Ekspertsvar Syk eller normale variasjoner

[AnonymBruker]

Takk for godt svar. 

Vanskelig å forstå nesten, at noen kan oppleve livet så vanskelig at nr 2 og nr 3 oppstår. Jeg tror ikke jeg har opplevd nr 1 engang, det vil si, det skjedde en ting i høst som gjorde at jeg et kort øyeblikk tenkte "det er ikke så farlig om jeg lever eller dør" men det gikk over i løpet av sekunder. Og også da klarte jeg fornuftsmessig å tenke at "dette greier jeg å løse". 

Årsaken til at jeg lurte var at jeg ser veldig mange på DOL snakke om at de har selvmordstanker men de spesifiserer veldig lite hvilken karakter disse tankene har. Håper virkelig ikke at "halve DOL" planlegger å ta livet sitt..

Det er forskjell på tanker og planer. Men det begynner stort sett med tanker. Selv om jeg har mye selvmordstanker har jeg aldri hatt konkrete planer. Det er nok på grunn av at jeg ikke våger. Jeg har gode dager. Og jeg ønsker ikke å påføre min nærmeste noe vondt. Hadde jeg gjort noe ville det vært i affekt når jeg ikke orker mer. Det ville nok ikke vært en plan.

Anonymkode: 740a1...33e

[AnonymBruker]

Ut i fra det du skriver på dol, så har du hatt det sånn som dette i lange perioder i flere år. Du kan selvfølgelig velge som du gjør nå; unngå ubehaget det innebærer å forsøke å finne frem til en terapiform som kan hjelpe deg - eller du kan ta tak i livet ditt og finne en samtalepartner som kan hjelpe deg med å endre en del tankemønstre mm.

I hvilken grad tanker om selvmord er normalt eller ikke, så kan det jo godt hende at det har blitt normalt for deg. Kanskje fungerer selvdestruktive tanker og handlinger som en vanemessig flukt hver gang livet er slitsomt.

Du har nok rett i mye av det du skriver i siste avsnitt. Det har nok blitt normale tanker for meg.

Jeg har gått til to forskjellige behandlere. Det er vanskelig å se hvordan jeg skal kunne finne noen som kan hjelpe meg videre.

Anonymkode: 740a1...33e

[Elionoe]

 

Jeg tror at mange på DOL er på nr. 1 og 2 eller en mellomting av disse. Da er de fremdeles i stand til å snakke fornuft med. Om man kanskje ikke kan overtale der og da, kan man kanskje få roet ned eller utsatt tanker og få inn nye tanker. Om man selv ikke når frem, kan man henvise til hjelpetelefoner som har erfaring med å snakke med mennesker i livskrise. Jeg tror det viktigste er å ikke avvise personen slik at h*n føler seg avvist. Når man er sårbar, blir man ekstra var for avvisning og kan lett tolke det dithen som at "h*n ønsker at jeg skal dø". Om du føler du ikke strekker til, synes jeg du skal være åpen og forklare dette og ikke avvise.

Jeg tror DOL er et sted hvor man kan få ut sin frusterasjon og fortvilelse uten å bli moderert med det første. Kanskje blir det det første stedet fortvilelsen og frusterasjonen deles. Da kan den være ganske kaotisk. Som sagt, og dette er kun mine tanker, at de fleste på DOL uttrykker suicide tanker i fortvilelse, et ønske om endring og et ønske om å bli sett og hørt eller kanskje bli bekreftet. Likevel, det er også de som har kommet langt i nr. 2 og kanskje på nr. 3, men da er det lite vi på DOL kan gjøre, bortsett fra å være her og lytte. Om man finner motargumenter, kan man komme med de, men sterkt oppfordre til å kontakte legevakten eller 113.

Det vi her på DOL bør være bevisst på, og jeg vil tro det blir moderert bort, er å skrive konkret om sine selvmordsplaner eller tidligere forsøk i detalj. Dette kan virke triggende å lese om man er i den riktige "modusen".

Mine erfaringer

Jeg er svært sjelden på nr. 1. Jeg ser stort sett realistisk på ting og når jeg har det bra er tanken min at døden ikke er noen utvei. Jeg lar være å tenke tanken fordi det blir en meningsløs tanke. Jeg er mer praktisk rettet og for å eksemplisere med mine egne eksempler: Hvordan blir min fremtid nå seende ut? Vondt at h*n gikk bort, men kanskje h*n har det bedre der h*n er nå, og jeg vil gi vedkommende en verdig avskjed. Hva skjedde? Hvorfor gikk h*n bak ryggen min? Ser jeg en logisk årsak om jeg tar bort følelsene?

Det jeg vil si er den vondeste tiden, er nr. 2. Man har det så vondt inni seg, men vil ikke gjøre sine nærmeste så vondt. Man tenker mye på sine egne planer. Dagdrømmer. Utvikler de. Hva om det går galt? Vurderer risikoer. Jeg føler denne perioden som en svært fortvilende periode. Jeg vil dø fordi livet er så vanskelig, men jeg vil også leve, men ikke med denne smerten. Livet lar seg ikke overleve.

3. Denne trenger ingen nærmere forklaring og bør ikke forklares nærmere, men her er nr. 2 gjennomgått og tankene er mer eller mindre gjennomtenkt og planer er lagt. Siden selvmordsplaner er et fortvilt forsøk på å finne en endring, har man ofte fremdeles et lite håp om endring som levende. Mange kan derfor gi små hint i forveien på sine selvmordsplaner. Ta disse på alvor, selv om man har med en kronisk suicidal å gjøre, for en gang kan det gå for langt. Likevel, den suicidale er ikke ditt ansvar, men hjelp vedkommende til legevakten hvor h*n blir tatt hånd om.

Endret 1. januar 2016 av Elionoe

[Elionoe]

Du har nok rett i mye av det du skriver i siste avsnitt. Det har nok blitt normale tanker for meg.

Jeg har gått til to forskjellige behandlere. Det er vanskelig å se hvordan jeg skal kunne finne noen som kan hjelpe meg videre.

Anonymkode: 740a1...33e

Det er lett å komme inn i et selvdestruktivt tankemønster som biter seg selv i halen. Hvilken terapi har du forsøkt? Hva trenger du terapi mot? Har du tanker om hva som kan hjelpe?

Det er ikke alltid gitt at terapi hjelper alle, men kanskje man da kan komme et lite skritt i sin egen utvikling gjennom å lese mer om sin problematikk og bruke selvhjelpsbøker. Kanskje ikke samtaler på et kontor er det riktige, men at du har støttesamtaler hos en psykiatrisk sykepleier (som ofte kommer hjem til deg), for å ha en liten finger innenfor hjelpeapparatet.

[Momo]

 

Jeg kan kun svare for hva jeg tenker. Jeg tenker at det finnes tre typer selvmordstanker/prosesser:

1. "Å, skulle ønske jeg var død" som en streiftanke når man møter en liten, men alvorlig nok, situasjon, som når kjæresten slår opp, bestemor dør eller en venn har gått bak ryggen på deg.

2. Tanker hvor man ser på selvmord som en reell løsning. Da har man kommet dit at man er så fortvilet i en situasjon at man ønsker en endring, men siden endringen ser ut til å ikke eksistere, blir selvmord et reelt alternativ. Da er det mer enn en streifende tanke. Da har den laget en liten fasong.

3. Selvmordsplaner. Da ser man på selvmord som eneste løsning. Da kan venner/pårørende ringe 113 eller det er på tide å oppsøke legevakten for innlegelse for å bevare livet.

Psykiatrien har trolig sin vurdering ut av "alvorlighetsgraden" av suicidalitet, men dette er min ukyndige, men personlige tolkning av hva selvmordstanker innebærer. Disse har jeg vel egentlig laget ut fra egen erfaring på området.

Jeg tror jeg har vært konstant rundt nr. 1 siden tidlig tennår. For meg har det vært på den måten at jeg skulle ønske jeg slapp å leve, at jeg bare kunne bli borte uten at det gikk ut over noen andre og uten at jeg trengte å gjøre noe selv.

Jeg har også hatt tanker om konkrete planer uten at jeg har sett på selvmord som en reel løsning. Da har det vært tanker som har dukket opp av seg selv f.eks. når jeg har gått forbi steder som har gitt meg ideer og så har jeg fortsatt å gruble videre på ideen. I sommer gikk jeg inn for å lage en konkret plan, og da jeg hadde funnet det jeg ser på som greie metoder sluttet de tilfeldige tankene å dukke opp.

Det som gjør at jeg ikke ser på selvmord som en reel løsning er at jeg foreløpig påfører mine nærmeste minst smerte og bekymring ved å være i live. Hvor mye som skal til for at den tanken skal snu vet jeg ikke, eller om jeg da ville gjennomført planene.

[AnonymBruker]

 

Det er lett å komme inn i et selvdestruktivt tankemønster som biter seg selv i halen. Hvilken terapi har du forsøkt? Hva trenger du terapi mot? Har du tanker om hva som kan hjelpe?

Det er ikke alltid gitt at terapi hjelper alle, men kanskje man da kan komme et lite skritt i sin egen utvikling gjennom å lese mer om sin problematikk og bruke selvhjelpsbøker. Kanskje ikke samtaler på et kontor er det riktige, men at du har støttesamtaler hos en psykiatrisk sykepleier (som ofte kommer hjem til deg), for å ha en liten finger innenfor hjelpeapparatet.

Psykologen skrev engang psykodynamisk og kognitiv terapi til nav. Nå har jeg medisinsk oppfølging.

Jeg tror vel egentlig ikke lenger at noe vil hjelpe. Så lenge jeg fungerer er vel de fleste fornøyd.

Anonymkode: 740a1...33e

[Elionoe]

Psykologen skrev engang psykodynamisk og kognitiv terapi til nav. Nå har jeg medisinsk oppfølging.

Jeg tror vel egentlig ikke lenger at noe vil hjelpe. Så lenge jeg fungerer er vel de fleste fornøyd.

Anonymkode: 740a1...33e

Så lenge du selv ikke har troen, tror jeg dessverre ikke du vil komme videre i din egen prosess. Ingen kan tvinge deg og du må selv ville. Jeg anbefaler deg, igjen, å lese om din egen problematikk enten skjønnlitterært eller gjennom faglig litteratur. Da lærer du mye om andre, men du lærer også mye om deg selv, du vil gjenkjenne tanker, følelser og handlinger.

PS: Det er deg selv du skal leve for og ikke ha det bra for å få andre fornøyde. Det er du som skal fungere. Om du ikke fungerer slik du ønsker, tenker jeg at det kan være en innfallsport til terapi.

[AnonymBruker]

 

Så lenge du selv ikke har troen, tror jeg dessverre ikke du vil komme videre i din egen prosess. Ingen kan tvinge deg og du må selv ville. Jeg anbefaler deg, igjen, å lese om din egen problematikk enten skjønnlitterært eller gjennom faglig litteratur. Da lærer du mye om andre, men du lærer også mye om deg selv, du vil gjenkjenne tanker, følelser og handlinger.

PS: Det er deg selv du skal leve for og ikke ha det bra for å få andre fornøyde. Det er du som skal fungere. Om du ikke fungerer slik du ønsker, tenker jeg at det kan være en innfallsport til terapi.

trådstarter vill ikke ha den hjelp!

Anonymkode: 452f4...952

[AnonymBruker]

Hva er det egentlig de som har selvmordstanker legger i det å ha selvmordstanker? Lurer nå mest av nysgjerrighet, i motsetning til for to år siden.

Er det at man ligger og funderer på om man skal hoppe i elva, eller er det sånne tanker om at man "bare" er lei av livet?

Det går på planlegging av "sikre" metoder.

Anonymkode: 74fb0...ea0

[umakenverdt]

 

Jeg kan kun svare for hva jeg tenker. Jeg tenker at det finnes tre typer selvmordstanker/prosesser:

1. "Å, skulle ønske jeg var død" som en streiftanke når man møter en liten, men alvorlig nok, situasjon, som når kjæresten slår opp, bestemor dør eller en venn har gått bak ryggen på deg.

2. Tanker hvor man ser på selvmord som en reell løsning. Da har man kommet dit at man er så fortvilet i en situasjon at man ønsker en endring, men siden endringen ser ut til å ikke eksistere, blir selvmord et reelt alternativ. Da er det mer enn en streifende tanke. Da har den laget en liten fasong.

3. Selvmordsplaner. Da ser man på selvmord som eneste løsning. Da kan venner/pårørende ringe 113 eller det er på tide å oppsøke legevakten for innlegelse for å bevare livet.

Psykiatrien har trolig sin vurdering ut av "alvorlighetsgraden" av suicidalitet, men dette er min ukyndige, men personlige tolkning av hva selvmordstanker innebærer. Disse har jeg vel egentlig laget ut fra egen erfaring på området.

Jeg synes dette var en interessant oppdeling. Jeg har nok relativt ofte tankene som skildres i kategori 1. Når ting har vært på det verste har jeg også vært i kategori 2. Jeg synes det er rart at der og da virker det som naturlige tanker, men sett i ettertid er det veldig trist at mennesker går rundt og tenker dette om seg selv og sin situasjon.

Jeg savner imidlertid kanskje en kategori. Jeg vet ikke om andre er enig med meg, men jeg har også brukt noen slags "selvmordstanker" som en måte å roe meg ned på. Tanker om at jeg har muligheten til å slippe unna ved å ta livet av meg. Jeg har brukt slike tanker i mange år, og opplever at de gir meg noe, det å vite at jeg har en utvei. Det kan vel diskuteres om det burde kalles selvmordstanker, vet vi har diskutert dette her før  Dette er kanskje ikke direkte selvmordstanker, men "å leke med tanken" om å ikke eksistere mer, forsvinne, slutte å tenke, ikke forholde seg til noen/noe, slutte å eksistere...

[AnonymBruker]

trådstarter vill ikke ha den hjelp!

Anonymkode: 452f4...952

Hva vil du med en slik påstand som er helt feil?

Anonymkode: 740a1...33e

[AnonymBruker]

 

Så lenge du selv ikke har troen, tror jeg dessverre ikke du vil komme videre i din egen prosess. Ingen kan tvinge deg og du må selv ville. Jeg anbefaler deg, igjen, å lese om din egen problematikk enten skjønnlitterært eller gjennom faglig litteratur. Da lærer du mye om andre, men du lærer også mye om deg selv, du vil gjenkjenne tanker, følelser og handlinger.

PS: Det er deg selv du skal leve for og ikke ha det bra for å få andre fornøyde. Det er du som skal fungere. Om du ikke fungerer slik du ønsker, tenker jeg at det kan være en innfallsport til terapi.

Jeg har hatt troen. Men med stadige tilbakefall i løpet av mange år, har den gradvis forsvunnet. Jeg har lest mye.

Anonymkode: 740a1...33e

[ISW]

Jeg synes dette var en interessant oppdeling. Jeg har nok relativt ofte tankene som skildres i kategori 1. Når ting har vært på det verste har jeg også vært i kategori 2. Jeg synes det er rart at der og da virker det som naturlige tanker, men sett i ettertid er det veldig trist at mennesker går rundt og tenker dette om seg selv og sin situasjon.

Jeg savner imidlertid kanskje en kategori. Jeg vet ikke om andre er enig med meg, men jeg har også brukt noen slags "selvmordstanker" som en måte å roe meg ned på. Tanker om at jeg har muligheten til å slippe unna ved å ta livet av meg. Jeg har brukt slike tanker i mange år, og opplever at de gir meg noe, det å vite at jeg har en utvei. Det kan vel diskuteres om det burde kalles selvmordstanker, vet vi har diskutert dette her før  Dette er kanskje ikke direkte selvmordstanker, men "å leke med tanken" om å ikke eksistere mer, forsvinne, slutte å tenke, ikke forholde seg til noen/noe, slutte å eksistere...

Det var en filosof som en gang sa: Hadde det ikke vært for vissheten om at jeg til en hver tid kan ta livet mitt, hadde jeg tatt livet mitt med en gang.

Jeg har i denne angstperioden min ikke vært helt enig med dette sitatet. For meg har det mer vært motsatt, at jeg veldig gjerne skulle vært denne "muligheten" foruten. Men skjønner hva som menes med det og det beskriver vel også det du sier.

[umakenverdt]

Det var en filosof som en gang sa: Hadde det ikke vært for vissheten om at jeg til en hver tid kan ta livet mitt, hadde jeg tatt livet mitt med en gang.

Jeg har i denne angstperioden min ikke vært helt enig med dette sitatet. For meg har det mer vært motsatt, at jeg veldig gjerne skulle vært denne "muligheten" foruten. Men skjønner hva som menes med det og det beskriver vel også det du sier.

Jeg synes det er et utsagn som jeg lener meg litt på ja. Jeg synes det er fascinerende at noen veldig gjerne vil være denne "muligheten" foruten.. Det viser vel hvor forskjellig vi tenker...

Det karakteriseres kanskje ikke som selvmordstanker heller, i alle fall mildere enn kategori 1 som nevnt av Elinoe. Nå har jeg ingen ekspertise på området, men for meg personlig oppleves det ikke som skadelige tanker. I enkelte perioder er det disse tankene som gir meg nok ro til å fortsette å leve.  Men dette kan jeg lite om, annet enn mine egne følelser knyttet til det.

[AnonymBruker]

Ut i fra det du skriver på dol, så har du hatt det sånn som dette i lange perioder i flere år. Du kan selvfølgelig velge som du gjør nå; unngå ubehaget det innebærer å forsøke å finne frem til en terapiform som kan hjelpe deg - eller du kan ta tak i livet ditt og finne en samtalepartner som kan hjelpe deg med å endre en del tankemønstre mm.

I hvilken grad tanker om selvmord er normalt eller ikke, så kan det jo godt hende at det har blitt normalt for deg. Kanskje fungerer selvdestruktive tanker og handlinger som en vanemessig flukt hver gang livet er slitsomt.

Jeg har tenkt mye på det du skriver om vanemessig flukt. Jeg vil også si automatiske tanker. Ikke bare når ting er vanskelig og livet slitsomt. Men depressive følelser som kommer av ingenting. Jeg er sliten og forstår egentlig lite av det som skjer med meg. Skiftninger fra normale fornuftige tanker til destruktive tanker. Jeg har det godt den ene stunden og vil ikke leve den neste stunden. 

Jeg blir også forvirret av alle typer terapi. Hvis det bare er en type som fungerer, hvorfor får ikke alle den? Hvordan skal jeg som pasient vite hvordan jeg skal få best hjelp. En annen ting som er vanskelig er at jeg kommer i lojalitetskonflikt til den behandler jeg går til hvis jeg leter etter andre. På grunn av medisineringen vil jeg heller ikke være uten psykiateren.

 

 

 

 

Anonymkode: 740a1...33e

[AnonymBruker]

Jeg er i kategori 2, nesten hele tiden. Og som Elionoe sier, det er den verste plassen å være. Det er helt og komplett grusomt. Noen ganger kommer jeg meg over på fast grunn, og det er nesten en lettelse selv om den faste grunnen er kategori 3. Å planlegge, å ha en dato og metode klar er godt. Men så kommer tankene på familie og venner, og så er man tilbake i kategori 2. Fuck my life.

Anonymkode: 10c7d...889