Snart november

[AnonymBruker]

Nå er det november om 2 døgn! Det er vel nesten vinter... det er ikke lenge siden det var full sommer. Jeg husker ingenting fra da til nå. Det er noen få ting jeg husker jeg har gjort. Ellers er det blankt... bare meningsløse.

Skjønner ikke hvordan folk klarer å jobbe. 8 timer 5 dager i uken... jeg ligger i sengen 12 timer hver natt. Det er litt teit sosialt sett, å være en som ikke jobber.

Anonymkode: 09589...586

[AnonymBruker]

Jeg synes også att årstidene bare flyter forbi. Ekstra mye i år, siden det var så kald sommer. Selv har jeg ikke jobbet på 12 år... Føler meg egentlig altfor sliten til ikke å gjøre noe særlig.... Tror ikke man slapper mer av når man ikke gjør noe, for det er utmattende i seg selv... Tror jeg...

Anonymkode: 1cc53...f22

[AnonymBruker]

Ja, samme her. Tiden bare raser avsted, husker ikke noe av det som har skjedd, klarer knapt å skille dagene fra hverandre. 

Men snart sommer igjen da.

Anonymkode: 71787...df7

[AnonymBruker]

Vet ikke hva som er mest utmattende, er nok individuelt. Men spiller vel ingen rolle. Tiden bare forsvinner uansett. Man har ingenting å tenke tilbake på.

Anonymkode: 09589...586

[seneca]

Tror og det er individuelt hva som er utmattende.  Jeg har behov for disse årene med tid til meg selv, jeg bruker ikke tid på å filosofere over om tiden går, eller går fort.  Jeg sover kanskje 9-10 timer, javel så har jeg behov for det, jeg velger å akseptere at det er slik.  Jeg vet hva jeg har bak meg, det blir kanskje anderledes.  

Å jobbe kan være givende, ekstremt givende, hvis man passer inn og har utfordringer nok til å vokse i jobben  og god støtte - både i jobbrelaterte ting  og for den man er som person..  Havner man derimot i arbeidsmiljø hvor man er nærmest en outcast, er det i seg selv en sånn stor belastning, at man kan bli psyk av det.   HMS, spesielt på det psykososiale, er ikke godt nok inkorporert, til tross for at det har eksistert i 20 år, noe sånt.  Det er en synd at arbeidslivet ikke klarer å fange opp individer som faktisk har mye å tilføre.  Det handler for meg om å se enkeltindividet slik det er, og ikke å måtte passe inn i "heiagjengen".  Min trygd har jeg dermed ingen problemer med å ta imot med verdighet.