Ønske og nekte behandling samtidig

[Momo]

Vil det være mulig å få behandling for én ting, men samtidig ikke ønske behandling for noe annet som er nærliggende?

Hvis man f.eks. har vært deprimert en god stund og ønsker behandling for det, så viser det seg at man også har en spiseforstyrrelse som man ikke er klar for å komme seg ut av. Depresjonen kom først og det er ingen tvil om det. Er det andre detaljer rundt situasjonen som kan være avgjørende? Eller er det helt håpløst uansett? Jeg sier ikke at dette er den faktiske situasjonen, men trengte et relevant eksempel.

[frosken]

Vil det være mulig å få behandling for én ting, men samtidig ikke ønske behandling for noe annet som er nærliggende?

Hvis man f.eks. har vært deprimert en god stund og ønsker behandling for det, så viser det seg at man også har en spiseforstyrrelse som man ikke er klar for å komme seg ut av. Depresjonen kom først og det er ingen tvil om det. Er det andre detaljer rundt situasjonen som kan være avgjørende? Eller er det helt håpløst uansett? Jeg sier ikke at dette er den faktiske situasjonen, men trengte et relevant eksempel.

De som jobber mye med spiseforstyrrede, sier at ambivalens nesten alltid er en sentral faktor. Spiseforstyrrelsen oppleves like mye som en venn som en fiende, for de fleste. Din problemstilling er derfor ikke noe uvanlig, særlig i starten på behandling. Hvis det var slik at folk med spiseforstyrrelser måtte forplikte seg til å klare å spise normalt, ha normal vekt osv. ved behandlingsoppstart, så er det svært få som ville kvalifisere for behandling.

Jeg tror imidlertid at det er svært få behandlere som vil gå med på en "bestilling" som innebærer at spiseforstyrrelsen overhodet ikke skal være et tema i behandlingen.

[umakenverdt]

Vil det være mulig å få behandling for én ting, men samtidig ikke ønske behandling for noe annet som er nærliggende?

Hvis man f.eks. har vært deprimert en god stund og ønsker behandling for det, så viser det seg at man også har en spiseforstyrrelse som man ikke er klar for å komme seg ut av. Depresjonen kom først og det er ingen tvil om det. Er det andre detaljer rundt situasjonen som kan være avgjørende? Eller er det helt håpløst uansett? Jeg sier ikke at dette er den faktiske situasjonen, men trengte et relevant eksempel.

Jeg kan bare svare for mine egne erfaringer på området (som tilfeldigvis omfatter depresjonslignende symptomer og spiseproblematikk...) Jeg kom inn til behandling for depresjon, det var diagnosen som ble satt i starten.

Vi kom inn på matproblematikk underveis i behandlingen. Min behandler (som var en bemerkelsesverdig flink psykiater) lot meg få valget om jeg ville fokusere på matproblematikken. Hun sa at hun så at jeg synes det var veldig vanskelig å snakke om og at jeg kanskje ikke var klar til å arbeide mer strukturert med det. Jeg vet ikke hva som ville skjedd dersom jeg tok valget om å ikke snakke om det, men jeg tror hun ville akseptert det hvis jeg ga uttrykk for at jeg ikke var klar.

Det er ikke håpløst uansett, og behandler vil vel ta hensyn til hvordan du opplever å arbeide med problemene. Men kanskje du ville syntes det var en lettelse å pirke litt borti den problematikken også, da det jo ofte er slik at ulike problemer henger sammen (eller så har jeg i alle fall hørt  )

[AnonymBruker]

hvis du har bipolar lidelse og bulimi samtidig, så skal jeg love deg at behandlere overser og ignorerer bulimien.

Anonymkode: ffa4f...c88

[Elionoe]

Jeg tenker at man kan være enig med terapeuten om at man også har et spisproblem, men at en ikke klarer å fokusere på det akkurat nå. Jeg tenker også at undervegs i behandlingen av depresjonen, kan en bli mer åpen for å jobbe med spiseforstyrelsen. Dette kan f.eks. ha sammenheng med at man får det bedre med seg selv, ser klarere hva spiseforstyrrelsen negativt gjør med kroppen og hverdagen, at man gjennom litt tid blir tryggre på terapeut og tør innvie terapeuten i noe som føles så personlig og sårbart som det å streve med noe så elimentært som spising. Det er noe som forventes at man skal ha kontroll på. Det blir ofte noe man bærer på i ensomhet. Mye skyld og skam. Det føles skammelig når man ikke har kontrollen over spisingen. Ofte er jo spiseforstyrrelse et behov for kontroll og kanskje noe av dette kontrollbehovet skyldes depresjonen. Jeg er enig med Frosken, en med spiseforstyrrelse har en ambivalens i seg. Ønsket om å ha hemmeligheten for seg selv og samtidig ønsket om at noen kan se, forstå og hjelpe. I en terapi hugger man ikke løs på det vanskeligste først. Først må pasienten bli trygg på terapeuten og terapeuten må bli mer kjent med pasienten. Først når en er trygg nok, kan vanskelige emner bli tema.

Jeg har ingen fasit. Jeg deler bare tanker ut fra egen terapi og slik jeg har erfart at terapeuter jobber.

[Momo]

De som jobber mye med spiseforstyrrede, sier at ambivalens nesten alltid er en sentral faktor. Spiseforstyrrelsen oppleves...

Jeg kan bare svare for mine egne erfaringer på området (som tilfeldigvis omfatter depresjonslignende symptomer...

Jeg tenker at man kan være enig med terapeuten om at man også har et spisproblem, men at en ikke klarer å fokusere på...

Takk for svar. Hadde det enda vært ambivalens. Jeg føler ikke at "spiseproblematikken" går ut over noe i hverdagen min, tvert imot, det gir meg struktur, fokus og energi. Derfor vil jeg ikke at det skal gjøres til et problem og blåses opp til noe mer enn det er. Det kan godt være et tema, jeg kan snakke om det, men jeg vil ikke endre noe på det, og hva om behandler da ser på det som umulig å hjelpe meg på andre områder, som om jeg saboterer? Hvordan hjelpe noen ut av en depresjon når de tviholder på sine selvdestruktive sider. Så hvordan tar man opp noe som man selv mener at ikke er et problem, men som man vet at andre vil se på som problematisk? Og å vente med det er ikke et alternativ, alle kortene må på bordet fra første stund, ellers kommer de aldri fram.

Jeg kaller forøvrig det over for et "eksempel" fordi ingen med kompetansen til det har definert meg hverken som deprimert eller spiseforstyrret, og det siste håper jeg også at jeg kan unngå å bli kalt for.

 

hvis du har bipolar lidelse og bulimi samtidig, så skal jeg love deg at behandlere overser og ignorerer bulimien.

Anonymkode: ffa4f...c88

Det er jo sånn at noen lidelser er mer alvorlige enn andre, men en skulle tro at om man har funnet fram til riktige medisiner slik at den bipolare lidelsen var i sjakk så kunne man fokusert på andre problemområder også. Jeg kjenner ikke behandlingsapparatet godt nok til å uttale meg mer om det.

 

[umakenverdt]

Takk for svar. Hadde det enda vært ambivalens. Jeg føler ikke at "spiseproblematikken" går ut over noe i hverdagen min, tvert imot, det gir meg struktur, fokus og energi. Derfor vil jeg ikke at det skal gjøres til et problem og blåses opp til noe mer enn det er. Det kan godt være et tema, jeg kan snakke om det, men jeg vil ikke endre noe på det, og hva om behandler da ser på det som umulig å hjelpe meg på andre områder, som om jeg saboterer? Hvordan hjelpe noen ut av en depresjon når de tviholder på sine selvdestruktive sider. Så hvordan tar man opp noe som man selv mener at ikke er et problem, men som man vet at andre vil se på som problematisk? Og å vente med det er ikke et alternativ, alle kortene må på bordet fra første stund, ellers kommer de aldri fram.

Jeg kaller forøvrig det over for et "eksempel" fordi ingen med kompetansen til det har definert meg hverken som deprimert eller spiseforstyrret, og det siste håper jeg også at jeg kan unngå å bli kalt for.

Når du skriver dette blir jeg litt nysgjerrig på om du selv ser på det som selvdestruktivitet. Jeg skjønner det kan være vanskelig å se på slike mestringsstrategier som negative, da man jo så tydelig ser hva "positivt" man får ut av det... 

Hvordan hadde du reagert om andre hadde fortalt deg at de brukte mat på en slik måte, ville du da også klart å tenke at dette trenger overhodet ikke å være et problem?

Jeg tenker at dersom du får en flink behandler vil dere unne diskutere disse følelsene og tankene uten at det blir sett på som sabotering fra din side. Hvem vet, kanskje han også klarer å vise deg de negative sidene, slik at du kan ha et litt mer nyansert bilde av hvordan du bruker mat, hva du oppnår og hva du mister... Jeg ønsker deg all mulig lykke til

[Momo]

Når du skriver dette blir jeg litt nysgjerrig på om du selv ser på det som selvdestruktivitet. Jeg skjønner det kan være vanskelig å se på slike mestringsstrategier som negative, da man jo så tydelig ser hva "positivt" man får ut av det... 

Hvordan hadde du reagert om andre hadde fortalt deg at de brukte mat på en slik måte, ville du da også klart å tenke at dette trenger overhodet ikke å være et problem?

Jeg tenker at dersom du får en flink behandler vil dere unne diskutere disse følelsene og tankene uten at det blir sett på som sabotering fra din side. Hvem vet, kanskje han også klarer å vise deg de negative sidene, slik at du kan ha et litt mer nyansert bilde av hvordan du bruker mat, hva du oppnår og hva du mister... Jeg ønsker deg all mulig lykke til

Jeg ser at det kan bli sett på som selvdestruktivitet. Eller, jeg tror nok det er selvdestruktivitet, så OK, kanskje et snev av ambivalens der. Men jeg mener like fullt at det ikke er alvorlig nok til at det trenger å gjøres til et problem. Fordi jeg akkurat nå er i den situasjonen jeg er i så er jeg litt usikker på hvordan jeg ville tenkt om dette gjaldt noen andre, men jeg ville nok tenkt at det fort kunne bli et problem og at det derfor var grunn til bekymring.

Jeg har nå føyd dette til listen jeg har over ting som skal nevnes første timen og jeg tenker hvert fall at jeg skal være ærlig på akkurat hva jeg tenker rundt det. Jeg gruer meg, men hvem har sagt at terapi er lett. Kanskje kan ærligheten føre til at jeg finner den sårt trengte motivasjonen min også.

Takk, du er snill.