Til Trine:-)

[Gjest Gargamel]

 

vi avgjir også et løfte om trofast inntil døden skiller oss av, noe sånt vet du når vi gifter oss,

så det blir å leve med samme mann resten av livet og like inn i evigheten, 

Har hinduene rett kunne jeg hatt et liv til alle de ulike mennene som av og til sjarmerer meg.

jeg kunne da lagd en liste og planlagt de neste liv.

 

Høres ut som en god plan. Det kan bli vanskelig å finne hverandre hvis du blir sjiraff og jeg blir et blåskjell, men det blir vel en råd med det også.

 

(da jeg en dag feks bestemte meg for å være med i en samtale, og det ble vrient da den ene stilte seg med ryggen til...så gikk jeg rundt og inntil de to, dvs sånn at jeg lettere kunne delta, den ene spurte hva jeg drev med, og jeg svarte, jeg er med i samtalen, da sa hun, "eh kunne vi få snakke litt bare oss to", jeg svarte "så klart", og satte meg ned. Jeg ble kjeempelei meg,

Det er leit å lese om sånt. Det virker frekt å kaste noen rett ut av en samtale sånn, men jeg kjenner jo ikke hele foranledningen.

Jeg tror du kunne unngått en del smerte hvis du hadde fortalt at du er autist (om du ikke alt har gjort det). Det er ikke det samme som å gi opp å lære sosiale koder. Jeg tror du møter mer godvilje som sosialt dyktig autist enn som en sosialt klønete NT-person. Du har jo ingen ting å skamme deg over.

[Madelenemie]

 

Høres ut som en god plan. Det kan bli vanskelig å finne hverandre hvis du blir sjiraff og jeg blir et blåskjell, men det blir vel en råd med det også.

 

Det er leit å lese om sånt. Det virker frekt å kaste noen rett ut av en samtale sånn, men jeg kjenner jo ikke hele foranledningen.

Jeg tror du kunne unngått en del smerte hvis du hadde fortalt at du er autist (om du ikke alt har gjort det). Det er ikke det samme som å gi opp å lære sosiale koder. Jeg tror du møter mer godvilje som sosialt dyktig autist enn som en sosialt klønete NT-person. Du har jo ingen ting å skamme deg over.

:-)

Hvis jeg blir en sjiraff i neste liv, skal jeg forlate innlandet og alle de andre sjiraffene og reise ut mot havet, der skal jeg undersøke alle blåskjell helt til jeg finner deg:-)

Ang det andre der, så skulle jeg ønske at jeg fant muligheten til å si det....jeg fikk mail fra min pensjonerte psykiater i går, jeg ble glad, men har enda ikke greid å svare...jeg er ikke så glad for tiden som jeg pleier,  jeg strever fælt, fordi dypest sett er jeg lei meg for at jeg gjør så mange feil...jeg greier ikke skrive en mail til henne nå, uten å nevne at jeg fortsatt er en sosial kløne, At jeg er lei meg, syns ikke for de andre, jeg startet på pyntingen til halloween i dag, jeg bakte skolebrød og boller med fyll for å markere at nå er det høst,  også tennner vi masse levende lys inne og ute. Dette er aktiviteter som er hyggelige, barna blie så glade da de kom fra skolen, men under det jeg må gjøre, når jeg kommer på alle episodene, alt som har vært fra jeg var liten og opp til i dag, i natt hadde jeg sånn filmvisning for meg selv(om du skjønner, minner kommer fordi det samme gjentar seg i dag, bare på en annen måte), jeg stønnet og snudde meg tusen ganger, helt til min mann gikk og sa "det nytter jo ikke sove i samme seng som deg". Jeg sa jeg skulle prøve ligge rolig, men jeg vet det går ikke, hver gang jeg kommer på en episode enten den er ny eller gammel, så kaster jeg meg rundt, uten at det hjelper, jeg er nok stresset.

det kommer til å bli en lang mail med mange detaljer.om jeg skulle skrive til min pensjonerte psykiater..så vil hun sikkert hjelpe meg og trøste meg, men jeg kan ikke nå forholde meg til at hun er min psykiater, hun er jo ikke det, hun var det, så da vil jeg helst skrive når jeg har hyggelige ting å skrive om,  feks at klematisene overlevde vinteren, hvordan det går med barna og om humlehotellene og at jeg håper hun koser seg. (jeg håper jeg blir bedre i morgen, sånn at jeg orker skrive, og at jeg kan fortelle om de hyggelige tingene, halloween pynting, markering av høsten. lyse, gleden til barna, spenningen deres av å rote gjennom en stor gammel kurs med nye ting til halloween, de fryder seg:-)

nå kom min mann hade:-)

 

[frosken]

 

 (da jeg en dag feks bestemte meg for å være med i en samtale, og det ble vrient da den ene stilte seg med ryggen til...så gikk jeg rundt og inntil de to, dvs sånn at jeg lettere kunne delta, den ene spurte hva jeg drev med, og jeg svarte, jeg er med i samtalen, da sa hun, "eh kunne vi få snakke litt bare oss to", jeg svarte "så klart", og satte meg ned. Jeg ble kjeempelei meg, det var dråpen som fikk det til å renne over, jeg hørte ikke stort av den forelesningen, det ble klart for meg at noe hadde jeg misforstått grundig, selv om jeg var med i samtalen i startet, så på et punkt ville de to bare snakke dem i mellom, og det signalet hadde ikke jeg tatt:-(

Jeg skjønner liksom aldri hva som går galt i sosiale rellasjoner, jeg gjør ofte akkurat det som jeg får beskjed om, også likevel, for meg plutselig, skjer noe jeg ikke forstår:-(

I mer styrte sosiale situasjoner, der jeg vet hva jeg skal gjøre, går det bedre, men når jeg prøver være med, du vet sånn, ta en sosial fri og løs og ledig rolle, så går noe leit galt:-(

 

Det er mye som er verre enn asperger, men å gjøre så mye akkurat som andre sier er korrekt, også feile, igjen, igjen, igjen, det tar på kreftene, og får meg til å ønske meg vekk fra det kompliserte sosiale der ute.

 

 

Jeg tror du gjør situasjonen mye vanskeligere enn nødvendig ved at du holder din autisme skjult for medstudentene. Du beskriver en del situasjoner som nok for dine medstudenter fremstår som ganske "merkelige" - og hvis du ikke gir dem en mulighet til å forstå hvorfor du innimellom helt mangler gehør for hva som foregår sosialt, så vil mange sannsynligvis trekke seg unna. Ved å fortelle om din autisme, så vil i alle fall en del av dine medstudenter bli mindre kritiske dersom du oppfører deg litt snålt sosialt, og de vil sannsynligvis aktivt bidra til at du blir inkludert når det er enkelt å få til.

[Nicklusheletida]

:-)

Hvis jeg blir en sjiraff i neste liv, skal jeg forlate innlandet og alle de andre sjiraffene og reise ut mot havet, der skal jeg undersøke alle blåskjell helt til jeg finner deg:-)

Ang det andre der, så skulle jeg ønske at jeg fant muligheten til å si det....jeg fikk mail fra min pensjonerte psykiater i går, jeg ble glad, men har enda ikke greid å svare...jeg er ikke så glad for tiden som jeg pleier,  jeg strever fælt, fordi dypest sett er jeg lei meg for at jeg gjør så mange feil...jeg greier ikke skrive en mail til henne nå, uten å nevne at jeg fortsatt er en sosial kløne, At jeg er lei meg, syns ikke for de andre, jeg startet på pyntingen til halloween i dag, jeg bakte skolebrød og boller med fyll for å markere at nå er det høst,  også tennner vi masse levende lys inne og ute. Dette er aktiviteter som er hyggelige, barna blie så glade da de kom fra skolen, men under det jeg må gjøre, når jeg kommer på alle episodene, alt som har vært fra jeg var liten og opp til i dag, i natt hadde jeg sånn filmvisning for meg selv(om du skjønner, minner kommer fordi det samme gjentar seg i dag, bare på en annen måte), jeg stønnet og snudde meg tusen ganger, helt til min mann gikk og sa "det nytter jo ikke sove i samme seng som deg". Jeg sa jeg skulle prøve ligge rolig, men jeg vet det går ikke, hver gang jeg kommer på en episode enten den er ny eller gammel, så kaster jeg meg rundt, uten at det hjelper, jeg er nok stresset.

det kommer til å bli en lang mail med mange detaljer.om jeg skulle skrive til min pensjonerte psykiater..så vil hun sikkert hjelpe meg og trøste meg, men jeg kan ikke nå forholde meg til at hun er min psykiater, hun er jo ikke det, hun var det, så da vil jeg helst skrive når jeg har hyggelige ting å skrive om,  feks at klematisene overlevde vinteren, hvordan det går med barna og om humlehotellene og at jeg håper hun koser seg. (jeg håper jeg blir bedre i morgen, sånn at jeg orker skrive, og at jeg kan fortelle om de hyggelige tingene, halloween pynting, markering av høsten. lyse, gleden til barna, spenningen deres av å rote gjennom en stor gammel kurs med nye ting til halloween, de fryder seg:-)

nå kom min mann hade:-)

 

Jeg er enig med frosken. Jeg synes du bør informere om at du har asperger og i korte trekk hva du sliter med sosialt. Jeg tror mange flere vil inkludere deg. I hvert fall av de mest modne.

[AnonymBruker]

Jeg er enig med frosken. Jeg synes du bør informere om at du har asperger og i korte trekk hva du sliter med sosialt. Jeg tror mange flere vil inkludere deg. I hvert fall av de mest modne.

Eller så kanskje de blir redde og tror hun er den neste Adam Lanza 

Jeg hadde ikke tatt den sjansen.

Anonymkode: efa87...050

[slabbedask]

Jeg er enig med frosken. Jeg synes du bør informere om at du har asperger og i korte trekk hva du sliter med sosialt. Jeg tror mange flere vil inkludere deg. I hvert fall av de mest modne.

Tror du folk vet hva asperger egentlig går ut på?

[Madelenemie]

Tror du folk vet hva asperger egentlig går ut på?

Hei!

Jeg tror ikke de fleste vet noe særlig om asperger. 

Egentlig føler jeg ikke en gang at jeg sliter sosialt heller ofte , jeg har gjort nøyaktig som forklart, det er mer at det jeg gjør, som jeg har fått beskjed om, ikke fungerer opptimalt. Jeg går rett bort til,(høstens råd) sier feks "Hei hyggelig hilse på deg, skal vi samarbeide fremover", noe som andre vil, inntil, noe skjer....det er dette noe, som er vanskelig å få tak på hva er? Heldigvis får jeg sms`er hver dag av den som samarbeider med meg, en hyggelig person, jeg trenger bare en pause fra samarbeidet, personen savner meg, og jeg syns hyggelig at er savnet, jeg svarer på sms og mail, og håper snart jeg greier orke samarbeidet i form av treffe partneren. Men jeg blir sliten i lengden over alt jeg må huske på, sånt som være oppmerksom nok, huske på at andre trenger pauser, og passe på at smaltalk ikke blir en rekke av spørsmål som blir litt for mekanisk. (i følge noen) så jeg må ikke bare huske på å si ting, jeg må huske på at smaltalkt heller ikke skal bli en utspørring, man må legge inn pauser, og i det hele tatt, er det ikke så enkelt. Jeg hadde foretrukket å slippe alt det, og forholdt meg til det faglige, men det får man ingen samarbeidspartner av. Det vanskelige er å kombinere faglig med smaltalk, smaltalk isolert går for tiden lettere, det er kombinasjonen som gjør meg sliten.

[frosken]

Tror du folk vet hva asperger egentlig går ut på?

Jeg har inntrykk av at stadig flere vet en del om Asperger, kanskje særlig de som er relativt unge. Mange studenter har i løpet av skoletiden kjent en medelev med Asperger. Siden flere barn og unge har blitt diagnostisert de siste tiårene, så er det også mange flere som har kjennskap til Asperger. Madelenemie studerer sannsynligvis sammen med en del som er yngre enn henne. Jeg er overbevist om at en del av medstudentene har kjennskap til Asperger eller autisme - og hvis ikke så er de gode på å google.

[Trine]

Vet ikke hva som er værst jeg, vite at man irriterer folk og at de bare er hyggelige mot deg fordi du har asperger, eller bare være alene og innse at man ikke passer inn i miljøet? Jeg hadde valgt det siste. Til samarbeidspartneren hadde jeg sagt ifra, hun virker hyggelig og liker mm. Og siden mm sliter unødig med dette samarbeidet så kan det være fornuftig å bare gi f.... i alt det sosiale og konsentrere seg om fag. Alternativet er jo å ikke klare fullføre. Ved å si til samarbeidspartneren at hun har asperger så slipper hun tenke så mye på om hun gjør alt riktig.

[Gjest Gargamel]

Vet ikke hva som er værst jeg, vite at man irriterer folk og at de bare er hyggelige mot deg fordi du har asperger, eller bare være alene og innse at man ikke passer inn i miljøet? Jeg hadde valgt det siste. Til samarbeidspartneren hadde jeg sagt ifra, hun virker hyggelig og liker mm. Og siden mm sliter unødig med dette samarbeidet så kan det være fornuftig å bare gi f.... i alt det sosiale og konsentrere seg om fag. Alternativet er jo å ikke klare fullføre. Ved å si til samarbeidspartneren at hun har asperger så slipper hun tenke så mye på om hun gjør alt riktig.

Jeg synes du har et litt vel svart syn på verden når du sier folk vil være hyggelige bare fordi de vet hun har asperger. Du holder på å bli Tussi.

Jeg tror tvert om det blir enklere å se personen bak hvis de har en forklaring på kommunikasjonsproblemene.

[Trine]

Jeg synes du har et litt vel svart syn på verden når du sier folk vil være hyggelige bare fordi de vet hun har asperger. Du holder på å bli Tussi.

Jeg tror tvert om det blir enklere å se personen bak hvis de har en forklaring på kommunikasjonsproblemene.

Tussi er søt da For meg er det logisk. De vil ikke prate med henne fordi hun er anderledes, men så fort det er en grunn til anderledesheten så vil de prate med henne alikevel. Det vil jo si at de ikke aksepterer folk slik som de er med mindre det ligger en diagnose bak anderledesheten. Altså, de er ikke hyggelige når de ikke vet grunnen, men så blir de hyggelige når de vet grunnen. Da er de jo hyggelige fordi de vet hun har asperger.

[slabbedask]

Vet ikke hva som er værst jeg, vite at man irriterer folk og at de bare er hyggelige mot deg fordi du har asperger, eller bare være alene og innse at man ikke passer inn i miljøet? Jeg hadde valgt det siste. 

Jeg og. Og det er ikke minst fordi jeg blir helt uslitt av å prøve å passe inn.

[laban]

De vil ikke prate med henne fordi hun er annerledes, men så fort det er en grunn til annerledesheten så vil de prate med henne allikevel. Det vil jo si at de ikke aksepterer folk slik som de er med mindre det ligger en diagnose bak annerledesheten. Altså, de er ikke hyggelige når de ikke vet grunnen, men så blir de hyggelige når de vet grunnen. Da er de jo hyggelige fordi de vet hun har asperger.

Du må nesten ta med i betraktningen hva slags utslag Asperger kan gi.  Det oppstår lett episoder der omgivelsene opplever den med Asperger som uhøflig - noen ganger påtrengende / frekk, andre ganger avvisende.  Svært mange vil da reagere med å bli usikre og mindre inkluderende.  Kanskje får man også følelsen av at vedkommende helst vil være i fred.  Hvis man vet at disse egenskapene (eller mangel på egenskaper) har en årsak, er det enkelt å se bort fra det. 

Det er jo ikke som at man er påtatt / klissent hyggelig mot en  person som virker uhøflig, fordi man får vite at vedkommende har hatt en vond barndom eller noe sånt, eller leker med en bøllete klassekamerat fordi læreren ber deg om det.  Det handler om å se bort fra noe som ellers vil virke forstyrrende.  Som hvis jeg får et påbegynt dokument jeg skal skrive inn min del av (faglig), og så er det så fullt av elementære skrivefeil at jeg får følelsen av at jeg brukes som korrekturleser (hvis vi kan se bort fra stavekontroll et øyeblikk, takk) og blir litt muggen fordi avsenderen ikke gidder å gjøre sin del, bare sender meg en kladd og ber meg gjøre rutinearbeidet.  Jeg tenker ikke sånn hvis jeg vet at det skyldes dysleksi. 

Hvis jeg tråkker noen på tærne nå - beklager, det er ikke meningen.  Det er ikke så lett å uttrykke dette uten at det blir veldig ordrikt.

[Trine]

Du må nesten ta med i betraktningen hva slags utslag Asperger kan gi.  Det oppstår lett episoder der omgivelsene opplever den med Asperger som uhøflig - noen ganger påtrengende / frekk, andre ganger avvisende.  Svært mange vil da reagere med å bli usikre og mindre inkluderende.  Kanskje får man også følelsen av at vedkommende helst vil være i fred.  Hvis man vet at disse egenskapene (eller mangel på egenskaper) har en årsak, er det enkelt å se bort fra det. 

Det er jo ikke som at man er påtatt / klissent hyggelig mot en  person som virker uhøflig, fordi man får vite at vedkommende har hatt en vond barndom eller noe sånt, eller leker med en bøllete klassekamerat fordi læreren ber deg om det.  Det handler om å se bort fra noe som ellers vil virke forstyrrende.  Som hvis jeg får et påbegynt dokument jeg skal skrive inn min del av (faglig), og så er det så fullt av elementære skrivefeil at jeg får følelsen av at jeg brukes som korrekturleser (hvis vi kan se bort fra stavekontroll et øyeblikk, takk) og blir litt muggen fordi avsenderen ikke gidder å gjøre sin del, bare sender meg en kladd og ber meg gjøre rutinearbeidet.  Jeg tenker ikke sånn hvis jeg vet at det skyldes dysleksi. 

Hvis jeg tråkker noen på tærne nå - beklager, det er ikke meningen.  Det er ikke så lett å uttrykke dette uten at det blir veldig ordrikt.

Jeg forstår det, men hvorfor kan man ikke bare tenke at vedkommende sikkert har dysleksi istedefor å fyre seg opp. Ev. spørre om det.

Uansett så har mm flere ganger påpekt at hun ikke ønsker å si noe om at hun har asperger. Da kan jo egentlig vi andre mene hva vi vil om det. Det er hennes avgjørelse og jeg syns ikke det er noe poeng i å mase mer på henne om det

[laban]

Jeg forstår det, men hvorfor kan man ikke bare tenke at vedkommende sikkert har dysleksi istedefor å fyre seg opp. Ev. spørre om det.

Uansett så har mm flere ganger påpekt at hun ikke ønsker å si noe om at hun har asperger. Da kan jo egentlig vi andre mene hva vi vil om det. Det er hennes avgjørelse og jeg syns ikke det er noe poeng i å mase mer på henne om det

Selvfølgelig er det hennes valg, og valg får konsekvenser, i form av slike episoder som hun har beskrevet her i det siste.  Jeg har ikke gitt henne noen råd, jeg ville bare kommentere det med at folk ville bli hyggelige fordi de visste grunnen, og at det var noe negativt ved det. 

I eksemplet (som ikke er helt analogt med Asperger, jeg fant bare ikke på noe bedre i farten) ville jeg nok ikke "fyrt meg opp", men jeg kunne fått følelsen av å bli pådyttet drittjobber.  Da er det veldig oppklarende om den andre parten hjelper til bittelitt.

Mange vil være litt forsiktige med å spørre folk man ikke kjenner så godt, rett ut om de har skrivevansker, er autister eller er gravide for den saks skyld.  Det er noe med at man da indirekte antyder noe som er vanskelig å snakke seg bort fra, hvis man tar feil. 

 

[frosken]

Vet ikke hva som er værst jeg, vite at man irriterer folk og at de bare er hyggelige mot deg fordi du har asperger, eller bare være alene og innse at man ikke passer inn i miljøet? Jeg hadde valgt det siste. Til samarbeidspartneren hadde jeg sagt ifra, hun virker hyggelig og liker mm. Og siden mm sliter unødig med dette samarbeidet så kan det være fornuftig å bare gi f.... i alt det sosiale og konsentrere seg om fag. Alternativet er jo å ikke klare fullføre. Ved å si til samarbeidspartneren at hun har asperger så slipper hun tenke så mye på om hun gjør alt riktig.

Slik jeg ser det, så handler det ikke å være hyggelig mot noen _fordi_ de har Asperger. Det handler om å gi motparten en forståelsesramme, slik at det ikke blir så forvirrende med atferd som ikke stemmer helt med situasjonen. Enkelte ting Mm gjør vil av andre kunne oppfattes som frekt, - dersom de andre attribuerer slike episoder til hennes autisme, så vil de neppe bli vektlagt i samme grad.

[Trine]

Selvfølgelig er det hennes valg, og valg får konsekvenser, i form av slike episoder som hun har beskrevet her i det siste.  Jeg har ikke gitt henne noen råd, jeg ville bare kommentere det med at folk ville bli hyggelige fordi de visste grunnen, og at det var noe negativt ved det. 

I eksemplet (som ikke er helt analogt med Asperger, jeg fant bare ikke på noe bedre i farten) ville jeg nok ikke "fyrt meg opp", men jeg kunne fått følelsen av å bli pådyttet drittjobber.  Da er det veldig oppklarende om den andre parten hjelper til bittelitt.

Mange vil være litt forsiktige med å spørre folk man ikke kjenner så godt, rett ut om de har skrivevansker, er autister eller er gravide for den saks skyld.  Det er noe med at man da indirekte antyder noe som er vanskelig å snakke seg bort fra, hvis man tar feil. 

 

Det kom ikke akkurat fram i innlegget mitt, men siste avsnittet var generelt og ikke rettet til deg Joda, jeg er forsåvidt enig, men jeg forstår at mm ikke ønsker å si det. Det er ikke sånt man bare sier til folk man ikke kjenner godt. Sikkert som at man ikke spør folk man ikke kjenner godt om de er gravide. Det bør man vel være forsiktig med å spørre folk man kjenner godt om også

[Trine]

Slik jeg ser det, så handler det ikke å være hyggelig mot noen _fordi_ de har Asperger. Det handler om å gi motparten en forståelsesramme, slik at det ikke blir så forvirrende med atferd som ikke stemmer helt med situasjonen. Enkelte ting Mm gjør vil av andre kunne oppfattes som frekt, - dersom de andre attribuerer slike episoder til hennes autisme, så vil de neppe bli vektlagt i samme grad.

Joda, jeg ser den, men jeg tror ikke jeg selv hadde fortalt folk som viste meg ryggen at jeg har asperger (dersom jeg hadde hatt det).

[frosken]

Joda, jeg ser den, men jeg tror ikke jeg selv hadde fortalt folk som viste meg ryggen at jeg har asperger (dersom jeg hadde hatt det).

Men hva om Mm i utgangspunktet ikke helt forsto situasjonen. Hvis man har en samtale av privat karakter - og prøver å signalisere det ved måten man står på - og så kommer det en og nesten fysisk tar plass midt i samtalen slik Mm beskriver. Hennes kommentar om at hun deltok i samtalen, fremsto kanskje som litt underlig - og muligens også som irettesettende. Da svarer de andre med å bli overtydelige tilbake, - noe som kanskje ikke er så rart dersom de oppfatter Mm sin oppførsel som upassende i den konkrete situasjonen.

Jeg tenker at det går an å få til bedre samspill enn dette dersom man får litt drahjelp i forhold til å forstå hva som foregår.

[Trine]

Men hva om Mm i utgangspunktet ikke helt forsto situasjonen. Hvis man har en samtale av privat karakter - og prøver å signalisere det ved måten man står på - og så kommer det en og nesten fysisk tar plass midt i samtalen slik Mm beskriver. Hennes kommentar om at hun deltok i samtalen, fremsto kanskje som litt underlig - og muligens også som irettesettende. Da svarer de andre med å bli overtydelige tilbake, - noe som kanskje ikke er så rart dersom de oppfatter Mm sin oppførsel som upassende i den konkrete situasjonen.

Jeg tenker at det går an å få til bedre samspill enn dette dersom man får litt drahjelp i forhold til å forstå hva som foregår.

Det er jo ikke slik hun beskriver det. Hun skrev at hun var med i samtalen først og så ville de to andre plutselig ikke ha henne med i samtalen lenger.