alvorlige julebrev med smilefjes.

[Madelenemie]

Hei!

 

Hvert år, har jeg vært så opptatt av julebrevene min mann og jeg får, at to av dem har smilefjes, men det som står i dem, ja det er jo hyggelig...,men som mor, får jeg så tungt for å forstå, hvordan de som skriver julebrevene greier med smilefjesene.

Så jeg har lest dem, de er til oss, men antageligvis mest til min mann, det er jo hans studiekompiser, men jeg husker dem jo også, selv om jeg hadde mindre med dem å gjøre. 

Spesielt en, har jeg aldri glemt, da hun lo og fortalte om ting som gjorde meg vondt, så viste hun ingen følelser, hun bare lo, som om alt det hun hadde gjennomgått var forbi, så jeg tenkte vel at bra er det. Det er jo sånn at vonde ting, må man legge bak seg, men likevel, noen ting ler man ikke av

Men årets julebrev, mest til min mann, men stilet til oss som familie, må jeg svare på, (selv om jeg ikke er vennene hennes eller studiekompis, men jeg føler uro, og jeg husker henne godt)

årets julebrev der det første uten smilefjes (der startet uroen) , det er noe som uroer meg, og jeg vet ikke hva? men jeg vet at hun som skriver det, hun husker jeg, og jeg hørte det hun sa, men jeg forstod ikke...men alle årene etter, alle julebrevene...jeg har lest dem, tenkt og håpt at hun er så glad som hun skriver, selv om alle julebrevene på en merkelig måte, alltid gjorde meg trist og tenksom:-(

I år står det dette: (det er stilet til mange)

"Kjære deg!

For hvert år blir det vanskeligere å skrive julebrev, fordi jeg som kjent har mistet alt - i livet. Likevel anser jeg det som viktig å prøve å bevisstgjøre deg som er verdifull på alt du har, ta vare på det, og de muligheter.

Denne høsten startet jeg med diakonstudier i Oslo. Å hjelpe andre, bidra til utvikling og innsikt i Guds frelsesplan var tanken. Både pensuminnhold og alle tersklene jeg måtte forsere for å følge forelesningene på Menighetsfakultetet og Diakonhjemmet har gjort meg godt. 

Det jobbes med å inkludere andre mennesker i større grad. ...."så fortsetter det.

Jeg skal ikke gjengi hele julebrevet, men jeg kjenner sånn en sorg, over at nå vet jeg smerten, som hun aldri har skrevet i noe julebrev, over sykdommen og tapet av barna, og over mye mer. Jeg tror ikke jeg kan gjøre noe, men jeg setter pris på hennes ærlighet, jeg skal ta kontakt selv om hun ikke er min venn, fordi jeg forstår noe som jeg tror jeg dyp sorg.

På slutten av julebrevet står dette:

Til deg som har menneskeverd, noen som er glad i deg, kvalifikasjoner og aksept i samfunnet: ta vare på det! Sett pris på det og takk for det hver dag. Rådet kommer fra en som er fratatt absolutt alt og ikke har noen muligheter tilbake, dette unner jeg ingen.

Det står mye mer...men hva mener hun med dette?

Er det ikke en dyp nød som kommer frem her?

:-( hva bør jeg gjøre?

Hvis hun er fratatt alt og ikke har en mulighet tilbake, kan det ikke da være at hun er sicidal? Jeg er like sorgfull, som bekymret, takk for svar om noen kan hjelpe meg med hva dette betyr.

 

[Lillemus]

Hvis hun er fratatt alt og ikke har en mulighet tilbake, kan det ikke da være at hun er sicidal? Jeg er like sorgfull, som bekymret, takk for svar om noen kan hjelpe meg med hva dette betyr.

Tja... Jeg kjenner jo ikke dette mennesket, men synes i alle fall hun setter seg selv i en real offerrolle... Om vi hadde fått en slikt julebrev fra en av min manns venner så hadde jeg overlatt til ham om han ville svare eller ikke. Siden jeg synes det er bortkastet tid å gå på skole for å lære om bibelen så hadde jeg antagelig ramlet av hele brevet i det andre avsnittet. 

[Madelenemie]

Tja... Jeg kjenner jo ikke dette mennesket, men synes i alle fall hun setter seg selv i en real offerrolle... Om vi hadde fått en slikt julebrev fra en av min manns venner så hadde jeg overlatt til ham om han ville svare eller ikke. Siden jeg synes det er bortkastet tid å gå på skole for å lære om bibelen så hadde jeg antagelig ramlet av hele brevet i det andre avsnittet. 

Ok:-(

jeg ramlet selv av ved det religiøse....

men inni mellom, "våknet jeg" dvs ble jeg grepet, av noe, dette noe var en redsel.

Vi har fått julebrev, veldig glade i sikkert 15 år, lite har jeg visst, men inni mellom fikk jeg vite om sykdommen,

men jeg husker fra ca 20 år tilbake, ord om misbruk og overgrep som lå langt tilbake, og jeg var ikke der jeg er i dag at jeg kunne kommunisere:-( , men de fikk liten plass virket det som i henne, fordi hun lo bare,

jeg tenkte så fint at man kan ha så godt humør selv når man bærer på så stor sorg.

Så etter ca 15 muntre julebrev med alt som er bra, kommer dette, 

bør jeg ikke gjøre noe syns du? Jeg syns det, jeg har jo ikke noen venner, tror jeg, men jeg har jo et medmenneskelig ansvar.

Ja ikke vet jeg, jeg vet jo ikke en gang hva jeg skal si, gjøre :-( men kanskje er det viktigste at jeg bryr meg.

[Lillemus]

bør jeg ikke gjøre noe syns du? Jeg syns det, jeg har jo ikke noen venner, tror jeg, men jeg har jo et medmenneskelig ansvar.

Ja ikke vet jeg, jeg vet jo ikke en gang hva jeg skal si, gjøre :-( men kanskje er det viktigste at jeg bryr meg.

Siden dette er et menneske du ikke kjenner annet enn gjennom julebrev via din mann (om jeg har forstått deg rett?) så hadde ikke jeg villet foreta meg noe, men overlatt det til de som er henne nærmere. Men hvis du føler at du vil og bør gjøre noe så er det ingenting i veien for at du gjør det.  

[Elionoe]

Det å le kan være en form for forsvar, fordi å gråte blir for vondt. En gang jeg skulle fortelle om en vond hendelse til samboeren min, begynte jeg å le og fleipe med det hele, selv om det absolutt ikke var noe å le av, men der og da ble det en nødvendighet for at jeg i det hele tatt skulle få sagt noe.

Om du orker, kan du skrive at du vil støtte henne så godt du kan, men tenk grundig over det før du tilbyr henne det. Du og din helse er viktigst. Selvfølgelig er det vondt at hun skal lide slik, men tross alt er det ikke ditt ansvar. Du er så snill og vil være snill mot alle, men du kan ikke redde hele verden. Hvis du tror det kan gi deg noe å støtte henne, synes jeg du kan det, men om du føler det blir negativt og at hun "drar deg ned" synes jeg du bør være mer tilbakeholden. Du må selv kjenne hvor mye du kan tåle og takle.

[Pallida]

Du har et stort og varmt hjerte, Madelenemie. Mange hadde vært glad for å ha en sånn venn som deg. 

Synes det er vanskelig å mene så mye om hva du bør gjøre her, men kanskje det enkleste og beste i første omgang er å høre med din mann. Hva han tenker om vedkommende og hva julebrevene er et uttrykk for? 

Det er jo en bra ting å føle omsorg og ansvar for sine medmennesker, men du kan ikke hjelpe alle, heller. Forhåpentligvis har denne damen noen nære rundt seg som kan støtte. Dere er perifere bekjente, og sånn sett langt ute i rekkene i forhold til å føle noe plikt til å hjelpe. Kan kanskje virke kynisk å tenke sånn, men man kommer ikke utenom i møte med virkeligheten og begrensningene vi alle har mtp tid og ressurser. 

[frosken]

Hei!

 

Hvert år, har jeg vært så opptatt av julebrevene min mann og jeg får, at to av dem har smilefjes, men det som står i dem, ja det er jo hyggelig...,men som mor, får jeg så tungt for å forstå, hvordan de som skriver julebrevene greier med smilefjesene.

Så jeg har lest dem, de er til oss, men antageligvis mest til min mann, det er jo hans studiekompiser, men jeg husker dem jo også, selv om jeg hadde mindre med dem å gjøre.

Spesielt en, har jeg aldri glemt, da hun lo og fortalte om ting som gjorde meg vondt, så viste hun ingen følelser, hun bare lo, som om alt det hun hadde gjennomgått var forbi, så jeg tenkte vel at bra er det. Det er jo sånn at vonde ting, må man legge bak seg, men likevel, noen ting ler man ikke av

Men årets julebrev, mest til min mann, men stilet til oss som familie, må jeg svare på, (selv om jeg ikke er vennene hennes eller studiekompis, men jeg føler uro, og jeg husker henne godt)

årets julebrev der det første uten smilefjes (der startet uroen) , det er noe som uroer meg, og jeg vet ikke hva? men jeg vet at hun som skriver det, hun husker jeg, og jeg hørte det hun sa, men jeg forstod ikke...men alle årene etter, alle julebrevene...jeg har lest dem, tenkt og håpt at hun er så glad som hun skriver, selv om alle julebrevene på en merkelig måte, alltid gjorde meg trist og tenksom:-(

I år står det dette: (det er stilet til mange)

"Kjære deg!

For hvert år blir det vanskeligere å skrive julebrev, fordi jeg som kjent har mistet alt - i livet. Likevel anser jeg det som viktig å prøve å bevisstgjøre deg som er verdifull på alt du har, ta vare på det, og de muligheter.

Denne høsten startet jeg med diakonstudier i Oslo. Å hjelpe andre, bidra til utvikling og innsikt i Guds frelsesplan var tanken. Både pensuminnhold og alle tersklene jeg måtte forsere for å følge forelesningene på Menighetsfakultetet og Diakonhjemmet har gjort meg godt.

Det jobbes med å inkludere andre mennesker i større grad. ...."så fortsetter det.

Jeg skal ikke gjengi hele julebrevet, men jeg kjenner sånn en sorg, over at nå vet jeg smerten, som hun aldri har skrevet i noe julebrev, over sykdommen og tapet av barna, og over mye mer. Jeg tror ikke jeg kan gjøre noe, men jeg setter pris på hennes ærlighet, jeg skal ta kontakt selv om hun ikke er min venn, fordi jeg forstår noe som jeg tror jeg dyp sorg.

På slutten av julebrevet står dette:

Til deg som har menneskeverd, noen som er glad i deg, kvalifikasjoner og aksept i samfunnet: ta vare på det! Sett pris på det og takk for det hver dag. Rådet kommer fra en som er fratatt absolutt alt og ikke har noen muligheter tilbake, dette unner jeg ingen.

Det står mye mer...men hva mener hun med dette?

Er det ikke en dyp nød som kommer frem her?

:-( hva bør jeg gjøre?

Hvis hun er fratatt alt og ikke har en mulighet tilbake, kan det ikke da være at hun er sicidal? Jeg er like sorgfull, som bekymret, takk for svar om noen kan hjelpe meg med hva dette betyr.

 

Jeg tolker ikke dette brevet som uttrykk for at hun er suicidal eller at hun ber om hjelp fra noen. Jeg tolker det som en kvinne som velger å være helt ærlig og åpen om opplevelsen av store tap i livet - men som også forteller at hun har startet på diakonstudiet og at dette har gjort henne godt. Hun prøver å finne en ny mening i livet, og ser ut til å håpe at studiet skal bli en ny start på noe som er meningsfylt. Siste setningen om at hun ikke har noen muligheter tilbake, tolker jeg som uttrykk for at hun har en sykdom som fratar henne mange muligheter og som det ikke er utsikter til å bli bra av?

[Gjest Gargamel]

(Du burde egentlig ikke gjengi så mye fra brevet, sånn som hvor hun vil studere fra høsten. Noen kan lese dette og kjenne henne igjen)

Jeg synes det høres ut som hun har brutt helt sammen og ikke tenker klart, siden hun antyder at hun er utstøtt og ikke har verdi som menneske, ref

"Til deg som har menneskeverd, noen som er glad i deg, kvalifikasjoner og aksept i samfunnet"

Det høres imidlertid ut som hun har glede av å studere, og jeg vil ikke henge meg opp i hva hun studerer. Jeg oppfatter henne ikke som suicidal, siden hun har en plan om studier.

Jeg synes du kan høre med mannen din om dere skal gjøre noe eller om hun blir tatt vare på av folk som står nærmere. Dere kan uansett sende noen hyggelige ord om at det var leit å høre, spørre om dere kan hjelpe med noe, ønske lykke til med studiene og at dere håper ting vil gå bedre.

[stjernestøv]

Syns du er omtenksom og snill, du vil hjelpe. Men det vanskelige er jo hva du kan gjøre? Sende et julebrev tilbake kanskje? Vise at dere tenker på henne, det setter hun sikkert pris på. 

[frosken]

(Du burde egentlig ikke gjengi så mye fra brevet, sånn som hvor hun vil studere fra høsten. Noen kan lese dette og kjenne henne igjen)

Jeg synes det høres ut som hun har brutt helt sammen og ikke tenker klart, siden hun antyder at hun er utstøtt og ikke har verdi som menneske, ref

"Til deg som har menneskeverd, noen som er glad i deg, kvalifikasjoner og aksept i samfunnet"

 

Jeg er enig med deg i at det ikke burde ha vært gjengitt fullt så mye fra brevet. Når det er sagt, så synes jeg det er interessant hvordan hver og en av oss sannsynligvis tolker utsagnene ut i fra også vår egen erfaringsverden. Jeg fikk det utsagnet du uthever til å passe bra for en med alvorlig sykdom som gradvis fratar en funksjon (og kvalifikasjoner og aksept i samfunnet). Bakgrunnen for min tolkning var utsagnet om å måtte forsere mange terskler. Derfor ser jeg på utsagnene som realistiske, - men det forutsetter jo at jeg ikke tar helt feil mht hva som er situasjonen til den som har skrevet brevet.

[Madelenemie]

Siden dette er et menneske du ikke kjenner annet enn gjennom julebrev via din mann (om jeg har forstått deg rett?) så hadde ikke jeg villet foreta meg noe, men overlatt det til de som er henne nærmere. Men hvis du føler at du vil og bør gjøre noe så er det ingenting i veien for at du gjør det.  

ok takk

[Madelenemie]

Det å le kan være en form for forsvar, fordi å gråte blir for vondt. En gang jeg skulle fortelle om en vond hendelse til samboeren min, begynte jeg å le og fleipe med det hele, selv om det absolutt ikke var noe å le av, men der og da ble det en nødvendighet for at jeg i det hele tatt skulle få sagt noe.

Om du orker, kan du skrive at du vil støtte henne så godt du kan, men tenk grundig over det før du tilbyr henne det. Du og din helse er viktigst. Selvfølgelig er det vondt at hun skal lide slik, men tross alt er det ikke ditt ansvar. Du er så snill og vil være snill mot alle, men du kan ikke redde hele verden. Hvis du tror det kan gi deg noe å støtte henne, synes jeg du kan det, men om du føler det blir negativt og at hun "drar deg ned" synes jeg du bør være mer tilbakeholden. Du må selv kjenne hvor mye du kan tåle og takle.

ok takk,

jeg orker nok det.

jeg har god nok helse til sånt, jeg er omgitt av mennesker som trenger meg, men jeg har et slags mentalt køsystem, som de som trenger meg ikke vet om, men jeg måtte opprette det for noen uker siden.

fordelen er derfor at jeg har en prioritering, slik at mine barn går først, men jeg har, fordi jeg har fri til 5 januar, mye tid til andre, jeg har lister og på disse står alle navn, 

idag tok jeg telefoner for 2 personer, dette tok lite tid, det handlet mer om å legge press på at de må få hjelp, så totalt, tok det kanskje 10.15 eller 20 min, medberegnet venting. I motsetning til visse byråkrater står jeg for avtaler og løfter, derfor blir andre også "avhengig" av støtten, som mer er psykisk, da jeg jo for sjelden føler jeg når igjennom. Men jeg har truffet enkelte i byråkratiet som har sett feil, ansvaret, svikten m.m. Det hjelper alltid. 

Men for de som er syke og står helt alene, er sånne ringerunder veldig belastende. Det er derfor 5 min fra en fremmed net-venn eller nabo, gjør en forskjell.

Jeg har ikke opplevd at mennesker har dratt meg ned...tror jeg..så da tror jeg det går bra.

Selsagt kunne jeg fått dårlig samvittighet, for feks naboen, jeg ikke hjelper nok, og noen andre, men saken er at de forstår at jeg prøver, med de begrensinger jeg har, jeg blir altså sliten, jeg har avslutninger og mye å følge opp, i tillegg har jeg en funksjonshemning, slik at jeg har noen begrensinger fysisk, men fleste begrensinger tidsmessig.

 

[Madelenemie]

(Du burde egentlig ikke gjengi så mye fra brevet, sånn som hvor hun vil studere fra høsten. Noen kan lese dette og kjenne henne igjen)

Jeg synes det høres ut som hun har brutt helt sammen og ikke tenker klart, siden hun antyder at hun er utstøtt og ikke har verdi som menneske, ref

"Til deg som har menneskeverd, noen som er glad i deg, kvalifikasjoner og aksept i samfunnet"

Det høres imidlertid ut som hun har glede av å studere, og jeg vil ikke henge meg opp i hva hun studerer. Jeg oppfatter henne ikke som suicidal, siden hun har en plan om studier.

Jeg synes du kan høre med mannen din om dere skal gjøre noe eller om hun blir tatt vare på av folk som står nærmere. Dere kan uansett sende noen hyggelige ord om at det var leit å høre, spørre om dere kan hjelpe med noe, ønske lykke til med studiene og at dere håper ting vil gå bedre.

ja enig i det-(

jeg tenkte også på det. men jeg ble bekymret, tenkte jeg sikkert misforstår, men ofte har jeg opplevd at jeg tror jeg misforstår, så viser det seg oftere og oftere at jeg forstår!

[Madelenemie]

Jeg tolker ikke dette brevet som uttrykk for at hun er suicidal eller at hun ber om hjelp fra noen. Jeg tolker det som en kvinne som velger å være helt ærlig og åpen om opplevelsen av store tap i livet - men som også forteller at hun har startet på diakonstudiet og at dette har gjort henne godt. Hun prøver å finne en ny mening i livet, og ser ut til å håpe at studiet skal bli en ny start på noe som er meningsfylt. Siste setningen om at hun ikke har noen muligheter tilbake, tolker jeg som uttrykk for at hun har en sykdom som fratar henne mange muligheter og som det ikke er utsikter til å bli bra av?

Ok,

Da håper jeg det er sånn det er,

Ingenting ville vært bedre.

 

[ekte nick]

Om du orker, kan du skrive at du vil støtte henne så godt du kan, men tenk grundig over det før du tilbyr henne det. Du og din helse er viktigst. Selvfølgelig er det vondt at hun skal lide slik, men tross alt er det ikke ditt ansvar. Du er så snill og vil være snill mot alle, men du kan ikke redde hele verden. Hvis du tror det kan gi deg noe å støtte henne, synes jeg du kan det, men om du føler det blir negativt og at hun "drar deg ned" synes jeg du bør være mer tilbakeholden. Du må selv kjenne hvor mye du kan tåle og takle.

Jeg er enig i store trekk med det Elionoe skriver.

Jeg tenker også at hennes brev kanskje også er et slags rop om hjelp. Det høres ikke ut som hun har så mange mennesker rundt seg?

[påskelilje]

Snakk med mannen din om dette. Hvis han også er bekymret, kan du/dere godt skrive et brev til henne (det er kanskje lettere for deg enn en telefon), og høre om hun har noen rundt seg. Jeg synes hun høres veldig ensom og lei seg ut, men at hun prøver å ta tak i livet og gå videre etter alt hun har mistet. Jeg tenker at det ikke er sikkert at familien er død, men at hun kan ha blitt skilt og dermed har mistet de hun er glad i (ikke har barna)? Jeg ser ikke på henne som suicidal.

[Madelenemie]

Jeg er enig i store trekk med det Elionoe skriver.

Jeg tenker også at hennes brev kanskje også er et slags rop om hjelp. Det høres ikke ut som hun har så mange mennesker rundt seg?

 

mm

Det er nettopp det man også må ta med i betraktning.

Takk

[Madelenemie]

Snakk med mannen din om dette. Hvis han også er bekymret, kan du/dere godt skrive et brev til henne (det er kanskje lettere for deg enn en telefon), og høre om hun har noen rundt seg. Jeg synes hun høres veldig ensom og lei seg ut, men at hun prøver å ta tak i livet og gå videre etter alt hun har mistet. Jeg tenker at det ikke er sikkert at familien er død, men at hun kan ha blitt skilt og dermed har mistet de hun er glad i (ikke har barna)? Jeg ser ikke på henne som suicidal.

Siden jeg har gjengitt såpass mye av julebrevet:-( skal jeg ikke skrive mer detaljer, men hun har mistet noe, jeg vet det, som vi ikke kunne forestilt oss noen av oss:-( jeg skriver heller dette mer til deg på mail.