Jeg trodde sparemodus var tull...

[Gjest Gargamel]

For å spørre på nytt da: Er 1000 kcal egentlig for lite hvis man passer på å få i seg det man trenger av næringsstoffer? Jeg har ingen planer om å gå under 1000 kcal igjen, men jeg er ganske sikker på at hvis jeg hadde sluttet å registrere alt jeg spiser så hadde jeg kuttet måltider for å være på den sikre siden. Jeg tror heller ikke jeg ville klart å økt kaloriinntaket mitt, i frykt for å gå opp igjen. De siste dagene har jeg heldigvis gått litt ned i vekt igjen.

 

Ville bare svare på dette: Å forkorte livet bekymrer meg ikke, heller ikke å se sliten ut. Den siste setningen der derimot stikker litt, men jeg tror også den er feil. Jeg har alltid vært veldig glad i mat og inntil i vår spiste jeg mye både mat og søtt, og da trente jeg ikke. Likevel gikk jeg veldig sakte opp i vekt og bikket bare såvidt 60 kg da jeg var på det største. Objektivt sett er dette normalvekt selv om det for meg føltes veldig mye. Hadde jeg spist normalt hadde jeg nok holdt meg nært 52 kg som jeg opprinnelig veide, som objektivt sett er en slank vekt.

Anonymkode: 2ad73...433

Beklager at jeg stakk deg litt, for det var ikke poenget med det jeg skrev. Det er en balansegang å skrive om hva som er normal vekt. Jeg har noen i familien som rett og slett er ganske tynne uten å trene eller telle kalorier. Derav kommentaren min, som dessverre kompliserer budskapet mitt. Poenget er:

Det virker sykt at en slank dame sulter seg for å bli like liten som hun føler seg, få fyrstikkbein og bli husket som "sykt tynn".  Det virker også sykt at du ikke bryr deg om at livet forkortes. Da tenker jeg at du har mistet gangsynet og blitt fiksert på en meningsløst mål.

[frosken]

Kanskje jeg må ha det inn med teskje.

Anonymkode: 2ad73...433

Det er jo opp til deg om du vil velge deg dypere inn i en spiseforstyrrelse eller om du ønsker å gå i retning mer friskhet.

Ser du ønsker å bli husket som hun "sykt tynne". De fleste av oss idealiserer ikke den spiseforstyrrede kroppen slik du gjør. Du vil snarere bli husket som hun "sykt sære" eller "sykt opphengte i mat".

Du kan velge å bruke årene som kommer på å komme inn i kategorien alvorlig spiseforstyrrede. Valget er ditt.

[AnonymBruker]

Beklager at jeg stakk deg litt, for det var ikke poenget med det jeg skrev. Det er en balansegang å skrive om hva som er normal vekt. Jeg har noen i familien som rett og slett er ganske tynne uten å trene eller telle kalorier. Derav kommentaren min, som dessverre kompliserer budskapet mitt. Poenget er:

Det virker sykt at en slank dame sulter seg for å bli like liten som hun føler seg, få fyrstikkbein og bli husket som "sykt tynn".  Det virker også sykt at du ikke bryr deg om at livet forkortes. Da tenker jeg at du har mistet gangsynet og blitt fiksert på en meningsløst mål.

Ingen fare, jeg vet det ikke var vondt ment. Det er generelt vanskelig å snakke om vekt uten å støte noen. Jeg snakker normalt ikke med noen om dette for jeg vet at min holdning til meg selv kan provosere og støte. Jeg mener at det er min egen sak hva jeg gjør med kroppen min, men jeg ønsker jo ikke å miste kontrollen. Derfor ønsket jeg tilbakemelding, noe jeg har fått i fleng, bare ikke helt slik jeg så for meg.

Det er jo opp til deg om du vil velge deg dypere inn i en spiseforstyrrelse eller om du ønsker å gå i retning mer friskhet.

Ser du ønsker å bli husket som hun "sykt tynne". De fleste av oss idealiserer ikke den spiseforstyrrede kroppen slik du gjør. Du vil snarere bli husket som hun "sykt sære" eller "sykt opphengte i mat".

Du kan velge å bruke årene som kommer på å komme inn i kategorien alvorlig spiseforstyrrede. Valget er ditt.

På én måte forstår jeg det. For eksempel: Til tross for at jeg hadde forstått ønsket, så ville jeg aldri anbefalt mxxmas å skulle tilbake til 46 kg, fordi veien dit er lang, farlig og kanskje uoppnåelig. Men jeg tenker ikke det samme for min egen del. Jeg mener at jeg har kontroll. Jeg skal derimot ha det dere skriver i bakhodet.

Anonymkode: 2ad73...433

[frosken]

 

På én måte forstår jeg det. For eksempel: Til tross for at jeg hadde forstått ønsket, så ville jeg aldri anbefalt mxxmas å skulle tilbake til 46 kg, fordi veien dit er lang, farlig og kanskje uoppnåelig. Men jeg tenker ikke det samme for min egen del. Jeg mener at jeg har kontroll. Jeg skal derimot ha det dere skriver i bakhodet.

Anonymkode: 2ad73...433

Alt du skriver tyder på at du beveger deg stadig mer inn i en spiseforstyrrelse. Det er vanlig ved sf å mene at man har funnet løsningen og ha manglende evne til å se at det man selv mener er løsningen nettopp er problemet. Det handler stort sett om kontroll for alle.

Du kaster bort tiden ved å surre deg lenger og lenger inn i det,, men det er jo ditt valg.

[Kayia]

I denne tråden syns jeg man skal holde tunga litt rett i munnen, og spesielt reagerer jeg på Froskens utsagn.

Frosken: Det er ikke vekten til TS som er problemet, ei heller at hun har lyst til å være slank. Man er ikke nødvendigvis "sykt tynn" eller idylliserer den "spiseforstyrrede kroppen" om man er 1.63 og ønsker å veie 52 kg. Dette vet jeg bedre enn deg, fordi jeg selv er 1.67 og 53 kg. Dette har jeg vært omtrent hele livet, med unntak av tidligfase av og året etter graviditet - da var jeg rundt 48 - og det var for lite. Jeg stresset imidlertid lite med det, fordi jeg var klar over at det hadde en årsak (først kvalme, så amming). Og ganske sikkert gikk jeg tilbake til det som er normalvekt for meg. Når jeg ligger på det som er min normalvekt som er mellom 52 og 54 kg er jeg slank, men ser hverken spiseforstyrret ut eller er sykt tynn. Slutt å insinuer at det å ha lav BMI er sykt, for det er det ikke. I motsetning til det jeg oppfatter som brorparten av damene på dol bruker jeg lite - faktisk ingen - tid på å tenke på kilo og matinntak. Det virker som svært mange av dere har lyst til å gå ned litt hele tiden, og det høres både slitsomt (og usunt) ut - for meg.

TS: Det som er urovekkende er ikke vekten din p.t., men måten du snakker om lengselen etter å alltid bli mindre, at du formidler å være på kontinuerlig diett, og det at det å se sliten ut/forkorte livet ikke skremmer deg bare du er liten nok. Du formidler at lav vekt er viktigere enn å være frisk og sunn, og dét er skikkelig usunt!

Til det du spurte om: 1000 kcal er for lite for en voksen kvinne, og jeg tviler på at du får i deg tilstrekkelig næring på denne dietten over tid. Det å passe på, bruke tanker på å overtale deg selv til å vente med å spise til tross for at du er sulten er skikkelig usunt, og disse tankene kommer til å stjele mange år der du kunne levd og hatt det godt med deg selv istedefor. Jeg gir imidlertid Frosken rett i at jeg tror det er nytteløst å si dette til deg nå, for du lytter ikke. Du lytter bare til stemmen i hodet som sier at du er mer verd, finere og kulere om du er mindre enn kroppen din tydeligvis vil at den skal være.

Endret 24. september 2015 av Kayia

[frosken]

I denne tråden syns jeg man skal holde tunga litt rett i munnen, og spesielt reagerer jeg på Froskens utsagn.

Frosken: Det er ikke vekten til TS som er problemet, ei heller at hun har lyst til å være slank. Man er ikke nødvendigvis "sykt tynn" eller idylliserer den "spiseforstyrrede kroppen" om man er 1.63 og ønsker å veie 52 kg. Dette vet jeg bedre enn deg, fordi jeg selv er 1.67 og 53 kg. Dette har jeg vært omtrent hele livet, med unntak av tidligfase av og året etter graviditet - da var jeg rundt 48 - og det var for lite. Jeg stresset imidlertid lite med det, fordi jeg var klar over at det hadde en årsak (kvalme og amming). Og ganske sikkert gikk jeg tilbake til det som er normalvekt for meg. Når jeg ligger på det som er min normalvekt som er mellom 52 og 54 kg er jeg slank, men ser hverken spiseforstyrret ut eller er sykt tynn. Slutt å insinuer at det å ha lav BMI er sykt, for det er det ikke. I motsetning til det jeg oppfatter som brorparten av damene på dol bruker jeg lite - faktisk ingen - tid på å tenke på kilo og matinntak. Det virker som svært mange av dere har lyst til å gå ned litt hele tiden, og det høres både slitsomt (og usunt) ut.

TS: Det som er urovekkende er ikke vekten din p.t., men måten du snakker om lengselen etter å alltid bli mindre, at du formidler å være på kontinuerlig diett, og det at det å se sliten ut/forkorte livet ikke skremmer deg bare du er liten nok. Du formidler at lav vekt er viktigere enn å være frisk og sunn, og dét er skikkelig usunt!

 

Jeg har ikke på noe tidspunkt sagt at det er vekten som er problemet, men derimot at måten hun skriver om dette temaet på, på alle måter gir assosiasjoner til spiseforstyrrelse.

[AnonymBruker]

TS: Det som er urovekkende er ikke vekten din p.t., men måten du snakker om lengselen etter å alltid bli mindre, at du formidler å være på kontinuerlig diett, og det at det å se sliten ut/forkorte livet ikke skremmer deg bare du er liten nok. Du formidler at lav vekt er viktigere enn å være frisk og sunn, og dét er skikkelig usunt!

Til det du spurte om: 1000 kcal er for lite for en voksen kvinne, og jeg tviler på at du får i deg tilstrekkelig næring på denne dietten over tid. Det å passe på, bruke tanker på å overtale deg selv til å vente med å spise til tross for at du er sulten er skikkelig usunt, og disse tankene kommer til å stjele mange år der du kunne levd og hatt det godt med deg selv istedefor. Jeg gir imidlertid Frosken rett i at jeg tror det er nytteløst å si dette til deg nå, for du lytter ikke. Du lytter bare til stemmen i hodet som sier at du er mer verd, finere og kulere om du er mindre enn kroppen din tydeligvis vil at den skal være.

Dette var mer konstruktivt. Men de har vel gitt tilstrekkelig uttrykk for at det er holdningen og ikke vekten de finner verst. Jeg prøvde i utgangspunktet å være mest teknisk, men jeg ser at jeg har latt følelsene komme for mye fram helt fra starten. Jeg husker ikke lenger hvor jeg egentlig ville med tråden her heller.

Jeg går i grunnen ikke mye sulten, men jeg bruker litt tid på å kontrollere måltidsinnholdet. Det jeg trekker ut av svaret ditt er at du synes jeg om ikke alt for lenge burde begynne å øke næringsinntaket. Det er planen at jeg etterhvert skal spise mer normalt igjen, men jeg vet at jeg må belage meg på å gå opp et par kg i prosessen, derfor er jeg ikke klar for det enda.

Ettersom jeg uansett har avslørt en rekke følelser: Å ha det godt med meg selv har jeg aldri hatt, derfor skremmer ikke konsekvensene ved undervekt og matrestriksjon meg.

Anonymkode: 2ad73...433

[AnonymBruker]

Hei. Jeg veier 50 kg og har en bmi på 16,8 og jeg er veldig tynn! det er ikke fint... Jeg blir stirret på av flere på skolen hele tiden.

Anonymkode: ac53a...b10