Nytt forhold med bonusbarn - hva kan jeg kreve?

[AnonymBruker]

Hei

Jeg har funnet en fin kjæreste og vi har vært sammen noen måneder. Han har en sønn på 8 år som jeg liker godt og har blitt glad i. Min kjæreste har fra første dag sagt at "min sønn kommer alltid først" og det er jeg selvsagt enig i - slik må det være. Men jeg lurer likevel på om dette vil si at jeg skal føye meg i ett og alt, hele tiden? Jeg synes det er litt vanskelig å være bonusmamma av og til.

For eksempel reiste vi på ferie til hans hjemby for ikke så lenge siden. Jeg hadde aldri vært der og hadde litt lyst til å se sentrum av byen og kanskje litt til, men det var det ikke tid til fordi sønnen ville i svømmehallen, på lekeplassen og i en lekebutikk på et kjøpesenter. Min kjæreste var klar på at sønnen kom først. Men jeg tenker vi kanskje kan gjøre noen kompromiss av og til? Som for eksempel at vi kunne gått en liten tur i sentrum også, kjøpt en is hver til oss alle og hatt det koselig selv om ikke sønnen valgte alt? Eller krever jeg for mye?

Et annet eksempel er morgenene vi har sammen. Jeg vil gjerne spise en felles frokost der vi kan snakke sammen alle sammen, men det er de ikke vant til hjemme hos min kjæreste. Der sitter sønnen og spiller dataspill med høy lyd, slik at det ikke går an å snakke. Jeg tenker vi gjerne kunne snakket litt og hatt det koselig - men nei, sønnens ønsker kommer, som alltid først.

I juleferien skal vi reise og besøke familie. Jeg kunne gjerne tenkt meg å ta fly dit vi skal, slik at vi kunne fått litt mer tid sammen med de vi skal besøke. Vi har ikke så mange dager fri. Men sønnen vil ta ferje, for der er det lekerom, og det liker han så godt. Dermed må vi ta tog en natt for å komme dit ferjen er, deretter vente en dag og så ta ferjen som også tar et halvt døgn. Jeg har forslått at vi kan ta denne ruten den ene veien, og så fly på tilbakeveien f.eks, men det går ikke - sønnen kommer først. 

Ikke vet jeg. Jeg skjønner jo at sønnen alltid vil være viktigst for min kjære og vil ikke endre på den innstillingen. Jeg har ikke selv barn, men får vi noensinne det sammen ville jeg jo at han skulle si det samme om våre barn. Men jeg føler litt at jeg mister meg selv av og til oppi dette. Hva tenker dere? Er det mulig å få kjæresten min til å ville kompromisse litt med meg av og til, selv om sønnen da kanskje ikke får alt helt som han vil? Jeg vet ikke helt hva dere som selv er foreldre tenker. Jeg elsker kjæresten min, bare så det er sagt. 

Anonymkode: f4eba...ae2

[AnonymBruker]

Hei

Jeg har funnet en fin kjæreste og vi har vært sammen noen måneder. Han har en sønn på 8 år som jeg liker godt og har blitt glad i. Min kjæreste har fra første dag sagt at "min sønn kommer alltid først" og det er jeg selvsagt enig i - slik må det være. Men jeg lurer likevel på om dette vil si at jeg skal føye meg i ett og alt, hele tiden? Jeg synes det er litt vanskelig å være bonusmamma av og til.

For eksempel reiste vi på ferie til hans hjemby for ikke så lenge siden. Jeg hadde aldri vært der og hadde litt lyst til å se sentrum av byen og kanskje litt til, men det var det ikke tid til fordi sønnen ville i svømmehallen, på lekeplassen og i en lekebutikk på et kjøpesenter. Min kjæreste var klar på at sønnen kom først. Men jeg tenker vi kanskje kan gjøre noen kompromiss av og til? Som for eksempel at vi kunne gått en liten tur i sentrum også, kjøpt en is hver til oss alle og hatt det koselig selv om ikke sønnen valgte alt? Eller krever jeg for mye?

Et annet eksempel er morgenene vi har sammen. Jeg vil gjerne spise en felles frokost der vi kan snakke sammen alle sammen, men det er de ikke vant til hjemme hos min kjæreste. Der sitter sønnen og spiller dataspill med høy lyd, slik at det ikke går an å snakke. Jeg tenker vi gjerne kunne snakket litt og hatt det koselig - men nei, sønnens ønsker kommer, som alltid først.

I juleferien skal vi reise og besøke familie. Jeg kunne gjerne tenkt meg å ta fly dit vi skal, slik at vi kunne fått litt mer tid sammen med de vi skal besøke. Vi har ikke så mange dager fri. Men sønnen vil ta ferje, for der er det lekerom, og det liker han så godt. Dermed må vi ta tog en natt for å komme dit ferjen er, deretter vente en dag og så ta ferjen som også tar et halvt døgn. Jeg har forslått at vi kan ta denne ruten den ene veien, og så fly på tilbakeveien f.eks, men det går ikke - sønnen kommer først. 

Ikke vet jeg. Jeg skjønner jo at sønnen alltid vil være viktigst for min kjære og vil ikke endre på den innstillingen. Jeg har ikke selv barn, men får vi noensinne det sammen ville jeg jo at han skulle si det samme om våre barn. Men jeg føler litt at jeg mister meg selv av og til oppi dette. Hva tenker dere? Er det mulig å få kjæresten min til å ville kompromisse litt med meg av og til, selv om sønnen da kanskje ikke får alt helt som han vil? Jeg vet ikke helt hva dere som selv er foreldre tenker. Jeg elsker kjæresten min, bare så det er sagt. 

Anonymkode: f4eba...ae2

Jeg tenker at du bør avslutte forholdet.

Anonymkode: 9596d...585

[Lillemus]

Ikke vet jeg. Jeg skjønner jo at sønnen alltid vil være viktigst for min kjære og vil ikke endre på den innstillingen. Jeg har ikke selv barn, men får vi noensinne det sammen ville jeg jo at han skulle si det samme om våre barn. Men jeg føler litt at jeg mister meg selv av og til oppi dette. Hva tenker dere? Er det mulig å få kjæresten min til å ville kompromisse litt med meg av og til, selv om sønnen da kanskje ikke får alt helt som han vil? Jeg vet ikke helt hva dere som selv er foreldre tenker. Jeg elsker kjæresten min, bare så det er sagt. 

Anonymkode: f4eba...ae2

Det er fint at kjæresten din setter barnet først, men jeg tror muligens han overdriver det en smule, ut fra det du skriver. At man setter barnet først betyr ikke at barnet skal bestemme alt - det er ikke sunt for et barn å ha så mye makt over en forelder. At barnet bestemmer alt dere skal gjøre i ferien og reisemåte i tillegg er å trekke det for langt. Jeg er helt enig med deg i at dere kunne gått i svømmehallen en dag og så ruslet i byen en annen dag. 

Jeg er selv den i et forhold som har barn, han har ikke, men vi har valgt ikke å bo sammen før ungene er voksne og har flyttet ut. Og det tror jeg nok har reddet forholdet vårt og hans forhold til ungene mine. Jeg tror selv jeg hadde fått problemer om jeg skulle delt hverdagen med en annens barn, det innrømmer jeg gjerne. 

Om dere ikke klarer å komme til enighet, men begge allikevel vil fortsette å være sammen så kan kanskje familierådgivning eller noe sånt være en ide?

[ekte nick]

 man setter barnet først betyr ikke at barnet skal bestemme alt - det er ikke sunt for et barn å ha så mye makt over en forelder. At barnet bestemmer alt dere skal gjøre i ferien og reisemåte i tillegg er å trekke det for langt.

Jeg er ganske enig. Det virker som om denne faren har misforstått litt. Det der er jo ikke bra verken for barnet eller for forholdet. Jeg ville aldri orket å vært i et slikt forhold.

[mariaflyfly]

Dump ham.

[AnonymBruker]

Tusen takk for synspunkt. Jeg synes det hele er vanskelig :-( Men det var godt å få litt støtte på at jeg synes han går vel langt. Jeg tror ikke det er så bra for gutten heller - han har ikke så mange venner på skolen og jeg mistenker av og til at han tar litt vel stor plass der også. 

Anonymkode: f4eba...ae2

[Gjest Gargamel]

Du kan godta at "sønnen kommer først", men ikke at sønnen skal bestemme alt.

Det at man tar mest hensyn til barna betyr ikke at man bare skal ta hensyn til barna.

[frosken]

Hei

Jeg har funnet en fin kjæreste og vi har vært sammen noen måneder. Han har en sønn på 8 år som jeg liker godt og har blitt glad i. Min kjæreste har fra første dag sagt at "min sønn kommer alltid først" og det er jeg selvsagt enig i - slik må det være. Men jeg lurer likevel på om dette vil si at jeg skal føye meg i ett og alt, hele tiden? Jeg synes det er litt vanskelig å være bonusmamma av og til.

For eksempel reiste vi på ferie til hans hjemby for ikke så lenge siden. Jeg hadde aldri vært der og hadde litt lyst til å se sentrum av byen og kanskje litt til, men det var det ikke tid til fordi sønnen ville i svømmehallen, på lekeplassen og i en lekebutikk på et kjøpesenter. Min kjæreste var klar på at sønnen kom først. Men jeg tenker vi kanskje kan gjøre noen kompromiss av og til? Som for eksempel at vi kunne gått en liten tur i sentrum også, kjøpt en is hver til oss alle og hatt det koselig selv om ikke sønnen valgte alt? Eller krever jeg for mye?

Et annet eksempel er morgenene vi har sammen. Jeg vil gjerne spise en felles frokost der vi kan snakke sammen alle sammen, men det er de ikke vant til hjemme hos min kjæreste. Der sitter sønnen og spiller dataspill med høy lyd, slik at det ikke går an å snakke. Jeg tenker vi gjerne kunne snakket litt og hatt det koselig - men nei, sønnens ønsker kommer, som alltid først.

I juleferien skal vi reise og besøke familie. Jeg kunne gjerne tenkt meg å ta fly dit vi skal, slik at vi kunne fått litt mer tid sammen med de vi skal besøke. Vi har ikke så mange dager fri. Men sønnen vil ta ferje, for der er det lekerom, og det liker han så godt. Dermed må vi ta tog en natt for å komme dit ferjen er, deretter vente en dag og så ta ferjen som også tar et halvt døgn. Jeg har forslått at vi kan ta denne ruten den ene veien, og så fly på tilbakeveien f.eks, men det går ikke - sønnen kommer først.

Ikke vet jeg. Jeg skjønner jo at sønnen alltid vil være viktigst for min kjære og vil ikke endre på den innstillingen. Jeg har ikke selv barn, men får vi noensinne det sammen ville jeg jo at han skulle si det samme om våre barn. Men jeg føler litt at jeg mister meg selv av og til oppi dette. Hva tenker dere? Er det mulig å få kjæresten min til å ville kompromisse litt med meg av og til, selv om sønnen da kanskje ikke får alt helt som han vil? Jeg vet ikke helt hva dere som selv er foreldre tenker. Jeg elsker kjæresten min, bare så det er sagt.

Anonymkode: f4eba...ae2

Bor sønnen fast hos faren sin? Jeg er mindre pessimistisk enn enkelte andre i denne tråden, da jeg tenker at dette kan gå seg til når dere får litt mer tid på dere. Dersom faren er vant til å la sønnen bestemme så mye, så kan jeg skjønne at han ikke umiddelbart vil gjøre endringer når du kommer inn i livet deres. Det vil være lurere av kjæresten din å gradvis gjøre noen endringer, slik at ikke sønnen forbinder (fra hans perspektiv) negative endringer med deg.

Hvis du selv ønsker å holde fast ved forholdet, så ville jeg vært tålmodig  - men samtidig snakket med ham om at du tenker at sønnen kanskje får bestemme litt mer enn hva som er bra for ham.

Lykke til:-)

[påskelilje]

Jeg synes Frosken svarer klokt. Det er nok en stor omveltning for gutten å se at faren har kjæreste, så det er lurt med små endringer over tid. Men snakk gjerne med kjæresten din om dette, om at særlig det med juleferien er tungvindt. Dersom han står på at det blir ferje begge veier, kan du ta fly den ene veien. slik at du får mer tid der, eller blir det bare dumt? Da hadde jo gutten og faren fått et døgn eller to alene, og kanskje hadde det også vært lurt?

[laban]

En 8-åring skal ikke bestemme alt fra hvordan man avvikler måltider til reisemåten i ferier.  At hensynet til barna kommer først, betyr ikke at det ikke finnes andre hensyn man må ta - det skal barn lære også.  Men det finnes eksempler på at barn med skilte foreldre (og selvsagt barn i andre typer familier også) får veldig stor makt.  Slike opplegg er vanskelige å endre over natten, da kan du fort bli skurken i stykket, slik frosken beskriver.

Dere voksne må nesten snakke sammen om saken, slik at faren kan gjøre endringer gradvis - fordi gutten begynner å bli stor og bør lære at han ikke er kongen på haugen, ikke fordi fars kjæreste forlanger det.  Hvis ikke faren klarer å se situasjonen utenfra i det hele tatt, får du vurdere om du orker dette i lengden.

[AnonymBruker]

Bor sønnen fast hos faren sin? Jeg er mindre pessimistisk enn enkelte andre i denne tråden, da jeg tenker at dette kan gå seg til når dere får litt mer tid på dere. Dersom faren er vant til å la sønnen bestemme så mye, så kan jeg skjønne at han ikke umiddelbart vil gjøre endringer når du kommer inn i livet deres. Det vil være lurere av kjæresten din å gradvis gjøre noen endringer, slik at ikke sønnen forbinder (fra hans perspektiv) negative endringer med deg.

Hvis du selv ønsker å holde fast ved forholdet, så ville jeg vært tålmodig  - men samtidig snakket med ham om at du tenker at sønnen kanskje får bestemme litt mer enn hva som er bra for ham.

Lykke til:-)

Tusen takk for svar, jeg synes du skriver klokt. Jeg ønsker å holde fast ved forholdet, så det var veldig bra å få noen så fornuftige råd. Jeg tror du har helt rett i at jeg må være tålmodig. Sønnen bor forøvrig ikke fast hos faren, men er der 50%. 

Anonymkode: f4eba...ae2

[AnonymBruker]

En 8-åring skal ikke bestemme alt fra hvordan man avvikler måltider til reisemåten i ferier.  At hensynet til barna kommer først, betyr ikke at det ikke finnes andre hensyn man må ta - det skal barn lære også.  Men det finnes eksempler på at barn med skilte foreldre (og selvsagt barn i andre typer familier også) får veldig stor makt.  Slike opplegg er vanskelige å endre over natten, da kan du fort bli skurken i stykket, slik frosken beskriver.

Dere voksne må nesten snakke sammen om saken, slik at faren kan gjøre endringer gradvis - fordi gutten begynner å bli stor og bør lære at han ikke er kongen på haugen, ikke fordi fars kjæreste forlanger det.  Hvis ikke faren klarer å se situasjonen utenfra i det hele tatt, får du vurdere om du orker dette i lengden.

Takk til deg også for svar. Jeg er enig i det du skriver. Jeg tror kjæresten min har veldig dårlig samvittighet for skilsmissen og vil sønnen så inderlig vel, så det kan være litt av grunnen også. 

Anonymkode: f4eba...ae2

[AnonymBruker]

Jeg synes Frosken svarer klokt. Det er nok en stor omveltning for gutten å se at faren har kjæreste, så det er lurt med små endringer over tid. Men snakk gjerne med kjæresten din om dette, om at særlig det med juleferien er tungvindt. Dersom han står på at det blir ferje begge veier, kan du ta fly den ene veien. slik at du får mer tid der, eller blir det bare dumt? Da hadde jo gutten og faren fått et døgn eller to alene, og kanskje hadde det også vært lurt?

Hei! Det var slett ikke noe dumt forslag. Jeg får se hva jeg kan få til. Jeg er veldig for kompromisser i livet!

Anonymkode: f4eba...ae2

[laban]

Jeg tror kjæresten min har veldig dårlig samvittighet for skilsmissen og vil sønnen så inderlig vel, så det kan være litt av grunnen også. 

Anonymkode: f4eba...ae2

Det er nok veldig vanlig.  Man strekker seg veldig langt for at barnet / barna skal ha være fornøyde mens de er små, fordi man har dårlig samvittighet for omstendigheter som ikke barna kan noe for.  Men plutselig er barna atskillig eldre, og da er det ikke så sjarmerende at de sjefer rundt med omgivelsene og er vant til å få viljen sin i alt... 

De må jo lære å jenke seg og inngå kompromisser for å lykkes sosialt blant venner også, så foreldrene bør ta noen grep før gutten blir for stor.  Men du må nok gå forsiktig fram og være tålmodig.  Hvis faren ser noen av poengene dine, er det et godt tegn.   

[Nicklusheletida]

Hei

Jeg har funnet en fin kjæreste og vi har vært sammen noen måneder. Han har en sønn på 8 år som jeg liker godt og har blitt glad i. Min kjæreste har fra første dag sagt at "min sønn kommer alltid først" og det er jeg selvsagt enig i - slik må det være. Men jeg lurer likevel på om dette vil si at jeg skal føye meg i ett og alt, hele tiden? Jeg synes det er litt vanskelig å være bonusmamma av og til.

For eksempel reiste vi på ferie til hans hjemby for ikke så lenge siden. Jeg hadde aldri vært der og hadde litt lyst til å se sentrum av byen og kanskje litt til, men det var det ikke tid til fordi sønnen ville i svømmehallen, på lekeplassen og i en lekebutikk på et kjøpesenter. Min kjæreste var klar på at sønnen kom først. Men jeg tenker vi kanskje kan gjøre noen kompromiss av og til? Som for eksempel at vi kunne gått en liten tur i sentrum også, kjøpt en is hver til oss alle og hatt det koselig selv om ikke sønnen valgte alt? Eller krever jeg for mye?

Et annet eksempel er morgenene vi har sammen. Jeg vil gjerne spise en felles frokost der vi kan snakke sammen alle sammen, men det er de ikke vant til hjemme hos min kjæreste. Der sitter sønnen og spiller dataspill med høy lyd, slik at det ikke går an å snakke. Jeg tenker vi gjerne kunne snakket litt og hatt det koselig - men nei, sønnens ønsker kommer, som alltid først.

I juleferien skal vi reise og besøke familie. Jeg kunne gjerne tenkt meg å ta fly dit vi skal, slik at vi kunne fått litt mer tid sammen med de vi skal besøke. Vi har ikke så mange dager fri. Men sønnen vil ta ferje, for der er det lekerom, og det liker han så godt. Dermed må vi ta tog en natt for å komme dit ferjen er, deretter vente en dag og så ta ferjen som også tar et halvt døgn. Jeg har forslått at vi kan ta denne ruten den ene veien, og så fly på tilbakeveien f.eks, men det går ikke - sønnen kommer først. 

Ikke vet jeg. Jeg skjønner jo at sønnen alltid vil være viktigst for min kjære og vil ikke endre på den innstillingen. Jeg har ikke selv barn, men får vi noensinne det sammen ville jeg jo at han skulle si det samme om våre barn. Men jeg føler litt at jeg mister meg selv av og til oppi dette. Hva tenker dere? Er det mulig å få kjæresten min til å ville kompromisse litt med meg av og til, selv om sønnen da kanskje ikke får alt helt som han vil? Jeg vet ikke helt hva dere som selv er foreldre tenker. Jeg elsker kjæresten min, bare så det er sagt. 

Anonymkode: f4eba...ae2

Frokostene er en enkel ting å forandre på. Min kjæreste var vant til å spise frokost stående ved kjøkkenbenken. Det var ikke jeg, så jeg gjorde som jeg alltid har gjort det, dekket bordet, tok frem pålegg, stekte egg og bacon osv. Etter hvert ble det naturlig for han også uten at vi behøvde å ha noen diskusjoner om det. Nå gjør han det selv helt naturlig. Tror han synes det er koselig. Feriene er verre. Vanskelig det der, men jeg ville tatt det opp. Jeg tror ikke det er vanlig at barn bestemmer reisemåte og styrer hele ferien.