Ekspertsvar Hvordan håndtere?

[umakenverdt]

 

Det er som *skal* sier, trene mens man ikke er i for stort kaos enten det er tanker eller følelser. På listen min står det 7 spørsmål som alle kan ha nytte av å stille seg i blant:

1. Hva kjenner jeg akkurat nå?
2. Hvorfor kjenner jeg det som jeg gjør?
3. Hvorfor vil jeg skade meg?
4. Har jeg vært igjennom dette tidligere? Hva gjorde jeg da for å løse situasjonen? Om jeg ikke klarte å løse den da, hva kan jeg gjør nå for at det skal bli bedre?
5. Om jeg skader meg selv nå, hvordan vil det kjennes etterpå?
6. Om jeg skader meg selv nå, hvordan vil det kjennes om en time eller i morgen?
7. Finnes det noe annet som jeg kan prøve istedet for å skade meg selv?

Kanskje du kan ha noen nytte av de spørsmålene tilpasset til din egen situasjon/reaksjon?

Når det har vært som vanskligst, har jeg tvunget meg selv til å sitte helt stille med PC-en og bestemt meg for at der blir jeg sittende inntil jeg har kontroll igjen. Timene kan føles uendelig lange, men de går, og med de går også de intense følelsene/tankene litt unna. For meg hjelper det å skrive tanker og følelser ut av meg eller gjøre noe helt annet for å få fokus bort fra meg selv.

Det høres absolutt ut som gode spørsmål. Er dette en liste du har hatt lett tilgjengelig i ulike situasjoner? Jeg kan absolutt tilpasse spørsmålene til noe av min egen problematikk.

Du er god når du klarer å tvinge deg selv til å sitte helt stille med PC-en når det har vært som vanskeligst. Det synes jeg er imponerende! Takk for mange gode råd, Elionoe. Jeg håper at jeg klarer å benytte dem når ting er som vanskeligst. 

[Elionoe]

Det høres absolutt ut som gode spørsmål. Er dette en liste du har hatt lett tilgjengelig i ulike situasjoner? Jeg kan absolutt tilpasse spørsmålene til noe av min egen problematikk.

Du er god når du klarer å tvinge deg selv til å sitte helt stille med PC-en når det har vært som vanskeligst. Det synes jeg er imponerende! Takk for mange gode råd, Elionoe. Jeg håper at jeg klarer å benytte dem når ting er som vanskeligst. 

Jeg har bare hatt spørsmålene lett tilgjengelig på PC-en, f.eks. feste dokumentet til skrivebordet, men du kan også skrive spørsmålene ut og ha de der du vet at du lettere kan bli aktivert.

Lykke til med utrøvingen av nye måter å mestre tanker/følelser på. Gjerne hold oss oppdatert hvordan det går undervegs, om du vil, selvsagt Det er en vei å gå for alle. Det hadde vært praktisk om det bare var teoretisk kunnskap vi kunne pugge, men dette må erfares til det er blitt rutine i hodet. Tålmodighet...

[umakenverdt]

 

Jeg har bare hatt spørsmålene lett tilgjengelig på PC-en, f.eks. feste dokumentet til skrivebordet, men du kan også skrive spørsmålene ut og ha de der du vet at du lettere kan bli aktivert.

Lykke til med utrøvingen av nye måter å mestre tanker/følelser på. Gjerne hold oss oppdatert hvordan det går undervegs, om du vil, selvsagt Det er en vei å gå for alle. Det hadde vært praktisk om det bare var teoretisk kunnskap vi kunne pugge, men dette må erfares til det er blitt rutine i hodet. Tålmodighet...

Tusen takk for det Det er vanskelig å vite hva som fører til at tankene/følelsene blir så kaotiske. Men synes det med å øve i fredstid var et fint begrep. Jeg tror jeg er bedre på teoretisk kunnskap enn praktiske øvelser. Jeg er veldig takknemlig for å ha muligheten til å kunne diskutere slike ting med andre her, også når ting kjennes veldig vanskelige.

 

[AnonymBruker]

Jeg ville nok i første rekke forsøke å finne ut hvor ditt selvhat stammer fra. Har du vokst opp i en dysfunksjonell familie der en av foreldrene dine hatet det eller hadde perfeksjonistiske krav, feks? Har du gått i terapi for å finne ut av ting?

Anonymkode: 73d00...f12

[umakenverdt]

Jeg ville nok i første rekke forsøke å finne ut hvor ditt selvhat stammer fra. Har du vokst opp i en dysfunksjonell familie der en av foreldrene dine hatet det eller hadde perfeksjonistiske krav, feks? Har du gått i terapi for å finne ut av ting?

Anonymkode: 73d00...f12

Jeg har bare positive ting å si om min familie, det er bare jeg som ikke klarte ting heller ikke når jeg var liten. Synes jeg har hatt dette selvhatet siden jeg var liten (varierende i styrke i perioder dog). Jeg har begynt i terapi i år, og har fått en del gode råd og mye god hjelp.

[Momo]

Jeg har bare positive ting å si om min familie, det er bare jeg som ikke klarte ting heller ikke når jeg var liten. Synes jeg har hatt dette selvhatet siden jeg var liten (varierende i styrke i perioder dog). Jeg har begynt i terapi i år, og har fått en del gode råd og mye god hjelp.

Sånn tenker jeg også. Det føles som at det alltid har vært sånn, som om jeg alltid har hatt skyld i alt selv. Jeg ble aldri mobbet, jeg var bare så annerledes, svak og ubrukelig at andres oppførsel mot meg var berettiget. Mangelen på nære venner kom bare av at jeg selv trakk meg unna. Det var ingenting som manglet i oppveksten min, det var bare jeg som var født unnvikende og innesluttet.

Men kanskje har jeg bare glemt hvordan det var omsorgspersoner og jevngamle som fikk meg til å begynne å tenke sånn. Kanskje var det en kombinasjon. Og så spørs det om å vite hvordan det egentlig var kan hjelpe meg. Hvem vet...

[Gjest Gargamel]

Hvordan håndtere et voldsomt hat mot seg selv og sin personlighet og handlemåte, når alle metodene man har lært ikke fungerer. Når det å sette ting i perspektiv ikke hjelper og det å tenke på hva som er hensiktsmessig reaksjon heller ikke hjelper? Jeg skal ikke gjøre noe dumt, men hvordan håndtere dette hatet?

 

Kanskje det går an å ikke prøve å løse det, men bare gjøre noe helt annet? Fokusere på andre ting som du vet hvordan du skal løse? Mulig det bare er å utsette problemet, men det virker litt komplisert å tenke seg ut av negative tanker.

[umakenverdt]

Sånn tenker jeg også. Det føles som at det alltid har vært sånn, som om jeg alltid har hatt skyld i alt selv. Jeg ble aldri mobbet, jeg var bare så annerledes, svak og ubrukelig at andres oppførsel mot meg var berettiget. Mangelen på nære venner kom bare av at jeg selv trakk meg unna. Det var ingenting som manglet i oppveksten min, det var bare jeg som var født unnvikende og innesluttet.

Men kanskje har jeg bare glemt hvordan det var omsorgspersoner og jevngamle som fikk meg til å begynne å tenke sånn. Kanskje var det en kombinasjon. Og så spørs det om å vite hvordan det egentlig var kan hjelpe meg. Hvem vet...

Dette kunne jeg vel skrevet selv også, kjenner meg meget godt igjen. Jeg er ganske så overbevist om at problemet ligger i at jeg alltid har vært så unnvikende og svak. Hvorvidt omsorgsspersoners eller jevngamles uttalelser forsterket dette vet jeg ikke, men i så fall har det vært berettiget. 

[umakenverdt]

Kanskje det går an å ikke prøve å løse det, men bare gjøre noe helt annet? Fokusere på andre ting som du vet hvordan du skal løse? Mulig det bare er å utsette problemet, men det virker litt komplisert å tenke seg ut av negative tanker.

Jeg prøver lære meg å gjøre det også  Akkurat på tirsdag var det ingen distraksjoner som hjalp, da kjentes de negative tankene så overveldende at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Heldigvis er mennesker rundt meg så uendelig snille med meg, uten at jeg skjønner noe av hvorfor.

Håper virkelig du har en fin førjulstid

[Elionoe]

Jeg synes dere begge, Mommo og deg, har en "tankebrist". Dette er ingen kritikk, men en vennlig høyttenkning sammen med dere, om jeg kan kalle det for det. Jeg siterer Mommo, men tankene er til dere begge

Mommo skriver: Det føles som at det alltid har vært sånn, som om jeg alltid har hatt skyld i alt selv. Jeg ble aldri mobbet, jeg var bare så annerledes, svak og ubrukelig at andres oppførsel mot meg var berettiget.

Hva gjorde de mot deg som var berettiget? Du trenger ikke svare her om du ikke ønsker, men tenk over det et øyeblikk. Jeg synes ikke noe er berettiget når man ikke har skyld i det selv. Man er ikke født med en skyld. Skyld er noe man får etter å ha gjort noe mot andre.
Det blir galt å si at man har skyld i noe fordi man er "svak og ubrukelig". Jeg tenker at det er en årsak til at man tenker slike tanker om seg selv. Den eller de som har gjort til at du tenker slik, er den som skal ha skylden i dette tilfellet. Ikke du, kjære deg.

Mommo skriver videre: Mangelen på nære venner kom bare av at jeg selv trakk meg unna. Det var ingenting som manglet i oppveksten min, det var bare jeg som var født unnvikende og innesluttet. Men kanskje har jeg bare glemt hvordan det var omsorgspersoner og jevngamle som fikk meg til å begynne å tenke sånn. Kanskje var det en kombinasjon.

Jeg satser på den siste setningen din. Det kan godt tenkes at det var en kombinasjon. Mange menneskker har en introvert personlighet og hvor mye som er arv og hvor mye som er miljø kan man jo spekulere i. Det finnes trolig forskning på området.

Jeg tror at alle mennesker i utgangspunktet er sosiale, men kanskje har det skjedd noe i svært liten alder som har preget deg, men som du ikke husker. Vet du om noe som skjedde i familien da du var liten, som f.eks. gjorde at du ikke ble sett eller bekreftet, overlatt til deg selv, ikke fikk bekreftet deg følelsemessig eller under lek?  Hvis du har søsken, hvordan har de utviklet seg? Er foreldrene dine introverte eller ekstroverte? Vi vil gjerne ha venner, men når man ikke klarer å få venner er det lett å lete etter feilen hos seg selv. Om man er vant til å leke mye alene som barn, tenker jeg at dette kan slå ut på to måter; enten å fortsette å være alene eller bli svært desperat etter å få venner. Du legger skylden på deg selv mens andre ville finne andre å legge skylden på, f.eks. foreldre, søsken, lærere, medelever osv.

Du valgte å legge skylden på deg selv. Av det du skriver, "lyser det opp" at du innerst inne har en dårlig selvtillit og at du gir grobunn til denne selvtilliten ved å bekrefte at alt var din skyld, noe du ikke hadde skyld i.

Jeg håper dere begge gir dere selv mulighet til å jobbe med denne selvtilliten for dette er ikke godt å føle og tenke på.

Forsøk og finn positive sider og egenskaper ved dere selv. Hva kan du? Hva liker du å gjøre? Dere er flotte og sterke kvinner som har rett til å eksistere og rett til å ta plass på lik linje med alle andre

[umakenverdt]

Jeg synes dere begge, Mommo og deg, har en "tankebrist". Dette er ingen kritikk, men en vennlig høyttenkning sammen med dere, om jeg kan kalle det for det. Jeg siterer Mommo, men tankene er til dere begge

Mommo skriver: Det føles som at det alltid har vært sånn, som om jeg alltid har hatt skyld i alt selv. Jeg ble aldri mobbet, jeg var bare så annerledes, svak og ubrukelig at andres oppførsel mot meg var berettiget.

Hva gjorde de mot deg som var berettiget? Du trenger ikke svare her om du ikke ønsker, men tenk over det et øyeblikk. Jeg synes ikke noe er berettiget når man ikke har skyld i det selv. Man er ikke født med en skyld. Skyld er noe man får etter å ha gjort noe mot andre.
Det blir galt å si at man har skyld i noe fordi man er "svak og ubrukelig". Jeg tenker at det er en årsak til at man tenker slike tanker om seg selv. Den eller de som har gjort til at du tenker slik, er den som skal ha skylden i dette tilfellet. Ikke du, kjære deg.

Mommo skriver videre: Mangelen på nære venner kom bare av at jeg selv trakk meg unna. Det var ingenting som manglet i oppveksten min, det var bare jeg som var født unnvikende og innesluttet. Men kanskje har jeg bare glemt hvordan det var omsorgspersoner og jevngamle som fikk meg til å begynne å tenke sånn. Kanskje var det en kombinasjon.

Jeg satser på den siste setningen din. Det kan godt tenkes at det var en kombinasjon. Mange menneskker har en introvert personlighet og hvor mye som er arv og hvor mye som er miljø kan man jo spekulere i. Det finnes trolig forskning på området.

Jeg tror at alle mennesker i utgangspunktet er sosiale, men kanskje har det skjedd noe i svært liten alder som har preget deg, men som du ikke husker. Vet du om noe som skjedde i familien da du var liten, som f.eks. gjorde at du ikke ble sett eller bekreftet, overlatt til deg selv, ikke fikk bekreftet deg følelsemessig eller under lek?  Hvis du har søsken, hvordan har de utviklet seg? Er foreldrene dine introverte eller ekstroverte? Vi vil gjerne ha venner, men når man ikke klarer å få venner er det lett å lete etter feilen hos seg selv. Om man er vant til å leke mye alene som barn, tenker jeg at dette kan slå ut på to måter; enten å fortsette å være alene eller bli svært desperat etter å få venner. Du legger skylden på deg selv mens andre ville finne andre å legge skylden på, f.eks. foreldre, søsken, lærere, medelever osv.

Du valgte å legge skylden på deg selv. Av det du skriver, "lyser det opp" at du innerst inne har en dårlig selvtillit og at du gir grobunn til denne selvtilliten ved å bekrefte at alt var din skyld, noe du ikke hadde skyld i.

Jeg håper dere begge gir dere selv mulighet til å jobbe med denne selvtilliten for dette er ikke godt å føle og tenke på.

Forsøk og finn positive sider og egenskaper ved dere selv. Hva kan du? Hva liker du å gjøre? Dere er flotte og sterke kvinner som har rett til å eksistere og rett til å ta plass på lik linje med alle andre

Jeg setter selvsagt pris på litt vennlig høyttenkning

Jeg tenker at når jeg var (og er) så skjør og svak, så gikk ting som ble sagt og gjort mer innpå meg og det var da min skyld. Vennlig og barnslig erting synes jeg var vanskelig, men det var aldri noe ille. Det var min personlighet som gjorde at dette var berettiget. Mine foreldre var helt fantastiske da jeg vokste opp. De var i en litt vanskelig situasjon da jeg var liten, men ga meg likevel alt jeg behøvde og mye mer. 

Jeg er vel enig i at jeg ikke akkurat har særlig høy selvtillit. Men man må jo like noe ved seg selv for å kunne bygge en viss selvtillit... Jeg synes det er vanskelig å vite hva man skal akseptere ved seg selv, og hva man skal prøve å jobbe med å endre..

Jeg liker lære nye ting og er ganske nysgjerrig, det er vel det beste jeg kan si om meg selv