Ekspertsvar Zoloft og andre SSRI preparater

[AnonymBruker]

I seks år har jeg tatt medisin mot angst og depresjon. Jeg startet behandling da jeg var 18 år. Gikk til psykolog en gang i uka i ett år og tok 10 mg cipralex. Etter å ha gått til psykolog i seks måneder følte jeg meg glad igjen og "kurert". Men jeg hadde fortrengt mitt egentlige problem, som er sosial angst. Det tok meg flere år å innrømme for meg selv at det er det jeg sliter med. Det skjer overalt hvor det er mennesker jeg ikke kjenner, eller føler meg trygg med. Jeg får enda mer angst av å tenke over at folk kanskje oppfatter meg som en med lav sosial kompetanse eller uintelligent. Jeg studerer fulltid i et annet land og det er til tider vanskelig, fordi jeg ikke har familien min her, eller nærme venner. Det føles som om jeg akkurat klarer å holde det sammen for skolens skyld, men det har definitivt påvirket skoleprestasjon, energi og sosial interakjson. Jeg har prøvd mange forskjellige behandlingsformer: Psykomotorisk fysioterapi, gått til psykiater, psykolog, lest selvhjelpsbok, gått i angstgruppe og driver med yoga jevnlig(Noe som hjelper mye)

Det eneste cipralex gjorde for meg var å lette på depresjonen som jeg hadde da jeg var atten, jeg ble gladere og fikk mer energi. Men etter noen års tid så fant jeg ut av at de ikke hjelper mot angstproblemene mine, men de hjelper mot å ikke føle seg trist hele tiden. 

Jeg går nå på 100 mg Sertralin Hexal, og jeg er trøtt mesteparten av tiden, har fortsatt store muskelknuter på skuldrene og i nakken og er anspent nesten hele tiden, jeg er tørr i munnen, mister mye hår hver dag og føler meg svimmel. Noen ganger er det som om tiden går og jeg føler meg ikke mentalt tilstede så mye som jeg burde vært. Jeg har i tillegg til alt dette gått opp 10 kg på et år, uten å endre spise/drikkevaner. Dette plager meg veldig og jeg føler meg ikke vel i min egen kropp . 

Jeg skal snart gå til psykolog igjen og prøve ut kognitiv terapi, som jeg har hørt mye positivt om. Og jeg ønsker å kutte ut medisin, eller bytte til noe annet da det gir meg så mange bivirkninger. 

Anonymkode: b6b6b...198

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg synes at du også burde få en sjekk hos lege bl.a. på stoffskifte.

[ISW]

Jeg sliter alltid med å forstå hvorfor, når et SSRI eller annen medisin har gitt god effekt, legen skal bytte til en annen medisin neste gang. Det burde jo ikke være noe i veien for å bruke Cipralex i stedet for Zoloft, når du har hatt effekt av denne før?

Men jeg har en litt kjip tilbakemelding til deg: Angstlidelsene sosial angst og generalisert angst er det vanskelig å medisinere bort. Medisiner kan selvfølgelig hjelpe deg og dempe symptomene. Der er det et utall medisiner å velge fra, alt fra ulike SSRI til lav dose antipsykotika til benzodiazepiner til betablokkere. Spesielt sistnevnte (og da spesielt Pranolol) kan være veldig grei å bruke "akutt" hvis det er ett eller annet du skal, f.eks et selskap eller presentasjon, for å fjerne rødming, hjertebank, skjelving, svetting, osv - den er heller ikke sløvende eller vanedannende.

Men skal du slik angst "til livs" - da må det terapi til. Problemet er at man har lagt seg til en vane der man er positiv til å bekymre seg. Man tenker kanskje at man er bedre forberedt, kan forhindre en katastrofe, osv. ved at man bruker masse tid på å grue seg, bekymre seg og tenke over alt som kan gå galt, fordi man for enhver pris på unngå det. Det fungerer ikke slik. Det fungerer motsatt. Det er bekymringene dine som vedlikeholder angsten din. Du leter på en måte etter ting du kan bli redd for. Da blir du redd.

Du må også lære deg å bli mer likegyldig ovenfor hva andre tenker om deg. Du har sikkert blitt en ekspert på å gjette deg fram til hva du tror andre tenker om deg. Jeg har mye angst selv, men ikke sosial angst. Jeg har faktisk reflektert en del over det, hvor "faen" jeg gir i hva folk egentlig tenker om meg når jeg holder en tale eller en presentasjon. Jeg kan være redd for komplett irrasjonelle ting, men ikke det sosiale. Jeg hadde til en viss grad denne typen angst i tenårene. Et år som selger kurerte det. Det var jævlig i starten, men det løste problemet.

[Elionoe]

Det finnes SSRI-medisiner som skal hjelpe mot angst også og Cipralex er en av de.

Efexor er også en av de hvor det står følgende under hva medisinen kan brukes mot:

Depressive episoder. Profylaktisk mot tilbakefall av depressive episoder. Generalisert angstlidelse (GAD). Sosial angstlidelse (SAD). Panikklidelse, med eller uten agorafobi.

Cipralex kan i tilegg brukes mot tvangslidelse (OCD).

[AnonymBruker]

Det finnes SSRI-medisiner som skal hjelpe mot angst også og Cipralex er en av de.

Bare så synd det ikke er spesielt effektivt.

Anonymkode: 14029...614

[Elionoe]

Bare så synd det ikke er spesielt effektivt.

Anonymkode: 14029...614

Nei, men det er som ISW sier, medisinen alene kan ikke hjelpe deg, men du må eksponere deg for det som er skummelt.

Når jeg begynte i jobben min for 6-7 år siden, synes jeg det var forferdelig å skulle presentere meg fremfor en fremmed gruppe på 16-18 personer. Siden den gang har jeg presentert meg mange ganger og jeg har holdt foredrag. I begynnelsen hadde jeg notater i foredragene mine, men nå gjør jeg det ikke. Jeg har stikkordene i hodet og om jeg skulle glemme noe, kan jeg le litt av meg selv sammen med de andre. Siden har jeg også holdt foredrag og taler i andre sammenhenger og det gjør meg ingenting. Hvorfor? Fordi jeg har eksponert meg.

Det er tøft å skulle eksponere seg. Jeg kan grue meg fælt til å gå bort på nærbutikken som ligger 50 m. unna huset vårt, men jeg har funnet ut at om jeg gjør det tidlig på dagen rekker jeg ikke å grue meg og tenke på den skumle butikkturen. Da blir den gjennomført og jeg kan sitte tilbake med mestring. Jo oftere du føler at du mestrer en situasjon, jo bedre selvtillit får du og jo bedre føler du deg vel i situasjonen. Jeg kan også grue meg mye til å gå inn i sosiale sammenhenger på jobb, selv om jeg etter hvert har blitt kjent med gruppen, men jeg vet at bare jeg har satt meg med et bord er jeg flink med smal talking og jeg vet at jeg mestrer det. Det er bare å hive seg ut i det.

Det er den sosiale angsten din som snakker til deg når du tenker at du er mindre intelligent. Når du studerer i et annet land, tenker jeg at du er tøff og modig. Jeg hadde aldri turt det. Et fremmed språk og alt fremmed utenfor Norge. Tenk rasjonelt: Hva skal tilsi at du er mindre intalligent?

Din fysiske helse høres ikke bra ut. Munntørrhet kan fort gå utover tennene. Jeg ville anbefale deg å kjøpe sukkerfrie Xerodent du får kjøpt på apotek med sitron- eller lakrissmak.

[Beautiful_Creatures]

For veldig mange (de aller fleste) fungerer det nok med eksponeringsterapi. Det å gjøre det mange nok ganger gjør at man mestrer.

Personlig lurer jeg på hvor mye tid av livet mitt jeg skal bruke på å grue meg, være redd og prøve å mestre. Jeg har forsøkt i 40 år snart. Siden barneskolen, videre på ungdomsskolen og høyere studier og videre i arbeidslivet den korte personen jeg var i jobb i begynnelsen av 20 årene, har det samme blitt sagt og forsøkte utallige ganger. Bare jeg gjør det mange nok ganger går det bedre. Bare jeg hyperventilerer og ikke klarer å uttale ordene fordi jeg ikke får "nok" luft mange nok gange går det sikkert bedre bedre gang!

Det er like ille fortsatt etter 40 år og jeg er sliten og drittlei på å bruke livet mitt på å være redd. Det finnes faktisk oss som forsøker et helt liv, gjør alt etter boka, men får det bare ikke til å bli lettere uansett pokker!

Skal man da bare slite seg ut over år slik at det går utover hverdagslige gjøremål og livskvalitet eller skal man begynne å lure på om det kan feile en noe mer, utover sosial angst ? Det kan umulig være bare meg som føler det slik?

bekkager hvis jeg "kuppet" en tråd. Bare fikk sånn behov for å svare her. Dette gjør meg skikkelig fortvilet og spiser opp livskvaliteten. AD hjelper på en måte litt men ikke i nærheten av å gi livskvalitet. Har gått til terapi til og fra i ca 15 år jeg da..

Ville bare komme med et innspill om at det ikke alltid er så "enkelt" som å eksponere seg mange nok ganger og "jobbe med seg selv".  Jeg har virkelig prøvd så godt jeg har kunnet og presset meg gang på gang på gang i årenes løp. Resultatet er det samme, fortsatt etter nesten 40 år. Når skal jeg få "leve" uten å måtte forholde meg til å ikke virke "rar" i sosiale settingene?

unnskyld, skulle visst startet en egen tråd om dette..

Endret 28. november 2015 av Beautiful_Creatures

[Trine]

For veldig mange (de aller fleste) fungerer det nok med eksponeringsterapi. Det å gjøre det mange nok ganger gjør at man mestrer.

Personlig lurer jeg på hvor mye tid av livet mitt jeg skal bruke på å grue meg, være redd og prøve å mestre. Jeg har forsøkt i 40 år snart. Siden barneskolen, videre på ungdomsskolen og høyere studier og videre i arbeidslivet den korte personen jeg var i jobb i begynnelsen av 20 årene, har det samme blitt sagt og forsøkte utallige ganger. Bare jeg gjør det mange nok ganger går det bedre. Bare jeg hyperventilerer og ikke klarer å uttale ordene fordi jeg ikke får "nok" luft mange nok gange går det sikkert bedre bedre gang!

Det er like ille fortsatt etter 40 år og jeg er sliten og drittlei på å bruke livet mitt på å være redd. Det finnes faktisk oss som forsøker et helt liv, gjør alt etter boka, men får det bare ikke til å bli lettere uansett pokker!

Skal man da bare slite seg ut over år slik at det går utover hverdagslige gjøremål og livskvalitet eller skal man begynne å lure på om det kan feile en noe mer, utover sosial angst ? Det kan umulig være bare meg som føler det slik?

bekkager hvis jeg "kuppet" en tråd. Bare fikk sånn behov for å svare her. Dette gjør meg skikkelig fortvilet og spiser opp livskvaliteten. AD hjelper på en måte litt men ikke i nærheten av å gi livskvalitet. Har gått til terapi til og fra i ca 15 år jeg da..

Ville bare komme med et innspill om at det ikke alltid er så "enkelt" som å eksponere seg mange nok ganger og "jobbe med seg selv".  Jeg har virkelig prøvd så godt jeg har kunnet og presset meg gang på gang på gang i årenes løp. Resultatet er det samme, fortsatt etter nesten 40 år. Når skal jeg få "leve" uten å måtte forholde meg til å ikke virke "rar" i sosiale settingene?

unnskyld, skulle visst startet en egen tråd om dette..

Du er sikker på at vi ikke er i slekt eller? Jeg tenkte akkurat det samme som deg da jeg leste innleggene her. "Bare" å eksponere seg. Skulle ønske det var det. Skulle ønske at bare jeg stilte opp hos nok kunder, dro til nok nye steder, svarte nok i telefonen o.s.v så ville jeg jo bli vant til det og jeg ville ikke være redd lenger. Aldri har jeg klart å venne meg til det, selv om jeg prøvde hardt. Hele livet har jeg vært redd. Jeg har ikke hyperventilert, men det er en grunn til at hver muskel er stiv og værker. Jeg spenner hele kroppen. Jeg er på mitt 34. rare år. Jeg tror aldri jeg får leve uten å måtte forholde meg til å ikke virke "rar" i sosiale settinger. Det er vel en grunn til at jeg helst vil bo langt langt unna alle andre.

[Aspergers Inc.]

Du er sikker på at vi ikke er i slekt eller? Jeg tenkte akkurat det samme som deg da jeg leste innleggene her. "Bare" å eksponere seg. Skulle ønske det var det. Skulle ønske at bare jeg stilte opp hos nok kunder, dro til nok nye steder, svarte nok i telefonen o.s.v så ville jeg jo bli vant til det og jeg ville ikke være redd lenger. Aldri har jeg klart å venne meg til det, selv om jeg prøvde hardt. Hele livet har jeg vært redd. Jeg har ikke hyperventilert, men det er en grunn til at hver muskel er stiv og værker. Jeg spenner hele kroppen. Jeg er på mitt 34. rare år. Jeg tror aldri jeg får leve uten å måtte forholde meg til å ikke virke "rar" i sosiale settinger. Det er vel en grunn til at jeg helst vil bo langt langt unna alle andre.

Helt enig med dere begge. Eksponering har aldri hjulpet meg heller. Faktisk gjør det bare ting verre.

[Momo]

For veldig mange (de aller fleste) fungerer det nok med eksponeringsterapi. Det å gjøre det mange nok ganger gjør at man mestrer.

Personlig lurer jeg på hvor mye tid av livet mitt jeg skal bruke på å grue meg, være redd og prøve å mestre. Jeg har forsøkt i 40 år snart. Siden barneskolen, videre på ungdomsskolen og høyere studier og videre i arbeidslivet den korte personen jeg var i jobb i begynnelsen av 20 årene, har det samme blitt sagt og forsøkte utallige ganger. Bare jeg gjør det mange nok ganger går det bedre. Bare jeg hyperventilerer og ikke klarer å uttale ordene fordi jeg ikke får "nok" luft mange nok gange går det sikkert bedre bedre gang!

Det er like ille fortsatt etter 40 år og jeg er sliten og drittlei på å bruke livet mitt på å være redd. Det finnes faktisk oss som forsøker et helt liv, gjør alt etter boka, men får det bare ikke til å bli lettere uansett pokker!

Skal man da bare slite seg ut over år slik at det går utover hverdagslige gjøremål og livskvalitet eller skal man begynne å lure på om det kan feile en noe mer, utover sosial angst ? Det kan umulig være bare meg som føler det slik?

Ville bare komme med et innspill om at det ikke alltid er så "enkelt" som å eksponere seg mange nok ganger og "jobbe med seg selv".  Jeg har virkelig prøvd så godt jeg har kunnet og presset meg gang på gang på gang i årenes løp. Resultatet er det samme, fortsatt etter nesten 40 år. Når skal jeg få "leve" uten å måtte forholde meg til å ikke virke "rar" i sosiale settingene?

Du er sikker på at vi ikke er i slekt eller? Jeg tenkte akkurat det samme som deg da jeg leste innleggene her. "Bare" å eksponere seg. Skulle ønske det var det. Skulle ønske at bare jeg stilte opp hos nok kunder, dro til nok nye steder, svarte nok i telefonen o.s.v så ville jeg jo bli vant til det og jeg ville ikke være redd lenger. Aldri har jeg klart å venne meg til det, selv om jeg prøvde hardt. Hele livet har jeg vært redd. Jeg har ikke hyperventilert, men det er en grunn til at hver muskel er stiv og værker. Jeg spenner hele kroppen. Jeg er på mitt 34. rare år. Jeg tror aldri jeg får leve uten å måtte forholde meg til å ikke virke "rar" i sosiale settinger. Det er vel en grunn til at jeg helst vil bo langt langt unna alle andre.

Heller ikke for meg har eksponering hjulpet stort foreløpig. Gang på gang de siste 10 årenen har jeg presset meg selv ut i situasjoner jeg synes er skumle. En liten periode kan jeg kanskje venne meg til å trosse frykten, men følelsen er der hele tiden og påvirker meg. Plutselig blir den uoverkommelig igjen og jeg er tilbake ved start. Jeg har kun eksponert meg på eget initiativ og fordi jeg aldri føler at jeg har lykkes så har jeg heller ikke fått noen mestringsfølelse, så alt fortsetter å være skummelt. Derfor har jeg gitt litt opp at jeg kan venne meg til situasjoner ved eksponering. Jeg kommer derimot til å gi det en ny sjanse dersom behandler foreslår det for meg, for jeg vil ikke være vanskelig, og det kan jo være at det har bedre effekt nå som jeg har noen jeg kan snakke om situasjonene med etterpå. Jeg er derimot forberedt på at det ikke vil ha noen effekt og jeg har ikke lenger problemer med å akseptere det.

Dette ble veldig pessimistisk. Jeg håper så klart at kognitiv terapi, eller at det finnes noe annet, som kan funke for trådstarter.

[Trine]

Heller ikke for meg har eksponering hjulpet stort foreløpig. Gang på gang de siste 10 årenen har jeg presset meg selv ut i situasjoner jeg synes er skumle. En liten periode kan jeg kanskje venne meg til å trosse frykten, men følelsen er der hele tiden og påvirker meg. Plutselig blir den uoverkommelig igjen og jeg er tilbake ved start. Jeg har kun eksponert meg på eget initiativ og fordi jeg aldri føler at jeg har lykkes så har jeg heller ikke fått noen mestringsfølelse, så alt fortsetter å være skummelt. Derfor har jeg gitt litt opp at jeg kan venne meg til situasjoner ved eksponering. Jeg kommer derimot til å gi det en ny sjanse dersom behandler foreslår det for meg, for jeg vil ikke være vanskelig, og det kan jo være at det har bedre effekt nå som jeg har noen jeg kan snakke om situasjonene med etterpå. Jeg er derimot forberedt på at det ikke vil ha noen effekt og jeg har ikke lenger problemer med å akseptere det.

Dette ble veldig pessimistisk. Jeg håper så klart at kognitiv terapi, eller at det finnes noe annet, som kan funke for trådstarter.

Eksponeringen fungerer nok best i kombinasjon med terapi. Men jeg gikk en periode til en psykiatrisk sykepleier og fikk mange oppgaver for å lære å mestre situasjonene. Men til slutt sa hun at vi skulle gi oss med det, at jeg var et tilfelle hvor eksponering bare gjorde vondt værre.

[ISW]

For veldig mange (de aller fleste) fungerer det nok med eksponeringsterapi. Det å gjøre det mange nok ganger gjør at man mestrer.

Personlig lurer jeg på hvor mye tid av livet mitt jeg skal bruke på å grue meg, være redd og prøve å mestre. Jeg har forsøkt i 40 år snart. Siden barneskolen, videre på ungdomsskolen og høyere studier og videre i arbeidslivet den korte personen jeg var i jobb i begynnelsen av 20 årene, har det samme blitt sagt og forsøkte utallige ganger. Bare jeg gjør det mange nok ganger går det bedre. Bare jeg hyperventilerer og ikke klarer å uttale ordene fordi jeg ikke får "nok" luft mange nok gange går det sikkert bedre bedre gang!

Det er like ille fortsatt etter 40 år og jeg er sliten og drittlei på å bruke livet mitt på å være redd. Det finnes faktisk oss som forsøker et helt liv, gjør alt etter boka, men får det bare ikke til å bli lettere uansett pokker!

Skal man da bare slite seg ut over år slik at det går utover hverdagslige gjøremål og livskvalitet eller skal man begynne å lure på om det kan feile en noe mer, utover sosial angst ? Det kan umulig være bare meg som føler det slik?

bekkager hvis jeg "kuppet" en tråd. Bare fikk sånn behov for å svare her. Dette gjør meg skikkelig fortvilet og spiser opp livskvaliteten. AD hjelper på en måte litt men ikke i nærheten av å gi livskvalitet. Har gått til terapi til og fra i ca 15 år jeg da..

Ville bare komme med et innspill om at det ikke alltid er så "enkelt" som å eksponere seg mange nok ganger og "jobbe med seg selv".  Jeg har virkelig prøvd så godt jeg har kunnet og presset meg gang på gang på gang i årenes løp. Resultatet er det samme, fortsatt etter nesten 40 år. Når skal jeg få "leve" uten å måtte forholde meg til å ikke virke "rar" i sosiale settingene?

unnskyld, skulle visst startet en egen tråd om dette..

Eksponering "på egen hånd" kan være et tve-egget sverd. De gangene jeg har gjort det på egen hånd har det vært ovenfor ting jeg selv har sett at var irrasjonelle. F.eks da jeg av en eller annen grunn fikk panikktilløp av å kjøre i tunnel. Da satt jeg bare i tunnelen og hadde angst og høy puls helt til jeg skjønte at angsten og den høye pulsen ikke var noe farlig.

Det er ikke "bare" å eksponere seg ved skikkelig sosial angst. Man vil få angst, og man kan veldig lett ende opp med å bli mer redd fordi man merker at man får angst (angst for angst).

Jeg tenker at man må ta et oppgjør med angsten, og skjønne at selv om man har det helt jævlig så overlever man. Jeg var i bryllup til en venn av meg nylig. En kamerat skulle holde en tale (han har angst for det). Målte pulsen hans før talen, den var 170. Han gjorde det likevel og selv om han var så redd at han nesten hadde makspuls, så gikk talen bra. Hvor vil jeg med dette? Jeg tror det jeg mener er at selv om man er livredd og har det jævlig, så går det bra likevel. Det er en nyttig erfaring å ha med seg videre. At selv om angsten forteller deg at det ikke går, så er det ikke nødvendigvis sant.

Men ofte er det slik at man ikke bør kaste seg ut i det verste først. Man bør jobbe gradvis, og kanskje få hjelp av betablokkere i starten som fjerner det fysiske. Da lærer man seg at man kan prestere selv om man er redd.

[Aspergers Inc.]

Eksponering "på egen hånd" kan være et tve-egget sverd. De gangene jeg har gjort det på egen hånd har det vært ovenfor ting jeg selv har sett at var irrasjonelle. F.eks da jeg av en eller annen grunn fikk panikktilløp av å kjøre i tunnel. Da satt jeg bare i tunnelen og hadde angst og høy puls helt til jeg skjønte at angsten og den høye pulsen ikke var noe farlig.

Det er ikke "bare" å eksponere seg ved skikkelig sosial angst. Man vil få angst, og man kan veldig lett ende opp med å bli mer redd fordi man merker at man får angst (angst for angst).

Jeg tenker at man må ta et oppgjør med angsten, og skjønne at selv om man har det helt jævlig så overlever man. Jeg var i bryllup til en venn av meg nylig. En kamerat skulle holde en tale (han har angst for det). Målte pulsen hans før talen, den var 170. Han gjorde det likevel og selv om han var så redd at han nesten hadde makspuls, så gikk talen bra. Hvor vil jeg med dette? Jeg tror det jeg mener er at selv om man er livredd og har det jævlig, så går det bra likevel. Det er en nyttig erfaring å ha med seg videre. At selv om angsten forteller deg at det ikke går, så er det ikke nødvendigvis sant.

Dette er vel forskjellig fra person til person. Hva hjelper det å presse seg selv så mye at man får meltdown, og trenger en uke på å hente seg inn igjen?

[ISW]

Dette er vel forskjellig fra person til person. Hva hjelper det å presse seg selv så mye at man får meltdown, og trenger en uke på å hente seg inn igjen?

Da bør man enten starte med noe mindre angstskapende, eller få hjelp av f.eks betablokker (Pranolol er best) når man eksponerer seg.

[Momo]

Da bør man enten starte med noe mindre angstskapende, eller få hjelp av f.eks betablokker (Pranolol er best) når man eksponerer seg.

Betablokkere er mot fysiske symptomer, sant? Så det hjelper ikke når angsten stort sett bare sitter i hodet?

[ISW]

Betablokkere er mot fysiske symptomer, sant? Så det hjelper ikke når angsten stort sett bare sitter i hodet?

I hovedsak. Pranolol kan hjelpe litt på begge deler. Jeg fikk aldri panikktilløp lengre da jeg tok Pranolol. 

Men det fysiske og psykiske henger jo sammen. Man blir ofte mer redd når man kjenner noe i kroppen.

[Aspergers Inc.]

Da bør man enten starte med noe mindre angstskapende, eller få hjelp av f.eks betablokker (Pranolol er best) når man eksponerer seg.

Jeg forstår ikke helt hva betablokkere skulle hjelpe for når man ikke har symptomer som hjertebank, høyt blodtrykk eller skjelvinger. Selv benzo hjelper ikke når det blir for mye.

[ISW]

Jeg forstår ikke helt hva betablokkere skulle hjelpe for når man ikke har symptomer som hjertebank, høyt blodtrykk eller skjelvinger. Selv benzo hjelper ikke når det blir for mye.

I tilfellet sosial angst: Rødming, hyperventilering, svetting, blant annet. Og selvsagt hjertebank. Jeg syntes som sagt det roet det psykiske også en del. 

[Trine]

I tilfeller hvor aspergers eller adhd her hovedårsaken til angsten hjelper det skjeldent med eksponering. Det er de medfødte problemene med samhandling med andre og det å alltid være anderledes som ofte gjør situasjoner med andre mennesker ganske trasige. Det hjelper ikke å hele tiden utsette seg for situasjonen hvor man ekstra godt kjenner på anderledesheten.

Jeg forstår ikke helt hva betablokkere skulle hjelpe for når man ikke har symptomer som hjertebank, høyt blodtrykk eller skjelvinger. Selv benzo hjelper ikke når det blir for mye.

Jeg har heller ikke slike symptomer. Tror egentlig ikke det er angst heller. Jeg bare fikser ikke situasjonene. Har du sosial angst? Hvilke symptomer har du i såfall?

[Beautiful_Creatures]

Du er sikker på at vi ikke er i slekt eller? 

Hehe, har tenkt det samme selv noen ganger;-))