Ekspertsvar Boot camp

[AnonymBruker]

Serriøst, psyke folk blir bedre av dette?

 

Anonymkode: bc131...131

 Herregud! 

Anonymkode: 3f675...1d9

[AnonymBruker]

Det har du nok rett i..  Forskjellen er vel hvem som betaler.  DPS er vel HELFO, Adventure Theraphy tror jeg måtte tas av egen lommebok 

Anonymkode: 66a2f...8ee

Ja, ja, håpløst er det uansett. Tror jeg er deprimert, jeg er fysisk aktiv jeg.

Anonymkode: b3458...225

[AnonymBruker]

Det er nok store forskjeller mellom DPS. Jeg var innlagt i en periode på nesten tre måneder på DPS. Der var det tett program hver dag. Ikke alle pasientene som møtte opp, men det fikk være mellom pasienter og behandler/primærkontakt.

Selv var jeg med på det som var. I tillegg til "morgenmøte" med gjennomgang av dagen og oppmerksomhetstrening, så var det friluftstur to ganger i uka (med turmøte i forkant, sånn at pasientene var delaktige i å utforme turen), volleyball tre ganger i uka, svømming en gang i uka, stavganggruppe en gang i uka, og spinn og styrke en gang i uka. Dvs. åtte fysiske aktivitetstilbud i løpet av femdagersuka. Det var også kognitiv gruppe (en slags kurs om flere temaer innen kognitiv terapi) to ganger i uka, og aktivitetsgruppe (håndarbeid) to ganger i uka. Det var også en musikkgruppe to ganger i uka. En del av disse tilbudene var også tilgjengelige for polikliniske pasienter. I tillegg var det samtaler med behandler og primærkontakt flere ganger i uka, samt at personalet i samarbeid med pasientene fant på andre aktiviteter på ettermiddag eller helg.

Det var mindre som skjedde på kveld og i helg, men det var egentlig veldig greit, ettersom det føltes som en ordentlig arbeidsuke de fem dagene i uka det var fullt opp. I helgene var det mest fokus på god mat og sosialt samvær. Det var en sjanse til å puste litt ut fra intensiv behandling, eller en anledning til å jobbe med de tingene man fikk å jobbe med mellom timene med psykolog/psykiater.

Boot camp kan nok være litt heftig for de sykeste, men jeg forstår absolutt tanken. Tilbudet ved det DPS jeg var på var veldig bra, og absolutt en god måte å få inn gode rutiner på, i forhold til døgnrytme, aktivitet og måltider, i tillegg til behandling (i mitt tilfelle metakognitiv terapi med i snitt fire behandlingstimer i uka).

Nå var jeg riktignok "nysyk" (ti år siden jeg var ordentlig dårlig sist) og svært motivert for behandling. Det gjorde nok at jeg fikk så mye ut av mitt opphold, og at jeg fikk såpass hyppig med behandlingstimer.

Ser at det skrives en del negativt om DPS her inne, men vil bare påpeke at det også finnes DPS som virkelig fungerer!

Anonymkode: 98bb8...b2a

[AnonymBruker]

Men hva hjelper det, egentlig, når det uansett bare er tungt og sorgen.

Anonymkode: b3458...225

[AnonymBruker]

Spørsmålet er meget relevant. 

Jeg har tidligere her på DOL fantasert litt på om jeg skulle starte et slikt prosjekt. Tror det kunne gitt utmerkede resultater.

På hvilken måte da og for hvilke pasientgrupper? 

Anonymkode: 3f675...1d9

[AnonymBruker]

På hvilken måte da og for hvilke pasientgrupper? 

Anonymkode: 3f675...1d9

Slaskene?

Anonymkode: b3458...225

[AnonymBruker]

Slaskene?

Anonymkode: b3458...225

Ja, tydeligvis noe sånt. 

Anonymkode: 3f675...1d9

[AnonymBruker]

Det er nok store forskjeller mellom DPS. Jeg var innlagt i en periode på nesten tre måneder på DPS. Der var det tett program hver dag. Ikke alle pasientene som møtte opp, men det fikk være mellom pasienter og behandler/primærkontakt.

Selv var jeg med på det som var. I tillegg til "morgenmøte" med gjennomgang av dagen og oppmerksomhetstrening, så var det friluftstur to ganger i uka (med turmøte i forkant, sånn at pasientene var delaktige i å utforme turen), volleyball tre ganger i uka, svømming en gang i uka, stavganggruppe en gang i uka, og spinn og styrke en gang i uka. Dvs. åtte fysiske aktivitetstilbud i løpet av femdagersuka. Det var også kognitiv gruppe (en slags kurs om flere temaer innen kognitiv terapi) to ganger i uka, og aktivitetsgruppe (håndarbeid) to ganger i uka. Det var også en musikkgruppe to ganger i uka. En del av disse tilbudene var også tilgjengelige for polikliniske pasienter. I tillegg var det samtaler med behandler og primærkontakt flere ganger i uka, samt at personalet i samarbeid med pasientene fant på andre aktiviteter på ettermiddag eller helg.

Det var mindre som skjedde på kveld og i helg, men det var egentlig veldig greit, ettersom det føltes som en ordentlig arbeidsuke de fem dagene i uka det var fullt opp. I helgene var det mest fokus på god mat og sosialt samvær. Det var en sjanse til å puste litt ut fra intensiv behandling, eller en anledning til å jobbe med de tingene man fikk å jobbe med mellom timene med psykolog/psykiater.

Boot camp kan nok være litt heftig for de sykeste, men jeg forstår absolutt tanken. Tilbudet ved det DPS jeg var på var veldig bra, og absolutt en god måte å få inn gode rutiner på, i forhold til døgnrytme, aktivitet og måltider, i tillegg til behandling (i mitt tilfelle metakognitiv terapi med i snitt fire behandlingstimer i uka).

Nå var jeg riktignok "nysyk" (ti år siden jeg var ordentlig dårlig sist) og svært motivert for behandling. Det gjorde nok at jeg fikk så mye ut av mitt opphold, og at jeg fikk såpass hyppig med behandlingstimer.

Ser at det skrives en del negativt om DPS her inne, men vil bare påpeke at det også finnes DPS som virkelig fungerer!

Anonymkode: 98bb8...b2a

Fungerer????? hva med oss innadvente og usosiale som ikke takler fellesaktiviteter døgnet rundt?

Anonymkode: 84c0a...b83

[AnonymBruker]

Fungerer????? hva med oss innadvente og usosiale som ikke takler fellesaktiviteter døgnet rundt?

Anonymkode: 84c0a...b83

Vel, det fungerte for meg. Som sagt var det noen pasienter som ikke deltok på fellesaktivitetene, jeg antar at det i de fleste tilfellene var etter avtale med behandler. Hvilke alternativer de fikk vet jeg ikke. Hvis man ikke orker mellommenneskelig kontakt i det hele tatt er det sikkert ikke lett å være døgnpasient, men det vet jeg for lite om til å spekulere i.

 

Jeg er i alle fall veldig glad for den gode hjelpen jeg fikk. I den første tiden var jeg helt innesluttet og ønsket ikke å sosialisere med de andre pasientene. Men jeg ble med på aktivitetene likevel. Gikk litt unna de andre på friluftstur, konsentrerte meg om egen svømming i svømmehallen, pratet ikke med noen. Det kom seg litt etter litt som depresjonen og den gjennomgående følelsen av anspenthet/uro lettet.

 

Men klart, da må det være fordi man har et mål om å leve et aktivt liv også etter innleggelsen. Om man ikke tenker å leve et aktivt liv, så er det kanskje ikke noe poeng i å trene på det heller. Selv var jeg 100 % yrkesaktiv før episoden, og er 100 % yrkesaktiv nå. Jeg tror jeg ville blitt dårligere av tre måneders opphold på "psykiatrisk sykehjem", som kanskje en del av DPSene opptrer som. Da ville veien tilbake til mitt vanlige, friske liv vært mye lengre.

Anonymkode: 98bb8...b2a

[AnonymBruker]

 

Men klart, da må det være fordi man har et mål om å leve et aktivt liv også etter innleggelsen. Om man ikke tenker å leve et aktivt liv, så er det kanskje ikke noe poeng i å trene på det heller. Selv var jeg 100 % yrkesaktiv før episoden, og er 100 % yrkesaktiv nå. Jeg tror jeg ville blitt dårligere av tre måneders opphold på "psykiatrisk sykehjem", som kanskje en del av DPSene opptrer som. Da ville veien tilbake til mitt vanlige, friske liv vært mye lengre.

 

Sånn er ikke slasker. Da er ikke du slask da, eller slaskinne for å være korrekt om jeg får tippe.

Anonymkode: b3458...225

[AnonymBruker]

 

Slasker og slabbedasker og annet pakk er ikke sånn nei.

Anonymkode: 84c0a...b83

[AnonymBruker]

Slasker og slabbedasker og annet pakk er ikke sånn nei.

Anonymkode: 84c0a...b83

Berme.

Anonymkode: b3458...225

[AnonymBruker]

Berme.

Anonymkode: b3458...225

Noe sånt, vel.

Anonymkode: 84c0a...b83