har noen andre som er flink til å snakke for en.

[Madelenemie]

Det kommer nok an på "trynefaktor" og hvem som er flink til å snakke for seg, eventuelt har noen andre som er flink til å snakke for en.

Hei!

Da har jeg lest om en studie som så på trynefaktor i utdanningssystemet i USA, man konkluderte med at trynefaktor fins og feks fikk pene mennesker bedre karakterer på skolen.

Siden den fins i utdanningssystemet, kan man jo anta den fins i helsevesenet også, men forhåpentligvis i mindre grad, siden man der ikke er i daglig rellasjon slik man er til feks lærere.

[Maglor]

Hooket nettopp opp med eksen så nå er det meste på stell. God jobb, fint sted å bo, deilig sexpartner, god helse (fysisk/mental), fasinerende fritidssysler. Nesten litt urolig for at det bare kan gå nedover nå haha 

[slabbedask]

Du tenker det lønner seg å være f.eks. søt smiske-dame?

Ja, det lønner seg sikkert.

[påskelilje]

At 2013 var et særdeles dårlig år, med separasjon osv, er ikke så rart. Men da året ebbet ut var jeg overbevist om at 2014 måtte bli et godt år - jeg hadde kommet ut av ekteskapet, flytting osv hadde gått så bra, og optimismen var stor.

 

Og 2014 brakte ingen store, alvorlige kriser eller hendelser. Men jeg var så uendelig sliten og nedfor. I likhet med Nicklus hadde jeg byttet ut nesten hele livet mitt. Selv om skilsmissen var nødvendig og riktig, er det en utrolig kjip ting å gå igjennom. Jeg innså vel ikke hvor lang tid det tar å komme til kreftene igjen.

 

Men 2015 har vært et fantastisk år hittil og det bærer gode bud om framtida. For det første begynte jeg i ny og spennende jobb i vinter. Og for det andre har jeg fått en fantastisk kjæreste. <3 Riktignok er det veldig tidlig - men målet mitt akkurat nå er å være sammen med han resten av livet. Det kjennes veldig veldig bra, og jeg føler meg utrolig heldig som har fått oppleve kjærlighet igjen. :-)

Godt å høre at livet er godt, morsan :-)