Familiekultur - hva snakker dere om?

[AnonymBruker]

Var sammen med svigerfamilie i dag. Lunch, tre generasjoner, uformell setting. Følte meg så tom og tappet etterpå. Jeg har en del depressive symptomer for tiden, så kan være det "bare er meg", men tenkte å høre litt med andre her; hva snakker dere om/hvordan er stemningen i slike settinger? Jeg synes det blir så mye monologer, "morsomme" historier, som tilsynelatende alle andre enn meg får nærmest latterkramper av. Framheving av en selv og sine, ofte på subtile måter. Kjenner meg så fremmed og ensom i settingen. Men kanskje aller mest på det å føle meg mislykket - jeg klarer liksom ikke spille med. Er det et spill - eller er det en form for livsglede og genuint samspill som jeg ikke helt forstår? 

Anonymkode: d5030...688

[Madelenemie]

Var sammen med svigerfamilie i dag. Lunch, tre generasjoner, uformell setting. Følte meg så tom og tappet etterpå. Jeg har en del depressive symptomer for tiden, så kan være det "bare er meg", men tenkte å høre litt med andre her; hva snakker dere om/hvordan er stemningen i slike settinger? Jeg synes det blir så mye monologer, "morsomme" historier, som tilsynelatende alle andre enn meg får nærmest latterkramper av. Framheving av en selv og sine, ofte på subtile måter. Kjenner meg så fremmed og ensom i settingen. Men kanskje aller mest på det å føle meg mislykket - jeg klarer liksom ikke spille med. Er det et spill - eller er det en form for livsglede og genuint samspill som jeg ikke helt forstår? 

Anonymkode: d5030...688

Hei!

 

Det er genuin livsglede og samspill det er snakk om.  (oftest og sett generellt)

At man ikke forstår det, har med noe en strever med selv. Det kan være alt fra autisme, depresjon, angst, mistenligjøring, mistro, overfladiskhet osv...

Jeg forstod det aldri og tok ikke del i det før, når jeg tok del, ble det veldig mye galt ut av det!

Nå forstår jeg visse elementer bedre, jeg tar del på en mer hensiktsmessig måte, dvs ved å innta lytteposisjon og vertinneposisjon, (det siste vet jeg ikke om er kjent, men det er noe jeg selv har erfart fungerer veldig bra)(det første lærte jeg av min psykiater, dvs hun omprogramerte meg gradvis og jeg syns resultatet er hensiktsmessig)  For meg handler det om å skru på en knapp i meg, som feks heter A 3, det utløser følgende:

- så hyggelig å se deg.

-hvordan går det med Maren, Simen og Hanna?

-Jeg husker du fortalte at Simen gråt før fotalltreningene, hvordan går det nå et år etter, om jeg husker riktig?

-Hvordan går det med deg og ikke minst det nye spennende arbeidsfoholdet du var inne på sist?

-dette gleder meg å høre, det er så godt å høre at mennesker tar tak og er løsningsorinterte.

osv osv osv...

Vertinneknappen A 3 gjør meg sliten, men likevel glad, jeg bryr meg oppriktig om andre, og gleden i andre ved og faktisk erfare at jeg husker hva navnene til barn og barnebarn er/var, eller hva de sist sa, eller hva de sa de strevde med, eller når lille Aden har bursdag noe som kanskje nettopp har vært eller er innen en uke, det gir meg ytterliggere bekreftelse på at det er ok og hensiktsmessig og smart, og justere seg etter normer.

Jeg har lært barna de samme "knepene", de fungerer derfor så bra sosialt, at det for meg er nesten rart at de har autisme, men en del ting handler om opplysning, økt bevissthet og kunnskap om sosial hensiktsmessig kunnskap.

Selv er jeg åpen i privat omgang med min uføretrygd, autisme og tidvise sorg over det, jeg møter bare forståelse privat, folk er greie og snille, men viktig er at strever man med noe, enten det er depresjon, irritasjon, mistenkelighet, autisme, tvang m.m. så må man ikke tilskrive ansvar for vansker over på andre. mennesker er sammen fordi de er glad i hverandre og felleskapet, fordi de liker å være sosiale, fordi de vil dele med hverandre hvordan det går, ingenting av dette er skryt/fremhevning av en selv, det handler bare om å dele livets gleder. Og det er hyggelig å ha evne til å dele gleder med hverandre.

 

 

[morsan]

Selv er jeg åpen i privat omgang med min uføretrygd, autisme og tidvise sorg over det, jeg møter bare forståelse privat, folk er greie og snille, men viktig er at strever man med noe, enten det er depresjon, irritasjon, mistenkelighet, autisme, tvang m.m. så må man ikke tilskrive ansvar for vansker over på andre. mennesker er sammen fordi de er glad i hverandre og felleskapet, fordi de liker å være sosiale, fordi de vil dele med hverandre hvordan det går, ingenting av dette er skryt/fremhevning av en selv, det handler bare om å dele livets gleder. Og det er hyggelig å ha evne til å dele gleder med hverandre.

 

 

Vakkert skrevet!

[Madelenemie]

Vakkert skrevet!

Takk

jeg tror det betyr at du forstår,

og det er viktig at vi forstår hverandre og ikke unødvendig kompliserer det hyggelige,

livet er jo tross alt nok komplisert, vi trenger ikke gjøre de vanlige hyggelige tingene til noe mer enn det de er.

(jeg er jo ikke den flinkeste på å forstå andre, men jeg prøver, og jeg lytter og jeg sier "ok" og "takk for opplysningen", særlig det siste når jeg opplever at en informasjon var særdeles viktig for et forhold jeg må forstå. )

(en hyggelig diggresjon, ikke så viktig for deg og andre, men jeg er veldig glad, det er at veiens kranglefant og jeg har blitt venner. Han stoppet og ropte noe rart til meg, her er det full nabokrangel, mellom partall og oddetall, jeg ble til slutt så sliten, jeg var sliten den dagen, men så ble jeg på gråten, han så ikke det, men jeg ropte til slutt, etter at han ropte ord til meg og jeg ord tilbake at "Kan vi sette 0 og starte på nytt?", det ble stille lenge, så skjedde det utrolig hyggelige, han kjørte og rygget bilen inn til oppkjørselen, lente seg ut og ja vi ble venner!!

Jeg ble så rørt og lettet at jeg gråt på innsiden, han lente seg ut og forklarte at han var bare 2 meter høy og ikke farlig, for første gang på skammelig mange år, tok vi hverandre i hendene, vi hilste på hverandre og alle år med konflikt er borte.

det vi gjorde den dagen var å vise hverandre, at det er ikke dette som vi vil, som han sa så til slutt klokt, "livet er for kort for å ligge i strid", min mann skjønner ingenting, han tror ikke det er mulig, men jeg sa til han, at ofte og mye dreier seg om misforståelser ingen vil. Da sa min mann at den mannen er ond, så sa jeg at der tror jeg han tar feil, og har vi blitt venner, alt som ofte trengs er bare mot til å ta et første skritt og mot til å ta imot en ny start, på den måten viste situasjonen at vi er to nokså modige naboer hver på vår måte, 

så om de andre vil fortsette å krangle så har i vertfall vi blitt venner, neste gang jeg treffer han, dvs jeg kjenner bilnr og bil skal jeg vinke til han, kanskje skal jeg fortelle han at jeg har autisme, fordi han sa noe om at han alltid hadde blitt msforstått.

siden jeg ikke er av de raskeste til å svare, men må tenke mer, så kom jeg først senere på at det forstår jeg.

Jeg kan rett og slett fortelle han at jeg også var et menneske som misforstod og ble misforstått, så føler han seg ikke alene om det.

 

[morsan]

<3

[påskelilje]

Takk

jeg tror det betyr at du forstår,

og det er viktig at vi forstår hverandre og ikke unødvendig kompliserer det hyggelige,

livet er jo tross alt nok komplisert, vi trenger ikke gjøre de vanlige hyggelige tingene til noe mer enn det de er.

(jeg er jo ikke den flinkeste på å forstå andre, men jeg prøver, og jeg lytter og jeg sier "ok" og "takk for opplysningen", særlig det siste når jeg opplever at en informasjon var særdeles viktig for et forhold jeg må forstå. )

(en hyggelig diggresjon, ikke så viktig for deg og andre, men jeg er veldig glad, det er at veiens kranglefant og jeg har blitt venner. Han stoppet og ropte noe rart til meg, her er det full nabokrangel, mellom partall og oddetall, jeg ble til slutt så sliten, jeg var sliten den dagen, men så ble jeg på gråten, han så ikke det, men jeg ropte til slutt, etter at han ropte ord til meg og jeg ord tilbake at "Kan vi sette 0 og starte på nytt?", det ble stille lenge, så skjedde det utrolig hyggelige, han kjørte og rygget bilen inn til oppkjørselen, lente seg ut og ja vi ble venner!!

Jeg ble så rørt og lettet at jeg gråt på innsiden, han lente seg ut og forklarte at han var bare 2 meter høy og ikke farlig, for første gang på skammelig mange år, tok vi hverandre i hendene, vi hilste på hverandre og alle år med konflikt er borte.

det vi gjorde den dagen var å vise hverandre, at det er ikke dette som vi vil, som han sa så til slutt klokt, "livet er for kort for å ligge i strid", min mann skjønner ingenting, han tror ikke det er mulig, men jeg sa til han, at ofte og mye dreier seg om misforståelser ingen vil. Da sa min mann at den mannen er ond, så sa jeg at der tror jeg han tar feil, og har vi blitt venner, alt som ofte trengs er bare mot til å ta et første skritt og mot til å ta imot en ny start, på den måten viste situasjonen at vi er to nokså modige naboer hver på vår måte, 

så om de andre vil fortsette å krangle så har i vertfall vi blitt venner, neste gang jeg treffer han, dvs jeg kjenner bilnr og bil skal jeg vinke til han, kanskje skal jeg fortelle han at jeg har autisme, fordi han sa noe om at han alltid hadde blitt msforstått.

siden jeg ikke er av de raskeste til å svare, men må tenke mer, så kom jeg først senere på at det forstår jeg.

Jeg kan rett og slett fortelle han at jeg også var et menneske som misforstod og ble misforstått, så føler han seg ikke alene om det.

 

Fint å høre at dere er blitt venner!

Jeg har blitt litt uvenner med noen naboer, fordi de ikke liker kaninene mine :-(

Så jeg har vært sur på dem i en måned nå, og unngår dem så langt jeg klarer.

[Trine]

Var sammen med svigerfamilie i dag. Lunch, tre generasjoner, uformell setting. Følte meg så tom og tappet etterpå. Jeg har en del depressive symptomer for tiden, så kan være det "bare er meg", men tenkte å høre litt med andre her; hva snakker dere om/hvordan er stemningen i slike settinger? Jeg synes det blir så mye monologer, "morsomme" historier, som tilsynelatende alle andre enn meg får nærmest latterkramper av. Framheving av en selv og sine, ofte på subtile måter. Kjenner meg så fremmed og ensom i settingen. Men kanskje aller mest på det å føle meg mislykket - jeg klarer liksom ikke spille med. Er det et spill - eller er det en form for livsglede og genuint samspill som jeg ikke helt forstår? 

Anonymkode: d5030...688

Uff, det her kjenner jeg meg igjen i. Det er fullstendig utmattende. Det er kanskje ikke så mange latterkrampehistorier, men det er om å gjøre å få sagt mest mulig om sine egne bragder. Der sa du det, det er slik det føles, fremmed og ensomt. Har ikke klart å sette ord på det før. Jeg "forsvinner", hører tilslutt bare masse summing, og de prater så høyt, jeg får vondt i hele kroppen.

Jeg kan ikke svare deg på om det er et spill eller genuint samspill, jeg forstår ikke spillereglene eller gleden. Alt blir bare kaos syns jeg og jeg klarer ikke fokusere.

[Gjest Gargamel]

Jeg kjenner ikke igjen den settingen som beskrives i startinnlegget. På jobben er det kanskje mer morsomme historier, skryt  etc. Med min familie er det vanskelig å komme på hva vi snakker om, men det er nok mest at vi snakker *om* ting sammen, enten det er en vanskelig person på jobben til en av oss, noe fra nyhetene eller kjøp av bil.

Når jeg tenker meg om er det ganske likt dol, så vi er vel en familie av nutcases.  

[Madelenemie]

<3