Ekspertsvar Skyldfølelse

[AnonymBruker]

Hei

jeg sliter m en veldig skyldfølelse. Skyldfølelse for å være klinisk deprimert og ha angst og virkningen dette har og har hatt på mine foreldre. Jeg forteller de ikke så mye, da jeg vet de blir fort bekymret. Men de skjønner når noe er feil og jeg forteller de når jeg er virkelig dårlig! De er konstant bekymret for meg, er jeg bedre så er de bekymret for at jeg skal bli dårlig igjen, og er jeg dårlig er de bare bekymret. De ringer meg nesten daglig. Kommunikasjonen er dårlig i vår familie,så de spør alltid "indirekte" spørsmål for å sjekke Hcordan jeg har det. Men jeg gjennomskuer det. alt dette gir meg en forferdelig skyldfølelse. Det er veldig vanskelig å snakke m de om d. 

leste nettopp en artikkel om foreldre m voksne,psyke barn og hvor mye stress de opplevde. Det fikk meg til å føle meg enda dårligere.

har også skyldfølelse for alt psykdom har ødelagt for meg. Feks er Jeg er 33 år og singel, mens alle venner har kjæreste og barn. 

Noen som kjenner igjen noe av dette? Hva kan man gjøre ? Har slitt m denne skyldfølelsen i årevis. 

Anonymkode: 8a49b...eac

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Skyld forutsetter at en har valg. En kan ikke ha skyld for noe der en ikke har et valg. Du kan ikke velge å være udeprimert.

Det du kan velge, er om du vil søke behandling og trofast følge de råd du får fra din lege/psykolog.

[Gjest]

Syns det er leit å lese at du har skyldfølelse for noe du absolutt ikke kan noe for. Du har ikke gjort noe galt. Man kan like lite velge å få depresjon og angst som man kan velge å få brystkreft for eksempel.

Du skriver at familien er bekymret og at dere ikke kommuniserer så bra. Jeg tenker at når det er mye som er usagt mellom dere så er det lett at familien lager seg tanker og fantasier om ting som kan skje, og som fører til mer bekymring. Kanskje de er redde for at du skal ta selvmord uten at de tør å spørre (bare eksempel)?

Jeg vet ikke om du går i noen behandling, men det er fullt mulig for voksne "barn" og ha med seg foreldre i en time, nettopp for å få rensket luften og at alle kan få satt ord på det de tenker. Om det ikke er mulig, kunne du skrevet et brev til dem? 

Jeg kan kjenne igjen følelsen av se andre gå videre med livene sine mens man selv er "stuck" på en måte. Det er trist. Samtidig er du bare 33 år og det er absolutt ikke for sent for deg å få egen familie, hvis du ønsker det. Det er mange som har både partner og barn selv om de har en psykisk lidelse- sikkert flere her på forumet også. 

Jeg tror du vil kunne kjenne mye lettelse hvis du klarer å begynne å tenke at dette ikke er noe du har valgt, og dermed ikke noe du kan ha skyld i. Depresjon og angst er som et stort monster, og tilfeldigvis så er du en av dem som er blitt rammet av det. Og det man selv kan gjøre er jo som NHD sier, følge behandling og gjøre godt man kan for å bli frisk/bedre.

Jeg sliter selv ikke så mye med skyld, men derimot skam. Det vil si at jeg tenker at det er noe galt med meg, at jeg er mislykket som menneske. Etter at jeg begynte å si til meg selv at jeg ikke har valgt å slite med de tingene jeg gjør, at det ikke er min feil, men at jeg har en sykdom, så har jeg klart å akseptere problemene mine i større grad. En sånn endring i tankegang er ikke løst i en fei, og det krever iherdig jobbing med seg selv, men jeg tror du vil kunne få det bedre ved å snu om på hvordan du tenker om deg selv og dine valg.

 

 

[AnonymBruker]

TS her. Jeg går til behandling, både psykolog og privat psykiater. Bruker medisiner (som jeg nå holder på å endre litt på)  Det har hjulpet mye, og jeg får fortsatt god oppølging, men likevel sliter jeg med mye angst (OCD og GAD),litt depresjon (+ tilbakevendende alvorlige depresjoner (hadde siste episode i mars/april/mai) ) Jeg har tidligere fått hjelp mot GAD på angstpoliklinikken, men ble desverre ikke noe bedre av det. (muligens fordi jeg har så mange lidelser samtidig, at det å hjelpe på den ene, gjør det bare verre på de andre lidelsene?)

Å hele tida være redd for neste alvorlige depresjon er også noe som tar på.

Det går liksom ikke ann å snakke med mine foreldre uten at de blir paniske og urolige. DEssuten har vi "tradisjon" i min familie for kun å snakke om overfladiske ting. Jeg har en tendens til å svare at alt er bra når de spør, rett og slett fordi jeg ikke takler den paniske reaksjonen deres. De vet feks ikek at jeg går til psykiater nå.JDe har også en lei følelse av å få meg til å føle meg flau og skamfull over lidelsen, dette henger nok mye sammen med barndommen, da de "truet" med psykiater når jeg slet med generell angst.

Jeg føler jeg ikke får gjort noe med situasjonen, og ja mye ER usagt, men uansett hvor mye jeg tenker på det, så klarer jeg ikkefinne en måte å  bryte kommunikasjonsmønsteret i min familie på. JEg blir istedet sittende igjen med denne skyldfølelsen, og følelsen av at mine foreldre hele tiden "passer på meg" og ser etter signaler på at jeg er psyk (slik føler jeg det nå når jeg er på besøk hos de i jula)

 

Anonymkode: 8a49b...eac

[AnonymBruker]

TS igjen. Angående egen familie, så er jeg usikker på om det er noe jeg har lyst til. Dvs når jeg tenker på det, så klarer jeg ikke konkludere, fordi jeg aldri vet om det er angsten, medisinen eller meg selv som "snakker"

I dårlige perioder klarer jeg jo knapt å ta vare på meg selv, hvordan skal jeg da ta vare på et barn og pleie et godt forhold til en mann?. I gode perioder tenker jeg at det er noe jeg kunne ha lyst på. En livspartner er nok større prioritet enn barn.

Følelsen av å ikke kunne ha de samme valgene som "normale" mennesker er nok det jeg kjenner mest på og skammer meg for.

Anonymkode: 8a49b...eac

[Gjest]

Så fint at du går til psykolog. Håper du får hjelp til å snakke om disse tingene du sliter med. Jeg mener jeg har lest noe av den samme tematikken fra deg (?) tidligere, så det virker som dette er noe du tenker mye på. 

Det er vanskelig med familierelasjoner, og noen ganger går det kanskje ikke å endre mønstrene. Høres ut som dette går langt tilbake i tid. Du får ikke gjort så mye med hvordan foreldrene dine reagerer, selv om de er bekymret så kan de faktisk velge hvordan de vil uttrykke seg. Jeg kunne ha skrevet mye om min egen familie- der har jeg bare konkludert med at det ikke er noe å gjøre, og forholder meg til dem som best jeg kan.

Du skriver at du ikke har de samme valgene som "normale". Kanskje en del ting er vanskeligere for deg enn noen som ikke er syk. Men jeg er sikker på at du har sider ved deg som ikke er (p)syke. Har du jobb? Venner? Hobbyer? Tror nok du kan finne noe som du har til felles med friske og de samme valgmulighetene som de har. Husk at du er mer enn bare en som har angst og depresjon. 

Vet ikke om dette var noe til hjelp for deg. Men jeg tror du trenger å utfordre tankene dine på enkelte områder.

Ønsker deg en fin jul, håper du klarer å kose deg litt.