Retten til å få barn

[Madelenemie]

Det var egentlig det som var poenget mitt også. Du er jo en god mor og kone, selv om noen sikkert kunne hevdet på gruppenivå at autisme ikke er forenelig med å være foreldre (eller noe sånt).

Ja, det foregår utvilsomt mye omsorgssvikt på vestkanten. Jeg tror ikke nødvendigvis man er bedre foreldre bare fordi man tjener mye penger, hvis foreldrene er mest opptatt av at ungene skal være statussymbol og at man selv er opptatt av å være på de riktige festene fremfor å stille opp for barna sine.

Jeg har kommet til en erkjennelse i livet mitt. Jeg er lei. Lei av å være kjempesosial, lei av å lete etter millionlønninger. Jeg vil bare ha en meningsfull jobb og mulighet til å få barn jeg kan være glad i. Men det er kanskje ikke så lett det heller.

mm

Og det sa min pensjonerte psykiater også, at jobben og barna og barnebarma var det som ga livet mening og glede.

Hun sa ofte til meg, når jeg feks hadde tanker om at jeg kanskje kunne skade barna med utfordringene jeg har pga av autisme (jeg var feks elendig! til å trøste), men alltid føyset hun det bestemt bort, hun sa jeg er en svært god mamma, og barn har to foreldre og de kan utfylle hverandre. Og kanskje er det også noen ganger sånn, at nettopp når man vet at man strever med noe konkret, så vil man ikke andre skal lide under det, også tilegner man seg kunnskap på områder som er viktige og justerer seg. Så dermed kan det ligge stort potensiale i det å ha visse utfordringer. (takk for at du minnet meg om dette)

Jeg trodde du hadde barn. Jeg håper du får barn da:-) du er en reflektert og nøyaktig mann, det er gode egenskaper.

men husk at det er mange barn som trenger en "pappa" selv om han ikke er biologisk opphav. Vi har et barn som ikke er vårt biologisk, for min mann er det følelsesmessig ingen forskjell. Men det er jo spesielt å følge et barn fra det er født, fra det sover som et bittelite fullstendig menneske med fryktelige bitte-bitte små tær, og med helt utrolig bitte-bitte små negler og gjør komiske rap og grimaser, det er klart, det blir sterke bånd og mye lykke av sånne opplevelser.

[Madelenemie]

Jeg synes det er vondt å lese mye av det somstår her. Jeg har aldri vært en fullkommen mor. Jeg klarte ikke å følge opp alt barna var med på i tillegg til alt det andre. Jeg hadde ikke den beste økonomien, så barna måtte arve klær og det som ble kjøpt var ofte på salg. Jeg er et allminnelig menneske som ikke alltid klarte å handle pedagogisk 24x7 timer i uken. Jeg var ikke klar over at jeg skulle få en psykisk lidelse. Når jeg leser slik som denne tråden handler om så får det meg til å føle meg mislykket.

Barna er voksne nå. De har aldri gitt inntrykk av å ha en dårlig oppvekst. De snakker mye om gode barndomsminner. Kjenner at akkurat det rører et morshjerte. 

Skal vi ha et mest mulig perfekt samfunn, eller skal vi godta at både foreldre og barn er helt alminnelige mennesker som ikke er feilfri.

Jeg har også sett enkelte som ikke burde ha barn, men hvor skal kriteriene settes? Det viktigste for barna er at vi bryr oss om dem. Prøver å lære dem det som er viktig i livet. Lære dem å godta at ingen er feilfri.

Hva som er rett og galt i oppdragelse vil jeg ikke uttale meg om. Den har endret seg med tiden og er forskjellig i kulturene. Men jeg tror de også vil oppdage at ikke alt i standarden om oppdragelse i Norge vil være av det beste.

uansett så vil jeg si at det viktigste for barna er at vi virkelig bryr oss om dem, og prøver å gjøre så godt som vi kan.

Anonymkode: 5d209...da2

Hei! da skal du trøste deg med at ingen er fullkommen, og at kan man innrømme det sånn som du gjør, så sier det mye om en god egenskap i deg, som nok barna dine har erfart og kjent på og tatt med seg videre.

Og jeg tror i det der "at vi bryr oss om barna" der ligger det viktigste, da spiller det ikke så stor rolle om vi gjør feil.

Jeg har autisme, jeg har gjort mange feil, men vi snakker åpent om det, og vi kan også ha litt humor rundt noe av det, feks sier min datter at "mamma du er verdens verste sykepleier", hun var syk en tid, og jeg fikk det da veldig travelt med at hun skulle bli frisk, og da er jeg på en helt egen og særegen måte og...jeg ble jo litt bekymret når hun sa det første gang.

Så det jeg er dårlig på er du kanskje god på, og motsatt, sånn går det, 

Jeg ville mye heller ha en mamma, med evne til selvransakelse, enn en som var perfekt i eget hode.

Det viktigste man kan gi barn, er at de kjenner seg ønsket, og det kan de kjenne selv om man strever på den ene eller den andre måten.

 

 

[AnonymBruker]

NHD uttaler seg etter min mening i overkant skråsikkert og basert på undersøkelser på gruppenivå - f.eks "deprimerte er dårlige foreldre" - uten å kjenne i detalj situasjonen til den enkelte som spør. 

Det er veldig typisk NHD ja. Jeg har i mange år vært av den oppfatning at NHD til stadighet oppfører seg på kanten av fag-uetisk. Jeg mener de burde ansette en annen enn ham på et nettsted som dette,

Anonymkode: e2016...e29

[slabbedask]

Det er veldig typisk NHD ja. Jeg har i mange år vært av den oppfatning at NHD til stadighet oppfører seg på kanten av fag-uetisk. Jeg mener de burde ansette en annen enn ham på et nettsted som dette,

Anonymkode: e2016...e29

Han er bare ærlig, og sier ting som de er. Selv om det ikke er PK. Ikke noe dill og dall fra den kanten, nei.

[ISW]

Det er veldig typisk NHD ja. Jeg har i mange år vært av den oppfatning at NHD til stadighet oppfører seg på kanten av fag-uetisk. Jeg mener de burde ansette en annen enn ham på et nettsted som dette,

Anonymkode: e2016...e29

Jeg setter på mange måter stor pris på NHD sin direkthet, og det at han tør å gi skikkelige svar (still et spørsmål på Lommelegen og du betaler 249kr for å få beskjed om å spørre fastlegen, ingen råd, ingen diagnoser - pakket inn i bomull med henvisning til etikk). 

Men i noen spørsmål så synes jeg det kan bli litt for mye generalisering. Sikkert basert på godt evidensgrunnlag, men om det er lurt å få barn er og blir en individuell vurdering. Akkurat det synes jeg ikke det er lurt å svare på på nett.

[frosken]

Jeg setter på mange måter stor pris på NHD sin direkthet, og det at han tør å gi skikkelige svar (still et spørsmål på Lommelegen og du betaler 249kr for å få beskjed om å spørre fastlegen, ingen råd, ingen diagnoser - pakket inn i bomull med henvisning til etikk). 

Men i noen spørsmål så synes jeg det kan bli litt for mye generalisering. Sikkert basert på godt evidensgrunnlag, men om det er lurt å få barn er og blir en individuell vurdering. Akkurat det synes jeg ikke det er lurt å svare på på nett.

Hvorfor skal råd mht å få barn skille seg fra andre evidensbaserte råd? Det er godt dokumentert at psykisk sykdom hos foreldre har innvirkning på alle utviklingsområder for små barn. Det handler ikke om at foreldrene er slemme eller ikke er glad i sine foreldre, men det handler  blant annet om vansker knyttet til sensitivt samspill med spebarn. Mennesker som ikke på noen måte ønsker å hemme sine barns utvikling, vil allikevel kunne komme til å gjøre nettopp det.

[ISW]

Hvorfor skal råd mht å få barn skille seg fra andre evidensbaserte råd? Det er godt dokumentert at psykisk sykdom hos foreldre har innvirkning på alle utviklingsområder for små barn. Det handler ikke om at foreldrene er slemme eller ikke er glad i sine foreldre, men det handler  blant annet om vansker knyttet til sensitivt samspill med spebarn. Mennesker som ikke på noen måte ønsker å hemme sine barns utvikling, vil allikevel kunne komme til å gjøre nettopp det.

Jeg sier ikke det, men jeg mener at beslutningen om noen bør få barn eller ikke etter min mening ikke bør gjøres over nett.

Noen kan jo være helt ubrukelige foreldre selv om de er psykisk friske, og noen psykisk syke kan være gode foreldre. Jeg synes bare at den vurderingen bør gjøres av noen som kjenner vedkommende personlig (til syvende og sist av vedkommende selv da). 

Jeg leste et svar som jeg bet meg litt merke i. Det ble sagt at om SSRI reduserte fruktbarheten var det igrunn like greit (fordi implisitt psykisk syke ikke burde få barn). Det provoserte meg en hel del, relatert til min situasjon.

[Gjest Gargamel]

Det Nhd kommer med er råd. Til syvende og sist bestemmer folk selv om de vil følge rådene. Jeg blir litt sjokkert over hvordan han snakker med voksne folk noen ganger, men han driver i en annen bransje enn meg og vennlige hint duger kanskje ikke innen psykiatrien.

Det er verre når skråsikre *avgjørelser* som griper inn i folks liv blir tatt på tynt grunnlag, men der har verden gått fremover.

 

[frosken]

Jeg sier ikke det, men jeg mener at beslutningen om noen bør få barn eller ikke etter min mening ikke bør gjøres over nett.

Noen kan jo være helt ubrukelige foreldre selv om de er psykisk friske, og noen psykisk syke kan være gode foreldre. Jeg synes bare at den vurderingen bør gjøres av noen som kjenner vedkommende personlig (til syvende og sist av vedkommende selv da).

Jeg leste et svar som jeg bet meg litt merke i. Det ble sagt at om SSRI reduserte fruktbarheten var det igrunn like greit (fordi implisitt psykisk syke ikke burde få barn). Det provoserte meg en hel del, relatert til min situasjon.

Jeg synes at informasjon om betydningen av psykisk helse hos foreldre, så avgjort er egnet til å bli opplyst om over nett. Jeg tror at det fortsatt er for liten kunnskap i befolkningen om f.eks. hvor alvorlig  virkning en såpass "mild" psykisk lidelse som depresjon hos nærmeste omsorgsperson kan ha på et lite barn. Det er også veldokumentert at svært svingende humør hos foreldre, er noe av det som påvirker barns utvikling mest negativt.

Jeg synes dette må kunne sies på nett i like stor grad som alle andre vurderinger og råd som gis til nettstedets brukere.

Som du selv sier, så vet alle at det verken er leger, venner eller familie som har noe avgjørende ord mht hvorvidt noen velger å få barn eller ikke (så lenge det ikke er snakk om ulike former for assistert befruktning).

Kommentaren om SSRI har jeg ikke lest, - kan godt hende at jeg ville vært kritisk til den.

 

[frosken]

mm

Og det sa min pensjonerte psykiater også, at jobben og barna og barnebarma var det som ga livet mening og glede.

Hun sa ofte til meg, når jeg feks hadde tanker om at jeg kanskje kunne skade barna med utfordringene jeg har pga av autisme (jeg var feks elendig! til å trøste), men alltid føyset hun det bestemt bort, hun sa jeg er en svært god mamma, og barn har to foreldre og de kan utfylle hverandre. Og kanskje er det også noen ganger sånn, at nettopp når man vet at man strever med noe konkret, så vil man ikke andre skal lide under det, også tilegner man seg kunnskap på områder som er viktige og justerer seg. Så dermed kan det ligge stort potensiale i det å ha visse utfordringer. (takk for at du minnet meg om dette)

Jeg trodde du hadde barn. Jeg håper du får barn da:-) du er en reflektert og nøyaktig mann, det er gode egenskaper.

men husk at det er mange barn som trenger en "pappa" selv om han ikke er biologisk opphav. Vi har et barn som ikke er vårt biologisk, for min mann er det følelsesmessig ingen forskjell. Men det er jo spesielt å følge et barn fra det er født, fra det sover som et bittelite fullstendig menneske med fryktelige bitte-bitte små tær, og med helt utrolig bitte-bitte små negler og gjør komiske rap og grimaser, det er klart, det blir sterke bånd og mye lykke av sånne opplevelser.

En ting er hva man sier til noen som allerede har fått barn - en helt annen ting er hva man evt. sier til noen som foreløpig ikke har fått et barn, men som starter en diskusjon om temaet relatert til sin egen situasjon.

Du har selv mange ganger sagt at om du hadde visst at du hadde autisme og om du hadde kjent til den store graden av arvelighet, så ville du ha valgt å få færre barn. Du har også sagt at du mener at mennesker med Asperger bør rådes til ikke å få mer enn to barn.

[Madelenemie]

En ting er hva man sier til noen som allerede har fått barn - en helt annen ting er hva man evt. sier til noen som foreløpig ikke har fått et barn, men som starter en diskusjon om temaet relatert til sin egen situasjon.

Du har selv mange ganger sagt at om du hadde visst at du hadde autisme og om du hadde kjent til den store graden av arvelighet, så ville du ha valgt å få færre barn. Du har også sagt at du mener at mennesker med Asperger bør rådes til ikke å få mer enn to barn.

Hei!

 

det stemmer,

det er likevel forskjell på å få en eller to og flere og ingen.

Og jeg har endret en del innstilling fordi jeg ser at jeg feks med mine begrensinger, faktisk mestrer foreldrerollen bra.

Bra på den måten at jeg gjør mye bra, jeg gjør feil, men viljen og ønske og evnen til å justere meg, endre på ting gradvis, som andre plages av, har jeg, Og slett ikke alle voksne har evnen til å justere seg, eller sette egne behov tilside, selv om de er friske, Og etter å ha fått velfungerende, høflige og sosialt godt tilpassede barn så har vi jo, og også jeg som mamma med autisme, bidratt med god påvirkning.

Derfor tror jeg mer svaret ligger i det en anonym minnet meg på, er at barn som føler seg ønsket har foreldre som er bra nok. Tror det er det viktigste for barn, kjenne seg ønsket, og det kan man gjøre uavhengig av foreldres sykdom, ikke sykdom, og økonomi, det handler mer om at barna har en førsteprioritet.

Likevel, kan realitetsorintering, som starter litt der ISW er, når han etterlyser mer utdanning/kunnskap, være viktig, enten man er syk, overlegen, ekstremt navlebeskuende, selvopptatt m.m., det er altså mye mer enn sykdom som gjør at foreldre kan trenge litt veiledning om foreldrerollen og om barn.

Som en psykolog skrev i aftenposten for noen uker siden, det er utrolig lett å få Madikken barn, det er bare kunnskap foreldre mangler.

 

 

Endret 6. oktober 2015 av Madelenemie