NHD-Emosjonell dysregulering

[slabbedask]

Jeg føler at jeg kjenner meg igjen i diagnosene. Dette med temperamentet er jo noe som er vanskelig å ha. Man har lyst til å stå og hyle og grine og slå til den som sa noe galt, men siden man har blitt godt oppdratt og ikke liker å såre folk, så lar man det gå utover seg selv istede, ev. dol da, når man har blitt misforstått på dps Og det å få bekreftet at man faktisk er skikkelig dårlig på å konsentrere seg, at det ikke bare er noe jeg lett kunne gjort noe med. For konsentrasjonsproblemene er jo der like mye om det har et navn eller ikke. Så nå føler jeg ting faller litt mer på plass ja Så håper jeg at jeg finner medisiner jeg kan gå på. Det er jo litt vanskelig for ritalin skal jeg huske å ta 3 ganger daglig og med 3 timers mellomrom. Det betyr at halve dagen er man uten medisin. Men nå må jeg først se om de har effekt. Jeg føler meg mindre stressa, men jeg vet ikke om det er tilfeldig. Tipper jeg finner ut det i jula Om de fungerer så kan jeg jo spørre om jeg også kan ta en dose på ettermiddagen dersom jeg skal noe spesielt.

Når Glenne så sterkt mistenkte adhd så syns jeg det er dårlig av Modum bad å ikke følge det opp, 

Dårlig at de ikke klarer å samarbeide bedre innen det offentlige. Ikke rart det er lange ventelister sånn som de holder på.

[slabbedask]

Jeg tror at dersom man får en diagnose og man føler selv at den forklarer mye så stemmer diagnosen. 

men siden det er flere diagnoser som overlapper og som teoretisk kan passe, er det ikke lett å vite hva som er "riktig".

[Trine]

Dårlig at de ikke klarer å samarbeide bedre innen det offentlige. Ikke rart det er lange ventelister sånn som de holder på.

Enig. Det virker som de ikke gjør mer enn akkurat det de må. Så blir man sendt hit og dit og overalt før man havner tilbake på start.

[Trine]

men siden det er flere diagnoser som overlapper og som teoretisk kan passe, er det ikke lett å vite hva som er "riktig".

Nei, det er sant. Ofte er det nok ikke så lett å vite. Men jeg tror man gjerne har ihvertfall et symptom på en ting som ikke er et symptom på andre ting. Eller flere symptomer som, sett sammen, kan forklares med en lidelse.

[Madelenemie]

 

Hvordan skal man kunne stole på disse diagnosene når det er helt tilfeldig hva man ender opp med? Det er fristende å si det bare er tull alt sammen.

 

Men skulle gjerne hatt medisin som virker jeg også, vel.

 

:-)

ja kanskje du som meg hadde trengt rakett på resept som meg:-)

Det er nok ikke tulletull, men det er slingringsmonn:-)

For også min pensjonerte psykiater sa noen ganger til meg, at hun nok hadde vært for streng med spesielt å sette diagnose asperger på kvinner, så flere hadde ikke fått diagnose hos henne, så fikk hun meg som pasient, og selv om jeg har en del tydelige symptomer, så brøt andre ting med hennes oppfatning, slik at hun sa derfor at ved å ha meg som pasient hadde hun lært mye.

Det  ble sittende å tenke på de ulykkellige kvinnene hun hadde "feildiagnostisert" sendt videre, og ut, det virket ikke til å bry henne. Derfor spurte jeg, senere , om hun kunne kontakte dem igjen, men noe med journalsystemet gjorde at det ikke gikk, for meg høres det ut som en dårlig forklaring, når jeg bare fikk tenkt meg bedre om.

Husk at det er et spekter, disse diagnosene, jeg kjenner flere og flere mennesker op autismespekteret, men jeg tviler på at de får en diagnose, for det er nokså strengt tror jeg...i vertfall på sykehusene.

[Beautiful_Creatures]

 

Hvordan skal man kunne stole på disse diagnosene når det er helt tilfeldig hva man ender opp med? Det er fristende å si det bare er tull alt sammen.

 

Men skulle gjerne hatt medisin som virker jeg også, vel.

 

Personlig tror jeg man må stole litt på hva man føler selv er rett også. Snakker ikke om å ikke høre på fagpersoner men noen ganger kan en mellomting være den riktige konklusjonen. Altså at man faktisk sammen med behandleren kommer fram til noe man selv også føler man kan stå inne for. Det forutsetter selvfølgelig både en behandler som er villig til å lytte til pasienten og omvendt (og at pasienten er forholdsvis "oppegående"). 

[Gjest Gargamel]

men siden det er flere diagnoser som overlapper og som teoretisk kan passe, er det ikke lett å vite hva som er "riktig".

Det kan jo hende man etter hvert forstår de bakenforliggende årsakene bedre, sånn som ved fysisk sykdom. Forkjølelse og pollenallergi ligner, men har helt forskjellig årsak og krever ulik behandling. Når man har kjent årsak er i alle fall ikke diagnosene bare tullings. Det er vel mye som tyder på at autisme har en delvis ukjent, men helt bestemt årsak siden det påvirker så mange ting (motorikk, sanseforstyrrelser etc). Vem vet inte jag etc..

[ekte nick]

Emosjonell dysregulering er for det første en glidende skala, altså ikke et enten eller. Man kan altså ha det i varierende grad og i varierende situasjoner. For det andre kan det varierer i ulike faser av livet. Ungom feks kan ofte ha mindre kontroll over følelsene enn eldre og mer modne personer. For det tredje: i de tilfellene der det er snakk om en vedvarende og alvorlig grad av dysregulering, så kan dette skyldes helt ulike diagnoser. Altfor ofte blir Borderline slengt ut som en diagnose. Men det kan llike gjerne være ADHD som nevnt, eller PTSD (post traumatisk stress syndrom). Rusproblemer er en annen mulig årsak. Svært mange mennesker har dårligere evne til å kontroller følelser når de er påvirket av alkohol eller annen rus. Også personer som befinner seg i en livskrise, kan utagere. Videre kan Depresjon hos endel  individer gi utslag i aggressivitet og utagering. Bare for å nevne noe.

Endret 18. desember 2015 av ekte nick

[Trine]

Emosjonell dysregulering er for det første en glidende skala, altså ikke et enten eller. Man kan altså ha det i varierende grad og i varierende situasjoner. For det andre kan det varierer i ulike faser av livet. Ungom feks kan ofte ha mindre kontroll over følelsene enn eldre og mer modne personer. For det tredje: i de tilfellene der det er snakk om en vedvarende og alvorlig grad av dysregulering, så kan dette skyldes helt ulike diagnoser. Altfor ofte blir Borderline slengt ut som en diagnose. Men det kan llike gjerne være ADHD som nevnt, eller PTSD (post traumatisk stress syndrom). Rusproblemer er en annen mulig årsak. Svært mange mennesker har dårligere evne til å kontroller følelser når de er påvirket av alkohol eller annen rus. Også personer som befinner seg i en livskrise, kan utagere. Videre kan Depresjon hos endel  individer gi utslag i aggressivitet og utagering. Bare for å nevne noe.

Regnet med at det var en glidende skala. Men er det at man reagerer mer kraftig enn normalen? Jeg klarer ikke forklare hva jeg tenker. F.eks så var det ei en gang som ble sint på meg uten at jeg hadde gjort noe galt. De andre som var med meg sa det ikke var noe å bry seg om, at hun ikke hadde noen grunn til å kjefte på meg for jeg hadde ikke gjort noe galt. Men jeg strevde veldig for å ikke begynne å gråte, da jeg endelig var alene så gråt jeg og var veldig frustrert. Jeg klarte ikke bare tenke at hun oppførte seg urimelig og la det ligge, jeg ble veldig veldig frustrert. Er det et eksempel på emosjonell dysregulering? Er det ADHD som gjør at man er sånn? Eller er det bare at det er vanlig at de med ADHD også har emosjonell dysregulering?

[Beautiful_Creatures]

Regnet med at det var en glidende skala. Men er det at man reagerer mer kraftig enn normalen? Jeg klarer ikke forklare hva jeg tenker. F.eks så var det ei en gang som ble sint på meg uten at jeg hadde gjort noe galt. De andre som var med meg sa det ikke var noe å bry seg om, at hun ikke hadde noen grunn til å kjefte på meg for jeg hadde ikke gjort noe galt. Men jeg strevde veldig for å ikke begynne å gråte, da jeg endelig var alene så gråt jeg og var veldig frustrert. Jeg klarte ikke bare tenke at hun oppførte seg urimelig og la det ligge, jeg ble veldig veldig frustrert. Er det et eksempel på emosjonell dysregulering? Er det ADHD som gjør at man er sånn? Eller er det bare at det er vanlig at de med ADHD også har emosjonell dysregulering?

Nææ enda en typisk situasjon som du og jeg har veldig likt! Jeg kan også plutselig reagere sånn, og tar noen ganger litt tid å komme over sånne situasjoner. Og så kommer det tårer mange ganger selv om jeg ikke vil. Og da vil jeg helst være alene og at ingen skal "se" meg. 

Det har alltid blitt forklart av omgivelsene med at jeg "er ekstra følsom". Og så har jeg alltid fått høre at jeg ikke må "bry meg om det", men det tar alltid ekstra tid for meg å komme over slike episoder. Likevel vil jeg overhode ikke beskrive meg selv som et "aspeløv", tvert i mot er jeg egentlig veldig sterk, men den affekt reaksjonen går ikke over på et blunk alltid, selv om jeg heller ikke er typen til å bære nag egentlig. Ikke lett å beskrive dette, men kjenner meg veldig igjen i den episoden du beskriver. 

Noen ganger tenker jeg at det har med en innvendig sans for rettferdighet også, hos meg ihvertfall. Sånn at når noe er så utrolig urettferdig og det går på meg som person, som har prøvd hele livet å være "usynlig" og ikke plage noen så blir det rett og slett for mye. 

[Trine]

Nææ enda en typisk situasjon som du og jeg har veldig likt! Jeg kan også plutselig reagere sånn, og tar noen ganger litt tid å komme over sånne situasjoner. Og så kommer det tårer mange ganger selv om jeg ikke vil. Og da vil jeg helst være alene og at ingen skal "se" meg. 

Det har alltid blitt forklart av omgivelsene med at jeg "er ekstra følsom". Og så har jeg alltid fått høre at jeg ikke må "bry meg om det", men det tar alltid ekstra tid for meg å komme over slike episoder. Likevel vil jeg overhode ikke beskrive meg selv som et "aspeløv", tvert i mot er jeg egentlig veldig sterk, men den affekt reaksjonen går ikke over på et blunk alltid, selv om jeg heller ikke er typen til å bære nag egentlig. Ikke lett å beskrive dette, men kjenner meg veldig igjen i den episoden du beskriver. 

Noen ganger tenker jeg at det har med en innvendig sans for rettferdighet også, hos meg ihvertfall. Sånn at når noe er så utrolig urettferdig og det går på meg som person, som har prøvd hele livet å være "usynlig" og ikke plage noen så blir det rett og slett for mye. 

Ja, det tenker jeg også, at det er en innvendig sans for rettferdighet. Jeg prøver også å være "usynlig". Og når jeg da får urimelig kjeft så blir det for mye. Bah...jeg hater "ikke bry deg om det", tror jeg hater det nesten like mye som "nå er du bare vrang".