Ekspertsvar Zoloft og andre SSRI preparater

[Aspergers Inc.]

I tilfeller hvor aspergers eller adhd her hovedårsaken til angsten hjelper det skjeldent med eksponering. Det er de medfødte problemene med samhandling med andre og det å alltid være anderledes som ofte gjør situasjoner med andre mennesker ganske trasige. Det hjelper ikke å hele tiden utsette seg for situasjonen hvor man ekstra godt kjenner på anderledesheten.

Jeg har heller ikke slike symptomer. Tror egentlig ikke det er angst heller. Jeg bare fikser ikke situasjonene. Har du sosial angst?

Vet ikke, har aldri blitt utredet skikkelig for det. Skal vistnok ha GAD og panikkangst, men føler ikke at det har så mye med redsel eller frykt å gjøre. Kanskje det er en slags stressreaksjon? Hvem vet.

 

Hvilke symptomer har du i såfall?

Kvalme, mageproblemer, dårlig matlyst, svimmel, slapp og frossen, uvirkelighetsfølelse og fjernhet, blir veldig sliten og energiløs.

[Trine]

Vet ikke, har aldri blitt utredet skikkelig for det. Skal vistnok ha GAD og panikkangst, men føler ikke at det har så mye med redsel eller frykt å gjøre. Kanskje det er en slags stressreaksjon? Hvem vet.

Kvalme, mageproblemer, dårlig matlyst, svimmel, slapp og frossen, uvirkelighetsfølelse og fjernhet, blir veldig sliten og energiløs.

Høres kjent ut. Jeg føler heller ikke at jeg har en angstlidelse. Har de samme symptomene som deg + en hel haug andre ting.

[Marie23s]

Herregud, jeg hadde ikke regnet med så mye respons. Eksponeringsterapi er noe jeg har prøvd mye. Jeg har blant annet gått i teatergruppe, men klarte ikke å være med til forestillingen da det ble altfor skremmende for meg, har holdt presentasjon foran 50-70 mennesker, noe jeg synes er helt grusomt men jeg klarer det så lenge jeg har kontroll på hva det er jeg skal si. 

Angående medisin bytte (fra cipralex til zoloft/sertralin) så tilbød legen meg å skifte til zoloft vedk. hadde hatt mange positive erfaringer med medikamentet, og jeg opplevde kun forandring når det kom til depresjonen jeg hadde, men ja det er umulig å kurere angsten med medisin. Da det er tankemønsteret mitt som skal jobbes med. Jeg blir bare gal av dette og ønsker så inderlig å bare være normal og glad som alle andre ser ut til å være(selvom de også har problemer).

Jeg snakket med psykologen min engang som fikk meg til å se på eksponering på en annen måte, hun mente at å strebe etter å være "ekstravert" istedenfor "introvert" hvis det ikke faller deg naturlig, vil gi mer spenninger og angst.

 Jeg sier ikke at man er enten eller, men tror de fleste har mer av det ene enn det andre. Selv har jeg vært sjenert hele livet, jeg ble ofte "ekskludert" av familien min og under hele skolegangen, jeg har alltid blitt sett på som rar og stille tror jeg.

Det plager meg at min sjenanse skal hindre meg i å bli kjent med andre mennesker. 

Kan være veldig utadvendt og glad hvis jeg føler meg trygg med menneskene jeg er sammen med, men så lenge jeg er med mennesker jeg på en måte "ser opp" til, eller er autoritære så merker jeg at angsten tar over, og jeg aner ikke hvordan jeg skal oppføre meg i det hele tatt. 

[Marie23s]

For veldig mange (de aller fleste) fungerer det nok med eksponeringsterapi. Det å gjøre det mange nok ganger gjør at man mestrer.

Personlig lurer jeg på hvor mye tid av livet mitt jeg skal bruke på å grue meg, være redd og prøve å mestre. Jeg har forsøkt i 40 år snart. Siden barneskolen, videre på ungdomsskolen og høyere studier og videre i arbeidslivet den korte personen jeg var i jobb i begynnelsen av 20 årene, har det samme blitt sagt og forsøkte utallige ganger. Bare jeg gjør det mange nok ganger går det bedre. Bare jeg hyperventilerer og ikke klarer å uttale ordene fordi jeg ikke får "nok" luft mange nok gange går det sikkert bedre bedre gang!

Det er like ille fortsatt etter 40 år og jeg er sliten og drittlei på å bruke livet mitt på å være redd. Det finnes faktisk oss som forsøker et helt liv, gjør alt etter boka, men får det bare ikke til å bli lettere uansett pokker!

Skal man da bare slite seg ut over år slik at det går utover hverdagslige gjøremål og livskvalitet eller skal man begynne å lure på om det kan feile en noe mer, utover sosial angst ? Det kan umulig være bare meg som føler det slik?

bekkager hvis jeg "kuppet" en tråd. Bare fikk sånn behov for å svare her. Dette gjør meg skikkelig fortvilet og spiser opp livskvaliteten. AD hjelper på en måte litt men ikke i nærheten av å gi livskvalitet. Har gått til terapi til og fra i ca 15 år jeg da..

Ville bare komme med et innspill om at det ikke alltid er så "enkelt" som å eksponere seg mange nok ganger og "jobbe med seg selv".  Jeg har virkelig prøvd så godt jeg har kunnet og presset meg gang på gang på gang i årenes løp. Resultatet er det samme, fortsatt etter nesten 40 år. Når skal jeg få "leve" uten å måtte forholde meg til å ikke virke "rar" i sosiale settingene?

unnskyld, skulle visst startet en egen tråd om dette..

Jeg(som startet tråden) Har fått en tilleggsdiagnose som kalles unngående personlighetsforstyrrelse, dette er sosial angst, men mer medfødt enn det er en utviklet sykdom som konsekvens av uarbeidet sjenanse i barndommen/tenårene. Samtidig blir jeg oppfattet veldig forskjellig utifra hvem jeg omgås med, noen oppfatter meg som svært utadvendt og blid, mens mange andre synes sikkert jeg er sosialt tilbakestående- Men jeg er egentlig ikke det, jeg blir bare sosialt "lammet" i de situasjonene hvor jeg føler jeg blir vurdert av andre, det er så ubehagelig at jeg ikke klarer å si noe eller konsentrere meg om hva som skjer, jeg virker nok fjern for mange rundt meg. I det siste har jeg brukt mye tid alene, men prøver å omgås litt med venner et par ganger i uka hvertfall. Jeg sliter med mange negative tanker og bekymrer meg for fremtiden. Jeg er redd for å ende opp alene og uten en jobb jeg trives i og et sosialt nettverk. 

Det føler som om hver dag er en kamp, og det er slitsomt å foreta noe som helst. Jeg skulle ønske jeg kunne være komfortabel med å være den "stille  og sjenerte" - Men det er ikke det det dreier seg om, jeg blir blank og har ingenting fornuftig å si. Jeg vil bare være lykkelig.