Ekspertsvar NHD - For lett å få uføretrygd?

[AnonymBruker]

Mener du det er for lett å få uføretrygd her i landet?

Anonymkode: 9358a...67f

[Snowhill]

Mye en skal gruble på...

[Bokormen123]

Mener du det er for lett å få uføretrygd her i landet?

Anonymkode: 9358a...67f

Svaret på det er vel "ja" og "nei". 

[AnonymBruker]

Kanskje for lett for dem med schizofreni og andre psykoselidelser, fordi en del av dem faktisk fungerer ganske greit på medisiner. Likevel får de med denne diagnosen nærmest autonatisk både ung ufør og varig uføretrygd. For en del andre psykiske lidelser er det ikke lett å få uføretrygd, selv om lidelsestrykket er sterkt. 

Anonymkode: 62f6a...7ef

[ISW]

Du stiller et ekstremt vanskelig spørsmål. Nå var det vel og merke til NHD, men siden jeg har en tendens til å rote meg bort i diskusjoner om uføretrygd på DOL så kan jeg vel gjøre det denne gangen også :-)

For å sette det helt på spissen; plasserer man et utvalg av landets uføretrygdede i en konsentrasjonsleir med krav om å jobbe (og alternativet var gasskammeret), så ville sannsynligvis en god del evnet å gjøre en del arbeid. Hvis man setter det som kriterium, altså om det i det hele tatt foreligger en viss arbeidsevne så skal den utnyttes av samfunnet, så er det klart at svaret på spørsmålet er ja.

Men det synes jeg absolutt ikke er en hensiktsmessig sammenligning, i et velferdssamfunn som Norge er. Det er ganske tydelig at mange vil få sine plager forverret av å jobbe, og hvis jobben fører til en så nedsatt livskvalitet, så er det feil å tvinge noen ut i arbeid. På en annen side er jeg relativt overbevist over at en del her på DOL som i dag mottar uføretrygd, kanskje kunne hatt godt av å jobbe LITT. Spesielt når man er i den situasjonen at man bruker store deler av dagen på å være misfornøyd med at man føler seg som en snylter. Det må da være mer belastende å gå sånn enn det ville vært å gjøre noen timer arbeid i uka og slippe disse tankene?

Det jeg egentlig er mest opptatt av, er at uføretrygd ikke nødvendigvis er en livstidsdom. Man må få hjelp til å få det bedre, med det mål at man etterhvert kan ha en viss arbeidsevne. 

 

[AnonymBruker]

Du stiller et ekstremt vanskelig spørsmål. Nå var det vel og merke til NHD, men siden jeg har en tendens til å rote meg bort i diskusjoner om uføretrygd på DOL så kan jeg vel gjøre det denne gangen også :-)

For å sette det helt på spissen; plasserer man et utvalg av landets uføretrygdede i en konsentrasjonsleir med krav om å jobbe (og alternativet var gasskammeret), så ville sannsynligvis en god del evnet å gjøre en del arbeid. Hvis man setter det som kriterium, altså om det i det hele tatt foreligger en viss arbeidsevne så skal den utnyttes av samfunnet, så er det klart at svaret på spørsmålet er ja.

Men det synes jeg absolutt ikke er en hensiktsmessig sammenligning, i et velferdssamfunn som Norge er. Det er ganske tydelig at mange vil få sine plager forverret av å jobbe, og hvis jobben fører til en så nedsatt livskvalitet, så er det feil å tvinge noen ut i arbeid. På en annen side er jeg relativt overbevist over at en del her på DOL som i dag mottar uføretrygd, kanskje kunne hatt godt av å jobbe LITT. Spesielt når man er i den situasjonen at man bruker store deler av dagen på å være misfornøyd med at man føler seg som en snylter. Det må da være mer belastende å gå sånn enn det ville vært å gjøre noen timer arbeid i uka og slippe disse tankene?

Hvor finnes disse jobbene, og hvem vil ansette folk som aldri har hatt et ordinært lønnet arbeid før? Og hva skal en gjøre når helsevensenet ikke har noe tilbud, ei heller NAV som anbefaler uføre på første møte?

 

Anonymkode: 9b990...b88

[ISW]

Hvor finnes disse jobbene, og hvem vil ansette folk som aldri har hatt et ordinært lønnet arbeid før? Og hva skal en gjøre når helsevensenet ikke har noe tilbud, ei heller NAV som anbefaler uføre på første møte?

 

Anonymkode: 9b990...b88

Jeg mener at et ypperlig sted å starte er å levere aviser eller reklame (bud). Da får man samtidig med at man tjener penger en tur utendørs hver dag, frisk luft og trening. Tre ting i ett. I tillegg kan man bruke den tiden man selv trenger på å gjøre jobben.

Så gjør man en god jobb der, får det med seg som attest, og fortsetter med noe annet.

Endret 22. desember 2015 av issomethingwrong

[AnonymBruker]

Jeg mener at et ypperlig sted å starte er å levere aviser eller reklame (bud). Da får man samtidig med at man tjener penger en tur utendørs hver dag, frisk luft og trening. Tre ting i ett.

Så gjør man en god jobb der, får det med seg som attest, og fortsetter med noe annet.

Vanskelig det når man ikke ha bil, og dårlig helse.

Anonymkode: 9b990...b88

[AnonymBruker]

Hvor finnes disse jobbene, og hvem vil ansette folk som aldri har hatt et ordinært lønnet arbeid før? Og hva skal en gjøre når helsevensenet ikke har noe tilbud, ei heller NAV som anbefaler uføre på første møte?

 

Anonymkode: 9b990...b88

NAV anbefaler så og si aldri uføretrygd på første møte. Det er en årelang prosess med arbeidsutprøving og ulike behandlingsutprøvinger for de fleste. Unntakene er de med schizofreni og psykoselidelser, de får det kanskje på første møte.

Anonymkode: 62f6a...7ef

[Beautiful_Creatures]

Jeg synes ikke det er for lett å få uføretrygd i Norge. Mange må igjennom et helvete med Nav og arbeidutprøving som gjør dem sykere før de i det hele tatt kan søke! Det må jo på et vis være slik, og det finnes selvfølgelig tilfeller hvor noen har vært "heldige" å få det for lett eller slippe den ekstremt lange veien det er til uføretrygd. Men hovedsakelig og generelt sett er svaret NEI, det overhode ikke for lett å få uføretrygd i Norge!

Må må gjennom en haug med leger og spesialister, gjerne avslag flere ganger og påkjenninger mange burde få være for uten før man 7-10-15 år i "systemet" får innvilget noe som kan gi en viss indre trygghet.

En minstepensjon er forøvrig også for mange umulig å overleve på og mange må i tillegg ha supplerende sosialhjelp. Det er ikke noe liv man burde ønske seg, enda så vet jeg det er mange der ute som tror man bare sitter å mottar penger og har "fri" hver dag! Dette er så feil som det kan få blitt. Den "fritiden" brukes på å klare ting i hverdagen som andre tar som en selvfølge.

Personlig skulle jeg gjort alt for å ha et normalt liv og kunne jobbet, både for min egen del og samfunnet. Tar et videregående fag nå på nette fordi jeg så utrolig gjerne vil gjøre noe, men har i høst utsatt eksamen for 2. gang pga for sterke smerter til å klare og gjennomføre det. 

Det finnes selvfølgelig flere sider av en sak, og det er klart at, noen får kanskje uføretrygd for lett, men jeg tror faktisk dette dreier seg om enkelttilfeller. Problemet er jo også de mange som kan og vil gjøre LITT, men ikke får denne muligheten fordi arbeidsmarkedet ikle fungerer slik med så små stillinger. Nesten umulig å konkurrere mot andre i arb markedet også hvis man er f.eks 75 % ufør. Man får rett og slett ikke jobb heller. 

[Trine]

Jeg er ikke uføretrygdet og vet ikke hvor lett/vanskelig det er å få uføretrygd. Jeg reagerte på hvor mye diagnosen har å si for om NAV forstår deg eller ikke. Da jeg sa jeg skulle utredes for asperger så var det nesten litt sånn "stakkars deg, vi lar deg være i fred til du er ferdig utredet". Så da jeg informerte om at utredningen viste at jeg ikke har asperger, men adhd så var plutselig tonen en helt annen. Men mine problemer er da de samme uavhengig av hva diagnosen heter. Jeg fikk et inntrykk av at diagnosens navn er viktigere enn personens funksjonsevne. Men da jeg ga saksbehandleren noe jeg hadde skrevet om meg selv så sa hun at hun forsto mye bedre. Så det er kanskje litt avgjørende at man klarer forklare hva som surrer rundt i hodet.

Det jeg syns er vanskelig er at jeg nå egentlig har det ganske greit. Jeg kan til en viss grad gjøre ting som er nødvendig for å overleve og samtidig ha overskudd til å gjøre noen ting som for meg gir livet en viss mening og glede. Så tenker jeg at dersom jeg har det greit, hvorfor kan jeg da ikke jobbe. Men så vet jeg jo at en jobb vil gjøre meg så sliten at jeg ikke vil ha energi til å gjøre ting som gir livet mitt mening. Så hva er da riktig? Skal man kunne "kreve" å ha en viss livskvalitet, eller er det mer riktig å kun jobbe?

[frosken]

Jeg er ikke uføretrygdet og vet ikke hvor lett/vanskelig det er å få uføretrygd. Jeg reagerte på hvor mye diagnosen har å si for om NAV forstår deg eller ikke. Da jeg sa jeg skulle utredes for asperger så var det nesten litt sånn "stakkars deg, vi lar deg være i fred til du er ferdig utredet". Så da jeg informerte om at utredningen viste at jeg ikke har asperger, men adhd så var plutselig tonen en helt annen. Men mine problemer er da de samme uavhengig av hva diagnosen heter. Jeg fikk et inntrykk av at diagnosens navn er viktigere enn personens funksjonsevne. Men da jeg ga saksbehandleren noe jeg hadde skrevet om meg selv så sa hun at hun forsto mye bedre. Så det er kanskje litt avgjørende at man klarer forklare hva som surrer rundt i hodet.

Det jeg syns er vanskelig er at jeg nå egentlig har det ganske greit. Jeg kan til en viss grad gjøre ting som er nødvendig for å overleve og samtidig ha overskudd til å gjøre noen ting som for meg gir livet en viss mening og glede. Så tenker jeg at dersom jeg har det greit, hvorfor kan jeg da ikke jobbe. Men så vet jeg jo at en jobb vil gjøre meg så sliten at jeg ikke vil ha energi til å gjøre ting som gir livet mitt mening. Så hva er da riktig? Skal man kunne "kreve" å ha en viss livskvalitet, eller er det mer riktig å kun jobbe?

Ut i fra din beskrivelse, så tror jeg delvis uføretrygd ville være en god løsning. Du har sannsynligvis så pass mange begrensninger at 100 % jobb vil bli uoverkommelig, men kanskje vil 50 % bli overkommelig etter hvert. Med delvis uføretrygd, så får du litt både i "pose og sekk". Du får anledning til å ivareta deg selv og unngå å bli overveldet av ytre krav, samtidig som du unngår å bli stilt helt på utsiden av arbeidslivet.

[tonie]

 

Det jeg egentlig er mest opptatt av, er at uføretrygd ikke nødvendigvis er en livstidsdom. Man må få hjelp til å få det bedre, med det mål at man etterhvert kan ha en viss arbeidsevne. 

 

I praksis er vel uføretrygd en livstidsdom, for det er vanskelig nok å få jobb uten å ha en lang sykdomshistorie bak seg. Jeg tror aldri jeg har møtt en uføretrygdet som har kommet tilbake i jobb. Finnes de? Jeg har sett flere langtidssykemeldte som har greid å vende tilbake, men da har døren til den gamle arbeidsplassen blitt holdt på gløtt hele tiden og arbeidsgiveren vært villig til og god på tilrettelegging. 

Jeg tror det var for lett å få uføretrygd tidligere. På nittitallet kunne man trasse seg til det uten å være særlig syk hvis som man bare var utholdende. Jeg hadde lett fått det hvis jeg hadde ønsket det. Det ser ut som det er blitt vanskeligere nå, og det er jeg glad for. Det er klart det oppleves belastende for de syke å måtte gjennom hele den lange mølla for å få uføretrygd, men det er etterhvert mange som skal forsørges av det offentlige, og flere blir det i tiden som kommer. Vi bør ikke ha for mange som ikke forsørger seg selv.

[AnonymBruker]

I praksis er vel uføretrygd en livstidsdom, for det er vanskelig nok å få jobb uten å ha en lang sykdomshistorie bak seg. Jeg tror aldri jeg har møtt en uføretrygdet som har kommet tilbake i jobb. Finnes de? Jeg har sett flere langtidssykemeldte som har greid å vende tilbake, men da har døren til den gamle arbeidsplassen blitt holdt på gløtt hele tiden og arbeidsgiveren vært villig til og god på tilrettelegging. 

Jeg tror det var for lett å få uføretrygd tidligere. På nittitallet kunne man trasse seg til det uten å være særlig syk hvis som man bare var utholdende. Jeg hadde lett fått det hvis jeg hadde ønsket det. Det ser ut som det er blitt vanskeligere nå, og det er jeg glad for. Det er klart det oppleves belastende for de syke å måtte gjennom hele den lange mølla for å få uføretrygd, men det er etterhvert mange som skal forsørges av det offentlige, og flere blir det i tiden som kommer. Vi bør ikke ha for mange som ikke forsørger seg selv.

Men hvor finnes jobbene? Hvem vil ansette en som ikke fungerer 100% med lang sykehistorie og lang tid utenfor arbeidslivet når det er flust med velfungerende kandidater uten denne "bagasjen"?

Anonymkode: b594d...802

[tonie]

Men hvor finnes jobbene? Hvem vil ansette en som ikke fungerer 100% med lang sykehistorie og lang tid utenfor arbeidslivet når det er flust med velfungerende kandidater uten denne "bagasjen"?

Anonymkode: b594d...802

Det er det, da. Det er ikke lett å få en fot innenfor arbeidslivet nå. Jeg tror vi må satse knallhardt på å få folk til å bli i de jobbene de allerede har, men med tilrettelegging. Enda mer oppfølging sykmeldte selv om det er upopulært, flere krav til aktivitet i sykemeldingperioden, mer fokus på og støtte til tilrettelegging. Er du først ute er det veldig vanskelig å komme inn, dessverre.

[Annkarin]

Hva om man begynner en deltidsutdanning med praksisperioder, fremdeles umulig ?

[Trine]

Ut i fra din beskrivelse, så tror jeg delvis uføretrygd ville være en god løsning. Du har sannsynligvis så pass mange begrensninger at 100 % jobb vil bli uoverkommelig, men kanskje vil 50 % bli overkommelig etter hvert. Med delvis uføretrygd, så får du litt både i "pose og sekk". Du får anledning til å ivareta deg selv og unngå å bli overveldet av ytre krav, samtidig som du unngår å bli stilt helt på utsiden av arbeidslivet.

Jeg jobbet 50% en stund før jeg ble 100% sykemeldt. I tillegg til at bena ikke klarte det så var det veldig utmattende. Men med en annen jobb kunne det kanskje gått. Dersom jeg hadde hatt en jobb som ikke krevde den samme planleggingen og ikke hadde samme stress med å bli ferdig. Man kan liksom ikke dra ut til en kunde og dra derfra når det kun er ca en times arbeid igjen. Da må man gjøre seg ferdig. Så takler jeg ikke endringer i planer, så om jeg måtte et annet sted enn jeg hadde planlagt så raste verden sammen. Telefoner og oppmøte på stadig nye plasser og med stadig nye mennesker var også veldig vanskelig og jeg klarte ikke la være å la det plage meg. Slik som det er nå så kunne jeg kanskje klart å jobbe et par timer daglig på f.eks et tavleverksted, dersom føttene hadde taklet det og det hadde vært litt tilrettelagt med tanke på de smertene. Jeg vet jo ikke, har aldri jobbet på et tavleverksted før, men jeg tror jeg skulle klart å holde en viss konsentrasjon i et par timer, dersom jeg ikke hadde hatt et tidspress for å bli ferdig, men kunne jobbet i mitt eget tempo og uten forstyrrelser. Jeg jobber ikke kjempe sakte når jeg gjør ting jeg kan, men jeg gjør bare feil dersom det er tidspress eller mye forstyrrelser rundt meg og jeg har denne elendige prosesseringshastigheten som gjør meg treg når det kommer til å ta imot informasjon. I tillegg blir jeg så frustrert når jeg skal gjøre ting jeg ikke kan, men som det forventes at jeg skal kunne. Det er kanskje det værste, denne måten jeg reagerer på når ting blir litt vanskelig eller anderledes enn jeg hadde tenkt. Eller når noen kommer med ufortjent kritikk, noe enkelte er veldig flinke til. Da klikker det for meg og jeg klarer ikke forholde meg saklig. Ofte klarer jeg vente med utbruddet til jeg er alene, men for meg er jo det akkurat like slitsomt som de gangene jeg ikke klarer holde det inne og blir forbanna på vedkommende som er urimelig.

[Beautiful_Creatures]

Jeg har vært varig ufør siden 2004, ung ufør og bare et år med arbeidserfaring før jeg innså at det ikke var mulig for meg å jobbe. 

For 3 år siden fullførte jeg en fagskole. Jeg hadde etter mange år et stort ønske om å kunne jobbe litt, om så bare 25-30% stilling. Gikk ut med toppkarakterer og de beste skussmål med lærere som mer enn villig ønsket å være referanse ved jobbsøknad. Læreren min gikk t.o.m så lang som å si at jobbsøknaden min var noe av det aller beste hun noen gang hadde sett (hun har lang erfaring med ansettelser).

Jeg fikk forklart i søknaden på en fin måte hvorfor jeg hadde vært utenfor arbeidslivet i så mange år og var kjempemotivert for jobb. I den bransjen det var snakk om finnes det en del stillinger med så lite som 25%, så jeg satset på disse. 

Jeg fikk ikke et eneste tilbud om intervju engang, mens andre i samme klasse med mye dårligere karakterer og søknad fikk flere jobber som jeg også søkte på. Det var tydelig at dette hadde med den lange tiden utenfor arbeidslivet, selv om jeg kunne forklare den og nå satt med en fersk utdannelse innen bransjen.

Sett i ettertid var dette kanskje "skjebnens ironi" ettersom det viste seg etter noen måneder at jeg fikk sterkere og sterkere smerter og arbeid i den bransjen vil ikke være mulig for meg. Sannsynligvis ikke arbeid i det hele tatt noen gang, men jeg kommer aldri til å gi opp tanken på det helt. 

Har nå store problemer med både å stå og sitte oppreist sånn at det nettkurset jeg tar nå ligger jeg stort sett på senga å følger på power point undervisninger. 

Vel, var ikke egentlig for å skrive så mye om meg selv men et typisk eksempel på at det er ekstremt vanskelig for oss som har vært ufør å komme i jobb, selv jobber med lav prosent stilling. Vi kan rett og slett ikke konkurrere med "de friske". Det kreves jo nesten å være "mer enn frisk", altså kunne gi 150% i jobber nå, og tilretteleggingen er så godt som fraværende etter mine erfaringer ihvertfall. 

Ikke for å være negativ eller ta fra noen håpet men dette er ofte sannheten, desverre. Skulle ønske det ikke var sånn:-)

Endret 22. desember 2015 av Beautiful_Creatures

[frosken]

Jeg jobbet 50% en stund før jeg ble 100% sykemeldt. I tillegg til at bena ikke klarte det så var det veldig utmattende. Men med en annen jobb kunne det kanskje gått. Dersom jeg hadde hatt en jobb som ikke krevde den samme planleggingen og ikke hadde samme stress med å bli ferdig. Man kan liksom ikke dra ut til en kunde og dra derfra når det kun er ca en times arbeid igjen. Da må man gjøre seg ferdig. Så takler jeg ikke endringer i planer, så om jeg måtte et annet sted enn jeg hadde planlagt så raste verden sammen. Telefoner og oppmøte på stadig nye plasser og med stadig nye mennesker var også veldig vanskelig og jeg klarte ikke la være å la det plage meg. Slik som det er nå så kunne jeg kanskje klart å jobbe et par timer daglig på f.eks et tavleverksted, dersom føttene hadde taklet det og det hadde vært litt tilrettelagt med tanke på de smertene. Jeg vet jo ikke, har aldri jobbet på et tavleverksted før, men jeg tror jeg skulle klart å holde en viss konsentrasjon i et par timer, dersom jeg ikke hadde hatt et tidspress for å bli ferdig, men kunne jobbet i mitt eget tempo og uten forstyrrelser. Jeg jobber ikke kjempe sakte når jeg gjør ting jeg kan, men jeg gjør bare feil dersom det er tidspress eller mye forstyrrelser rundt meg og jeg har denne elendige prosesseringshastigheten som gjør meg treg når det kommer til å ta imot informasjon. I tillegg blir jeg så frustrert når jeg skal gjøre ting jeg ikke kan, men som det forventes at jeg skal kunne. Det er kanskje det værste, denne måten jeg reagerer på når ting blir litt vanskelig eller anderledes enn jeg hadde tenkt. Eller når noen kommer med ufortjent kritikk, noe enkelte er veldig flinke til. Da klikker det for meg og jeg klarer ikke forholde meg saklig. Ofte klarer jeg vente med utbruddet til jeg er alene, men for meg er jo det akkurat like slitsomt som de gangene jeg ikke klarer holde det inne og blir forbanna på vedkommende som er urimelig.

Jeg håper for din del at du møter en flink representant for NAV som kan hjelpe deg til å finne et egnet sted hvor du gradvis kan få prøvd deg i en annen type jobb enn du har hatt tidligere. Du påpeker gode momenter som bør tas hensyn til ved arbeidsutprøvning.

[Trine]

Jeg håper for din del at du møter en flink representant for NAV som kan hjelpe deg til å finne et egnet sted hvor du gradvis kan få prøvd deg i en annen type jobb enn du har hatt tidligere. Du påpeker gode momenter som bør tas hensyn til ved arbeidsutprøvning.

Jeg har nok ikke den værste saksbehandleren man kan ha. Men jeg vet jo ikke hva de har å tilby av arbeidspraksis.