Fortsatt ikke spiseforstyrret

[AnonymBruker]

Jeg kan kose meg med litt godt i helgene. Jeg tar vitamintilskudd og jeg spiser mye protein og fiber. Jeg forsøker å tilføre så mye grønnsaker som mulig til alle måltider. Jeg drikker godt med væske. Jeg spiser alltid før og etter trening og jeg trener 60-120 min 3 dager i uken. Jeg tar trappene istedet for heisen, jeg står ved kontorpulten på jobb, jeg står på bussen og om jeg ikke skal mer enn ett par busstopp så går jeg heller. Dette er fornuftige tanker for en generelt bedre helse.

Jeg har nå en BMI på 17.5 og vil fortsatt ned. Jeg bruker mye tid på å planlegge hvordan jeg kan spise minst mulig uten at noen oppdager det. Jeg ser at det for andre kan virke sykt, men jeg mener at jeg har kontroll. Det er fortsatt et aktivt valg at jeg spiser lite. Dette er ikke noe jeg har tenkt å holde på med for alltid. Når jeg når målet mitt skal jeg sakte begynne å spise mer jevnlig og så får vi se hvor vekta stabiliserer seg. Jeg ser at jeg er slank og jeg har fortsatt en akseptabel fettprosent. Jeg føler at jeg klarer å ha et fornuftig forhold til noe ufornuftig.

Men målet mitt har hele tiden flyttet seg nedover. Det samme har mengden kalorier jeg tillater fordi jeg er så redd for å begynne å legge på meg. Jeg er ikke klar for å begynne å spise mer enda. Når kjæresten er hyggelig og kjøper kosemat blir jeg stresset og lurer på hvordan jeg skal gjøre opp for det lasset av kalorier som f.eks. en skolebolle inneholder. Jeg vet også at jeg er tynnere enn jeg selv ser. Jeg klarer ikke la vær å fokusere på fettet på lårene og overarmene. Jeg føler meg stor. Jeg gruer meg til juleferien fordi alle måltider da må spises sammen med familien og det blir mye fet mat og fristelser jeg må unngå og bortforklare. Jeg planlegger hvilke klær jeg skal ha med meg så jeg kan skjule hvor tynn jeg er. En del av meg ønsker å se hvor langt ned jeg klarer å presse meg selv. Om noen påstår at jeg har et problem så vil jeg benekte det. For jeg vil ikke at noen skal oppdage hva jeg driver med og bli bekymret for meg. Jeg skyver disse tankene unna og vil helst ikke innrømme at jeg har dem, for jeg prøver så godt jeg kan å ikke falle i spiseforstyrrelsesfellen.

For det er mulig å velge å spise lite, og å velge å bli undervektig, uten at det trenger å være sykt, er det ikke? Hvis jeg selv føler at det ikke er et problem og at det ikke går ut over hverdagen min (eller andres), så kan vel ikke andre si at det er et problem?

Anonymkode: 091d1...55d

[XbellaX]

Jeg kan kose meg med litt godt i helgene. Jeg tar vitamintilskudd og jeg spiser mye protein og fiber. Jeg forsøker å tilføre så mye grønnsaker som mulig til alle måltider. Jeg drikker godt med væske. Jeg spiser alltid før og etter trening og jeg trener 60-120 min 3 dager i uken. Jeg tar trappene istedet for heisen, jeg står ved kontorpulten på jobb, jeg står på bussen og om jeg ikke skal mer enn ett par busstopp så går jeg heller. Dette er fornuftige tanker for en generelt bedre helse.

Jeg har nå en BMI på 17.5 og vil fortsatt ned. Jeg bruker mye tid på å planlegge hvordan jeg kan spise minst mulig uten at noen oppdager det. Jeg ser at det for andre kan virke sykt, men jeg mener at jeg har kontroll. Det er fortsatt et aktivt valg at jeg spiser lite. Dette er ikke noe jeg har tenkt å holde på med for alltid. Når jeg når målet mitt skal jeg sakte begynne å spise mer jevnlig og så får vi se hvor vekta stabiliserer seg. Jeg ser at jeg er slank og jeg har fortsatt en akseptabel fettprosent. Jeg føler at jeg klarer å ha et fornuftig forhold til noe ufornuftig.

Men målet mitt har hele tiden flyttet seg nedover. Det samme har mengden kalorier jeg tillater fordi jeg er så redd for å begynne å legge på meg. Jeg er ikke klar for å begynne å spise mer enda. Når kjæresten er hyggelig og kjøper kosemat blir jeg stresset og lurer på hvordan jeg skal gjøre opp for det lasset av kalorier som f.eks. en skolebolle inneholder. Jeg vet også at jeg er tynnere enn jeg selv ser. Jeg klarer ikke la vær å fokusere på fettet på lårene og overarmene. Jeg føler meg stor. Jeg gruer meg til juleferien fordi alle måltider da må spises sammen med familien og det blir mye fet mat og fristelser jeg må unngå og bortforklare. Jeg planlegger hvilke klær jeg skal ha med meg så jeg kan skjule hvor tynn jeg er. En del av meg ønsker å se hvor langt ned jeg klarer å presse meg selv. Om noen påstår at jeg har et problem så vil jeg benekte det. For jeg vil ikke at noen skal oppdage hva jeg driver med og bli bekymret for meg. Jeg skyver disse tankene unna og vil helst ikke innrømme at jeg har dem, for jeg prøver så godt jeg kan å ikke falle i spiseforstyrrelsesfellen.

For det er mulig å velge å spise lite, og å velge å bli undervektig, uten at det trenger å være sykt, er det ikke? Hvis jeg selv føler at det ikke er et problem og at det ikke går ut over hverdagen min (eller andres), så kan vel ikke andre si at det er et problem?

Anonymkode: 091d1...55d

 

Dette høres dessverre fortsatt rimelig spiseforstyrret ut.

[Gjest]

 Om noen påstår at jeg har et problem så vil jeg benekte det. For jeg vil ikke at noen skal oppdage hva jeg driver med og bli bekymret for meg. Jeg skyver disse tankene unna og vil helst ikke innrømme at jeg har dem, for jeg prøver så godt jeg kan å ikke falle i spiseforstyrrelsesfellen.

Anonymkode: 091d1...55d

Jeg tør påstå at du har et problem og at du dessverre har falt i "spiseforstyrrelsesfellen" En bmi under 17.5 er sykt og ikke det "helsevesenet" går god for. 

Du virker reflektrende og "oppegående". Bruk da disse egenskapene til å forstå at en bmi på over litt over 17.5 ikke er skadelig eller farlig på noen måte. Heller bra for deg. 

Jeg håper iallefall at du en dag snart innser det. Masse lykke til på bedringens vei! 

[Elionoe]

Du har nok falt i spiseforstyrrelsens klør. Du er mer enn gjennomsnittet opptatt av fysisk aktivitet i forhold til hva du får i deg av næring. Treningen din gjør at kroppen tærer på musklene dine og ikke fettet. Alle skal ha en viss fettprosent, og oss kvinner må ha mer av det enn menn for å være i stand til å bære frem et barn. Den tanken om at du skal nå en viss vekt og da er du fornøyd, er en tanke som vil sette deg nye mål når du når den ønskede vekten.

Jeg lister opp det jeg synes høres sykt ut fra innlegget ditt:

- Stå ved kontorpulten på jobb
- Bruke tid på å planlegge hvordan spise minst mulig
- Gjøre ovenstående punkt uten at andre skal oppdage det
- Redd for å legge på deg når du allerede er undervektig
- Blir stresset om du får i deg det du anser for for mange kalorier (f.eks. skolebolle
- Fokuserer på fett på overarmer og lår
- Skjule hvor tynn du er ved å kle deg
- Vil ikke at noen skal oppdage hva du driver med og bli bekymret

Bare det at du må planlegge hvordan du skal spise minst mulig uten at andre legger merke til det og skjule den tynne kroppen din er tegn på at du innerst inne vet at det du holder på med er sykt og unormalt. Når du er redd for å bekymre folk ved å oppdage hva jeg driver med er en innrømmelse ovenfor deg selv at det du driver med ikke er normalt. Du har en spiseforstyrrelse. Jeg tror ikke du har kontroll når du blir desperat opptatt av kalorier etter å ha spist en skolebolle.

Les mer om spiseforstyrrelser på nettros.no.

Jeg håper du gir deg selv og kroppen din sjansen til å bli bedre, før spiseforstyrrelsen helt ødelegger både livet og kroppen din. Det første skrittet er å snakke med kjæresten din om dette. Trolig har han sett og forstått mer av dette enn du gjerne vil tro. Deretter må du kontakte fastlegen og legge alle kortene på bordet. Du trenger hjelp.

[Lillemus]

Jeg skyver disse tankene unna og vil helst ikke innrømme at jeg har dem, for jeg prøver så godt jeg kan å ikke falle i spiseforstyrrelsesfellen.

For det er mulig å velge å spise lite, og å velge å bli undervektig, uten at det trenger å være sykt, er det ikke? Hvis jeg selv føler at det ikke er et problem og at det ikke går ut over hverdagen min (eller andres), så kan vel ikke andre si at det er et problem?

Anonymkode: 091d1...55d

Du er langt ute i spiseforstyrrafella for lenge siden. Og det er helt typisk at man benekter det og tror man har kontroll. Det har du ikke.

[Bokormen123]

Hele innlegget ditt skriker spiseforstyrret!!

[AnonymBruker]

Takk for svar. Jeg forstår at tankene mine ser syke ut fra utsiden. Ja, jeg balanserer på grensa til det syke. Jeg prøver å ikke sette meg fast i denne tankegangen. Jeg føler meg allerede svak som tyr til så ekstreme metoder for å oppnå ting som er helt naturlig for andre. Jeg ville følt meg ekstra svak om jeg innså at jeg ikke klarte å begynne å spise mer, spesielt når jeg ikke egentlig er så tynn heller. Men jeg kan spise mer om jeg vil det, jeg bare vil ikke. Jeg skal begynne å spise mer etterhvert, bare ikke helt enda.

Anonymkode: 091d1...55d

[Lillemus]

Men jeg kan spise mer om jeg vil det, jeg bare vil ikke. Jeg skal begynne å spise mer etterhvert, bare ikke helt enda.

Anonymkode: 091d1...55d

Hvorfor vil du ikke gjøre kroppen din sunn og sterk? Det du driver med nå er å bryte ned, ødelegge og gjøre kroppen din syk og svak. Jeg tror ikke noe på det du sier nå. Det der er helt typisk for de som har den typen spiseforstyrrelse som du har. Hva gjør du når du har nådd en bmi på det tallet du har bestemt deg for? Hva skjer da? Blir du plutselig kjempelykkelig? Blir livet ditt en dans på roser? Vil kjæresten din elske deg enda mer? Nei. Du vil fortsette å tenke at du må ned til enda litt lavere bmi for DA blir alt så mye bedre. 

[AnonymBruker]

Hvorfor vil du ikke gjøre kroppen din sunn og sterk? Det du driver med nå er å bryte ned, ødelegge og gjøre kroppen din syk og svak. Jeg tror ikke noe på det du sier nå. Det der er helt typisk for de som har den typen spiseforstyrrelse som du har. Hva gjør du når du har nådd en bmi på det tallet du har bestemt deg for? Hva skjer da? Blir du plutselig kjempelykkelig? Blir livet ditt en dans på roser? Vil kjæresten din elske deg enda mer? Nei. Du vil fortsette å tenke at du må ned til enda litt lavere bmi for DA blir alt så mye bedre. 

Jeg forventer ikke å bli lykkelig av det, men jeg tror ikke det gjør meg mer ulykkelig heller. Svak har jeg alltid vært, så det er ikke noe nytt. Det gir meg noe å fokusere på, det gir meg som aldri har likt å trene lyst til å trene, det gir meg mestringsfølelse og det gir meg identitet (ikke en identitet mange vil ha, jeg vet, men sånn er nå jeg). Enda større mestringsfølelse vil jeg få om jeg klarer å begynner å spise mer og samtidig opprettholde en relativt lav vekt.

Anonymkode: 091d1...55d

[AnonymBruker]

Da jeg veide meg i morges innser jeg at jeg har gått ned 3 kg på én måned. Ikke at det egentlig er så mye, men det utgjør over 5% vektnedgang. Jeg vet at jeg ikke burde gå ned så fort, og det var heller ikke meningen, men jeg klarer ikke å bekymre meg slik jeg kanskje burde. Jeg er fornøyd med meg selv. Jeg er snart i mål, men tenker at jeg kanskje har nådd målet litt for fort og at jeg derfor vil gå opp tilsvarende fort hvis jeg begynner å spise mer. Det vil juleferien vise. Viljen peker i en helt annen retning enn fornuften.

Anonymkode: 091d1...55d

[Gjest Gargamel]

Jeg forventer ikke å bli lykkelig av det, men jeg tror ikke det gjør meg mer ulykkelig heller. Svak har jeg alltid vært, så det er ikke noe nytt. Det gir meg noe å fokusere på, det gir meg som aldri har likt å trene lyst til å trene, det gir meg mestringsfølelse og det gir meg identitet (ikke en identitet mange vil ha, jeg vet, men sånn er nå jeg). Enda større mestringsfølelse vil jeg få om jeg klarer å begynner å spise mer og samtidig opprettholde en relativt lav vekt.

Anonymkode: 091d1...55d

Jeg tipper svarene her er helt som du forventet. Alle sier du er syk, men du mener du er spesiell, og frisk selv om du har alle kjennetegn på spiseforstyrrelse.

Du fremstår som en helt vanlig anorektiker, med begge beina godt plantet i spiseforstyrrelsen. Mestringsfølelsen er vel mye av drivkraften i sykdommen du har, så det er ikke noe argument for at du ikke er syk.

Jeg håper i alle fall du våkner opp og innser det selv. Det er jo noe feil når du må skjule kroppen din for de som står deg nærmest.

 

[laban]

Viljen peker i en helt annen retning enn fornuften.

Anonymkode: 091d1...55d

Nettopp.  Kanskje på tide å ta konsekvensen av denne innsikten og la fornuften overstyre viljen før det er for sent.

Du hadde vel ikke startet slike tråder hvis du følte at alt var normalt og "uforstyrret". 

[AnonymBruker]

Det er rart hvordan det å innrømme ting man helst ikke vil innse kan hjelpe. Nå har jeg akkurat spist lunsjen jeg hadde med meg som frokost istedet og til lunsj skal jeg kjøpe meg byggrynslunsj og kaffe. Jeg skal også prøve å ikke skrive ned hva jeg har spist. Jeg vil vel bevise overfor meg selv at jeg faktisk har kontrollen. Jeg velger nå å spise i like stor grad som jeg har valgt å ikke spise.

Men jeg tenker også at jeg gjør dette for å bygge opp litt før jul så jeg ser friskere ut for familien og at kroppen ikke skal få like stort sjokk med all julematen. Så kan jeg faste igjen når jeg kommer hjem fra juleferien. Jeg liker å ligge på 17.5 i BMI og håper jeg etterhvert skal klare å balansere på det tallet. Lurer jeg meg selv? Uansett må det jo være bedre at jeg akkurat nå spiser litt mer.

Anonymkode: 091d1...55d

[Elionoe]

Det er rart hvordan det å innrømme ting man helst ikke vil innse kan hjelpe. Nå har jeg akkurat spist lunsjen jeg hadde med meg som frokost istedet og til lunsj skal jeg kjøpe meg byggrynslunsj og kaffe. Jeg skal også prøve å ikke skrive ned hva jeg har spist. Jeg vil vel bevise overfor meg selv at jeg faktisk har kontrollen. Jeg velger nå å spise i like stor grad som jeg har valgt å ikke spise.

Men jeg tenker også at jeg gjør dette for å bygge opp litt før jul så jeg ser friskere ut for familien og at kroppen ikke skal få like stort sjokk med all julematen. Så kan jeg faste igjen når jeg kommer hjem fra juleferien. Jeg liker å ligge på 17.5 i BMI og håper jeg etterhvert skal klare å balansere på det tallet. Lurer jeg meg selv? Uansett må det jo være bedre at jeg akkurat nå spiser litt mer.

Anonymkode: 091d1...55d

Ja, det å få satt ord på tankene og se hvordan man egentlig tenker, bevisstgjøre seg selv, kan være positivt i blant.

Det er kjempe bra at du nå spiser, men jeg skulle gjerne ha sett at du gjorde det mer for din egen helses del og ikke for å tåle familien og julematen bedre. En BMI på 17,5 er litt for lite, det vet du, og å trene da blir galt for kroppen. Du forbrenner ikke lenger fett, men muskler som igjen går utover organer. Jeg kunne lagt ut lenker til deg ang. hva som egentlig skjer med kroppen når du trener mens du er undervektig, men det tror jeg blir galt her. Ett skritt i riktig retning er å begynne å sitte ved kontorpulten på jobb. Det er kun de med ryggplager som har behov for å stå i blant. Du gjør det på feil grunnlag.

Og jeg synes ikke du skal ha som nyttårsforsett og forsatt sulte deg, for det trenger du ikke, men du bør tenke at du vil bli frisk, behandle kroppen din og deg selv bedre.

[AnonymBruker]

Nå har jeg spist både byggrynslunsj og solskinnsbolle. Kanskje ikke den sunneste opptrappingen, men det smakte veldig godt! Jeg har heller ikke ført det opp i kaloriloggen selv om jeg vet at den bolla var en skikkelig kaloribombe.

Jeg klarte likevel ikke å holde meg helt unna planleggingen, så hele ukas kaloriinntak er planlagt og beregnet på nytt. Denne gangen handlet det ikke om å få inn minst mulig, men heller å sørge for nok måltider hver dag og at jeg må spise opp en del ting før jeg drar på ferie. Så litt over gjennomsnittet kontrollfokusert er jeg, men jeg står ved overskriften; fortsatt ikke spisefortyrret.

Anonymkode: 091d1...55d

[AnonymBruker]

Jeg tipper svarene her er helt som du forventet. Alle sier du er syk, men du mener du er spesiell, og frisk selv om du har alle kjennetegn på spiseforstyrrelse.

Du fremstår som en helt vanlig anorektiker, med begge beina godt plantet i spiseforstyrrelsen. Mestringsfølelsen er vel mye av drivkraften i sykdommen du har, så det er ikke noe argument for at du ikke er syk.

Det er kjempe bra at du nå spiser, men jeg skulle gjerne ha sett at du gjorde det mer for din egen helses del og ikke for å tåle familien og julematen bedre. En BMI på 17,5 er litt for lite, det vet du, og å trene da blir galt for kroppen.

Og jeg synes ikke du skal ha som nyttårsforsett og forsatt sulte deg, for det trenger du ikke, men du bør tenke at du vil bli frisk, behandle kroppen din og deg selv bedre.

Igjen takk for svar til alle.

Ja, jeg skriver her fordi jeg forstår at det er fortyrret og ikke helt friskt. Jeg regnet ikke med noen andre svar enn dette. Jeg har et håp om at å skrive litt om det vil gjøre det lettere å få de "sykeste" tankene mer på avstand. Men jeg vil ikke miste drivkraften og motivasjonen som jeg ellers har så lite av. Hva skal jeg ellers "leve av"?

Det er veldig vanskelig å gjøre noe for seg selv og sin egen helse når man ikke liker seg selv. Jeg forventer som sagt ikke å bli lykkelig av å være veldig tynn, men da oppnår jeg i det minste noe. Selv om jeg akkurat nå er på litt gal kurs så vil jeg bevise for meg selv at jeg klarer å peile meg inn på en vekt jeg kan trives med uten at det trenger å være noe galt eller sykt ved det. Det må jo være mulig.

Anonymkode: 091d1...55d

[Gjest Gargamel]

 

Nå har jeg spist både byggrynslunsj og solskinnsbolle. Kanskje ikke den sunneste opptrappingen, men det smakte veldig godt! Jeg har heller ikke ført det opp i kaloriloggen selv om jeg vet at den bolla var en skikkelig kaloribombe.

Jeg klarte likevel ikke å holde meg helt unna planleggingen, så hele ukas kaloriinntak er planlagt og beregnet på nytt. Denne gangen handlet det ikke om å få inn minst mulig, men heller å sørge for nok måltider hver dag og at jeg må spise opp en del ting før jeg drar på ferie. Så litt over gjennomsnittet kontrollfokusert er jeg, men jeg står ved overskriften; fortsatt ikke spisefortyrret.

Anonymkode: 091d1...55d

Jeg tror en solskinnbolle var akkurat det kroppen din trengte nå. Du kan stolt føre den opp i kaloriloggen og tegne et smilefjes i margen om mulig:  

 

[Madelenemie]

Jeg kan kose meg med litt godt i helgene. Jeg tar vitamintilskudd og jeg spiser mye protein og fiber. Jeg forsøker å tilføre så mye grønnsaker som mulig til alle måltider. Jeg drikker godt med væske. Jeg spiser alltid før og etter trening og jeg trener 60-120 min 3 dager i uken. Jeg tar trappene istedet for heisen, jeg står ved kontorpulten på jobb, jeg står på bussen og om jeg ikke skal mer enn ett par busstopp så går jeg heller. Dette er fornuftige tanker for en generelt bedre helse.

Jeg har nå en BMI på 17.5 og vil fortsatt ned. Jeg bruker mye tid på å planlegge hvordan jeg kan spise minst mulig uten at noen oppdager det. Jeg ser at det for andre kan virke sykt, men jeg mener at jeg har kontroll. Det er fortsatt et aktivt valg at jeg spiser lite. Dette er ikke noe jeg har tenkt å holde på med for alltid. Når jeg når målet mitt skal jeg sakte begynne å spise mer jevnlig og så får vi se hvor vekta stabiliserer seg. Jeg ser at jeg er slank og jeg har fortsatt en akseptabel fettprosent. Jeg føler at jeg klarer å ha et fornuftig forhold til noe ufornuftig.

Men målet mitt har hele tiden flyttet seg nedover. Det samme har mengden kalorier jeg tillater fordi jeg er så redd for å begynne å legge på meg. Jeg er ikke klar for å begynne å spise mer enda. Når kjæresten er hyggelig og kjøper kosemat blir jeg stresset og lurer på hvordan jeg skal gjøre opp for det lasset av kalorier som f.eks. en skolebolle inneholder. Jeg vet også at jeg er tynnere enn jeg selv ser. Jeg klarer ikke la vær å fokusere på fettet på lårene og overarmene. Jeg føler meg stor. Jeg gruer meg til juleferien fordi alle måltider da må spises sammen med familien og det blir mye fet mat og fristelser jeg må unngå og bortforklare. Jeg planlegger hvilke klær jeg skal ha med meg så jeg kan skjule hvor tynn jeg er. En del av meg ønsker å se hvor langt ned jeg klarer å presse meg selv. Om noen påstår at jeg har et problem så vil jeg benekte det. For jeg vil ikke at noen skal oppdage hva jeg driver med og bli bekymret for meg. Jeg skyver disse tankene unna og vil helst ikke innrømme at jeg har dem, for jeg prøver så godt jeg kan å ikke falle i spiseforstyrrelsesfellen.

For det er mulig å velge å spise lite, og å velge å bli undervektig, uten at det trenger å være sykt, er det ikke? Hvis jeg selv føler at det ikke er et problem og at det ikke går ut over hverdagen min (eller andres), så kan vel ikke andre si at det er et problem?

Anonymkode: 091d1...55d

Hei!

Hvis man skal diagnostisere og sykeliggjøre så store deler av befolkningen som tenker mye som deg, vel så syns jeg det er spesielt.

Jeg vet ikke hvor gammel du , men det er blitt ganske vanlig, å spise i selskaper og spise lite på hverdagene. Er du ung kan du skade kroppen din og din forplantingsevne, det er noe unge ofte ikke tenker på, men den dagen de vil ha barn er dette viktig, sulting er skadelig. Ulik forbrenning gjør at det tynne idealet, på mange måter, må medføre, for de fleste jenter og kvinner, stålkontroll i form av til en viss grad sulting, dvs man spiser ikke mer enn at man holder sin bmi rundt 20 feks.

Når vi kvinner på 40 +, vi som  har fått barn, noen er kommet i overgangsalderen, der man naturlig kommer dit at man rett og slett trenger mindre energi, man kan spise mindre for å kunne holde seg like slank som idealet, så er det noe de fleste som vil bli oppfattet som , dyktige, med kontroll, attraktive m.m. er bevisst. Ja man spiser, og man gleder seg ved mat, men for å holde seg tynn nok, til idealet, dvs thai gap og synlige kragebein, så ligger det for de aller fleste en anstrengelse også i dette.

En anstrengelse man ikke kunne tenke seg være foruten, da man ikke på noe vis, ønsker å få synlig mage, valker, eller brede hofter. Mange innrømmer ikke dette, den delvise spisenekten, som man må godta, når man som godt voksen kvinne skal ha en "ung-pike kropp", nå mener jeg være tynn slik idelaet er.

Når jeg tenker på min mor og bestemor, så hadde de helt andre former enn meg, de fikk sin mage, det var kanskje ikke noe så veldig ønskelig, selv ikke da, men sånn er det, og sånn har det vært, men de levde ikke i en tid der thai gap og kragebein og hoftebein også viste styrke, kontroll, disiplin og vellykethet.

Er det såpass lite som skal til, som spise halvparten av det man egentlig kunne gjort, så velger mange nettopp dette.

Nå står flere og flere bloggere også frem med hva det har kostet dem av tid, tanker, energi og disiplin å være så tynne.

Det har vært kjent lenge i idretten, selv om sulting er usunt, er det likevel naturlig at det blir en del av manges liv, når idealet ikke stemmer med verken den forbrenning eller disiplin de fleste mennesker har. 

Jeg tror man kan ha kontroll på å sulte seg "riktig", jeg tror de fleste som lykkes, er der, men selvsagt faller noen i en eller annen ytterlighet, enten de sulter seg ihjel og blir sykelig tynne eller spiser seg til dårlig helse.

Kunsten er å greie balansen, den er vanskelig, men den er aktuell, den kunsten krever både selvdisiplin, perspektiv, kontroll, og sterk vilje.

Jeg tror det er en illusjon å ikke forholde seg til at idealene medfører at svært mange enten vi er ærlige og sier det, eller lyver på oss en kjempehøy forbrenning, har et stort fokus på å spise akkurat lite nok til at vi har vårt thai gap, våre synlige kragebein og hoftebein med mer.

Vi lever i dette samfunnet og vi påvirkes av idealet på en eller annen måte.

stadig kommer det flere varianter av spiseforstyrrelser, nå er overspisning blitt en diagnose som mange lider av, i USA er det enda flere fettfobi-angst m.m. 

Vi er mange som bare er ærlige med at vi tenker og spiser kontrollert, til helgen skal jeg i et juleselskap, der serveres det alltid, sjømat, majones :-) og alt annet av tilbehør, samt en passe liten dessert, alle er opptatt av å være tynne, og vi spiser oss mette, men akkurat nå, syns jeg faktisk det er befriende å være med mennesker som er opptatt av å spise kontrollert og som kan si det. Der er man nærmere sannheten og realiteten, enn der man ber unge slappe av, være fornøyd med kroppen sin som den er....å spise enda en bolle.

Det er bedre spise sunn mat enn kjappe karbohydrater, hvor mye sjømat og majones, kan man ikke kose seg med, og være like slank, sammenlignet med hvetebakst? Da kan man spise mer, og ikke ha dårlig samvittighet. Det er viktig å gi informasjon som er korrekt, i tillegg gir sunne måltider alle næringsstoffer, og mindre behov av usunne kjappe løsninger i hverdagen.

 

 

 

[laban]

Hvis man skal diagnostisere og sykeliggjøre så store deler av befolkningen som tenker mye som deg, vel så syns jeg det er spesielt.

Ulik forbrenning gjør at det tynne idealet, på mange måter, må medføre, for de fleste jenter og kvinner, stålkontroll i form av til en viss grad sulting, dvs man spiser ikke mer enn at man holder sin bmi rundt 20 feks.

Ja man spiser, og man gleder seg ved mat, men for å holde seg tynn nok, til idealet, dvs thai gap og synlige kragebein, så ligger det for de aller fleste en anstrengelse også i dette.

Når jeg tenker på min mor og bestemor, så hadde de helt andre former enn meg, de fikk sin mage, det var kanskje ikke noe så veldig ønskelig, selv ikke da, men sånn er det, og sånn har det vært, men de levde ikke i en tid der thai gap og kragebein og hoftebein også viste styrke, kontroll, disiplin og vellykkethet.

Det har vært kjent lenge i idretten, selv om sulting er usunt, er det likevel naturlig at det blir en del av manges liv, når idealet ikke stemmer med verken den forbrenning eller disiplin de fleste mennesker har. 

Vi lever i dette samfunnet og vi påvirkes av idealet på en eller annen måte.

Jeg synes det er en underlig holdning at det er naturlig at sult blir en del av manges liv fordi noen forsøker å sette likhetstegn mellom syltynne kropper og vellykkethet.  Jeg skulle ønske det var mer naturlig å se forbi kroppen og bli kjent med personligheten, før man dømte noens vellykkethet og styrke.

Saksopplysninger:

Det heter thigh gap, dvs. mellomrom mellom lårene, det har ikke noe med thai (thaimat, Thailand?) å gjøre. 

Du kan selvfølgelig ha et personlig ideal med BMI på 20 og synlig skjelett, men det at kragebeina stikker ut kan være tegn på helt andre ting enn styrke, kontroll og vellykkethet.  Omvendt kan man ha en høyere BMI (normalområdet gikk til 25 sist jeg sjekket) uten å være mislykket, udisiplinert eller svak. 

 

[AnonymBruker]

 

Jeg tror en solskinnbolle var akkurat det kroppen din trengte nå. Du kan stolt føre den opp i kaloriloggen og tegne et smilefjes i margen om mulig:  

 

Vet du, det tror jeg også, for plutselig var det ikke like tungt å gå opp trapper eller å gjennomføre dagens treningsøkt. Kaloriloggen er i form av et program på telefonen, så det er ingen mulighet for smilefjes der. Å føre det opp ville resultert i en stor rød strek fordi jeg har gått over den gitte kalorigrensen min, så jeg tror jeg lar vær.

 

Hei!

Hvis man skal diagnostisere og sykeliggjøre så store deler av befolkningen som tenker mye som deg, vel så syns jeg det er spesielt.

Jeg vet ikke hvor gammel du , men det er blitt ganske vanlig, å spise i selskaper og spise lite på hverdagene. Er du ung kan du skade kroppen din og din forplantingsevne, det er noe unge ofte ikke tenker på, men den dagen de vil ha barn er dette viktig, sulting er skadelig. Ulik forbrenning gjør at det tynne idealet, på mange måter, må medføre, for de fleste jenter og kvinner, stålkontroll i form av til en viss grad sulting, dvs man spiser ikke mer enn at man holder sin bmi rundt 20 feks.

Når vi kvinner på 40 +, vi som  har fått barn, noen er kommet i overgangsalderen, der man naturlig kommer dit at man rett og slett trenger mindre energi, man kan spise mindre for å kunne holde seg like slank som idealet, så er det noe de fleste som vil bli oppfattet som , dyktige, med kontroll, attraktive m.m. er bevisst. Ja man spiser, og man gleder seg ved mat, men for å holde seg tynn nok, til idealet, dvs thai gap og synlige kragebein, så ligger det for de aller fleste en anstrengelse også i dette.

En anstrengelse man ikke kunne tenke seg være foruten, da man ikke på noe vis, ønsker å få synlig mage, valker, eller brede hofter. Mange innrømmer ikke dette, den delvise spisenekten, som man må godta, når man som godt voksen kvinne skal ha en "ung-pike kropp", nå mener jeg være tynn slik idelaet er.

Når jeg tenker på min mor og bestemor, så hadde de helt andre former enn meg, de fikk sin mage, det var kanskje ikke noe så veldig ønskelig, selv ikke da, men sånn er det, og sånn har det vært, men de levde ikke i en tid der thai gap og kragebein og hoftebein også viste styrke, kontroll, disiplin og vellykethet.

Er det såpass lite som skal til, som spise halvparten av det man egentlig kunne gjort, så velger mange nettopp dette.

Nå står flere og flere bloggere også frem med hva det har kostet dem av tid, tanker, energi og disiplin å være så tynne.

Det har vært kjent lenge i idretten, selv om sulting er usunt, er det likevel naturlig at det blir en del av manges liv, når idealet ikke stemmer med verken den forbrenning eller disiplin de fleste mennesker har. 

Jeg tror man kan ha kontroll på å sulte seg "riktig", jeg tror de fleste som lykkes, er der, men selvsagt faller noen i en eller annen ytterlighet, enten de sulter seg ihjel og blir sykelig tynne eller spiser seg til dårlig helse.

Kunsten er å greie balansen, den er vanskelig, men den er aktuell, den kunsten krever både selvdisiplin, perspektiv, kontroll, og sterk vilje.

Jeg tror det er en illusjon å ikke forholde seg til at idealene medfører at svært mange enten vi er ærlige og sier det, eller lyver på oss en kjempehøy forbrenning, har et stort fokus på å spise akkurat lite nok til at vi har vårt thai gap, våre synlige kragebein og hoftebein med mer.

Vi lever i dette samfunnet og vi påvirkes av idealet på en eller annen måte.

stadig kommer det flere varianter av spiseforstyrrelser, nå er overspisning blitt en diagnose som mange lider av, i USA er det enda flere fettfobi-angst m.m. 

Vi er mange som bare er ærlige med at vi tenker og spiser kontrollert, til helgen skal jeg i et juleselskap, der serveres det alltid, sjømat, majones :-) og alt annet av tilbehør, samt en passe liten dessert, alle er opptatt av å være tynne, og vi spiser oss mette, men akkurat nå, syns jeg faktisk det er befriende å være med mennesker som er opptatt av å spise kontrollert og som kan si det. Der er man nærmere sannheten og realiteten, enn der man ber unge slappe av, være fornøyd med kroppen sin som den er....å spise enda en bolle.

Det er bedre spise sunn mat enn kjappe karbohydrater, hvor mye sjømat og majones, kan man ikke kose seg med, og være like slank, sammenlignet med hvetebakst? Da kan man spise mer, og ikke ha dårlig samvittighet. Det er viktig å gi informasjon som er korrekt, i tillegg gir sunne måltider alle næringsstoffer, og mindre behov av usunne kjappe løsninger i hverdagen.

Dette var det vanskelig å formulere et svar til, for fornuften min sier at dine tanker heller ikke er sunne. Du forherliger sult, kontroll og tynnhet på en sånn måte at det virker som du mener du og dine venner er bedre enn andre pga det. At noe er et ideal betyr ikke at det er fornuftig.

For meg handler denne balansen om å være tynn og trives i kroppen min uten å behøve den ekstreme kontrollen og sulten. Jeg føler meg ikke bedre enn andre fordi jeg er tynn. Jeg føler meg svak som tyr til slike metoder. Det er også stor forskjell på å begrense karbohydrater og porsjonsstørrelser og å totalt overkjøre kroppens signaler. Det er ikke noe som heter å sulte seg "riktig".

Jeg er nok fortsatt regnet som ung og en BMI på 20 var det jeg hadde da jeg spiste normalt og ikke tenkte på mat hele tiden. Altså krevde det hverken kontroll eller sulting for min del. Jeg var nok heldig med akkurat det. Men jeg følte meg ikke bra, for jeg så en stor og tykk kropp i speilet. At jeg hadde synlige hofte- og kragebein betydde for meg at jeg hadde en brei kropp som var i veien for meg selv og andre. Om man har thigh gap og synlige bein avhenger uansett like mye av kroppsfasong som av BMI.

Nå med en BMI på 17.5 ser jeg ribbein både foran og bak og stram hud over magen, og jeg begynner faktisk å trives i kroppen min. Spørsmålet er om det er mulig for meg å bli her uten at jeg må nekte kroppen min nødvendig næring.

Anonymkode: 091d1...55d