Skoleledelsen forsvarerte de som mobbet

[AnonymBruker]

Tankevekkende innlegg i avisa:

http://www.oblad.no/sjokkert-fikk-vi-erfare-en-skoleledelse-ga-mer-inntrykk-av-a-forsvare-de-som-mobber-enn-den-som-ble-mobbet/s/5-68-137412#am-commentArea

Med den hjerteskjærende mobbehistorien fra 2014 om Odin friskt i minne, leser man i disse dager om nok en grufull og makaber mobbehistorie som endte med døden.

Man forventer som den største selvfølge at skolen tar tak i mobbing. Med en lovfestet rett til et godt skolemiljø, diverse beroligende plakater rundt om på skolens vegger om ”Ikke Mobb Kameraten Min”, samtaler, lekser og oppgaver for elevene, samt et stort fokus i mediene, gjør at man, uten de store dyptpløyende refleksjoner, oppfatter anti-mobbing strategier og beskyttelsesmekanismer i skolen nærmest som en menneskerett.

Det var der jeg og mitt barn gikk fem på. Sjokkert fikk vi erfare en skoleledelse i Frogn som ga mer inntrykk av å forsvare de som mobber enn den som ble mobbet. Mer opptatt av å bevare gode relasjoner med foreldrene til barna som mobber, enn å ta moren til barnet som ble mobbet, alvorlig. Mer opptatt av å fremstå som en skole uten utfordringer med mobbing, enn å innse mangler og feil ved skoleopplegget; en skole totalt blottet for selvinnsikt og ryggrad til, i følge loven, å iverksette tiltak. Det enkleste ble det altoverskyggende; nemlig å legge all skyld på barnet som ble mobbet. Mitt barn.

Når 12-år gamle jenter får lov å rope ut i klassen at de hater den som blir mobbet, at de hater alt ved sin medelev, isolerer og ekskluder, og ordet hat ble tildelt min datter til stadighet i alle sammenhenger mens lærere hører på uten å slå ned på dette, er dette ikke bare en fundamental feighet ved denne skolens ledelse, men også i strid med loven. Når åpenbar mobbing blir møtt med retorikken om at ”Det er så viktig at barna får snakke ut om sine følelser”, mens den som står fullstendig alene mot alle disse ”følelsene av hat” ikke blir gitt oppmerksomhet eller opplever seg beskyttet av skolen, er dette et genuint svik og hån mot den moderne pedagogiske og akademiske utviklingen. Det er i tillegg et stort svik mot forvirrede 12 åringer som ikke blir korrigert eller veiledet i sin mobbende oppførsel, men derimot indirekte oppmuntret til fritt å utvikle sosiopatiske trekk i skolens regi.

En klassisk årsak kan være at i Drøbak, som typisk også i andre små bygdesamfunn der de fleste kjenner de fleste, oppstår det en lojalitetskonflikt mellom den profesjonelle rollen som lærer/rektor for sine venners/familie/naboens barn, og rollen som venn/familiemedlem/nabo i en sosial omgangskrets utenom skolen. Upopulære konfrontasjoner med mobbeanklager i en slik setting kan med stor sannsynlighet fremme unnvikende handlingsplaner og en bagatelliserende holdning hos uprofesjonelle skoleansatte.

Anonymkode: da4a5...4a2

[Madelenemie]

Tankevekkende innlegg i avisa:

http://www.oblad.no/sjokkert-fikk-vi-erfare-en-skoleledelse-ga-mer-inntrykk-av-a-forsvare-de-som-mobber-enn-den-som-ble-mobbet/s/5-68-137412#am-commentArea

Med den hjerteskjærende mobbehistorien fra 2014 om Odin friskt i minne, leser man i disse dager om nok en grufull og makaber mobbehistorie som endte med døden.

Man forventer som den største selvfølge at skolen tar tak i mobbing. Med en lovfestet rett til et godt skolemiljø, diverse beroligende plakater rundt om på skolens vegger om ”Ikke Mobb Kameraten Min”, samtaler, lekser og oppgaver for elevene, samt et stort fokus i mediene, gjør at man, uten de store dyptpløyende refleksjoner, oppfatter anti-mobbing strategier og beskyttelsesmekanismer i skolen nærmest som en menneskerett.

Det var der jeg og mitt barn gikk fem på. Sjokkert fikk vi erfare en skoleledelse i Frogn som ga mer inntrykk av å forsvare de som mobber enn den som ble mobbet. Mer opptatt av å bevare gode relasjoner med foreldrene til barna som mobber, enn å ta moren til barnet som ble mobbet, alvorlig. Mer opptatt av å fremstå som en skole uten utfordringer med mobbing, enn å innse mangler og feil ved skoleopplegget; en skole totalt blottet for selvinnsikt og ryggrad til, i følge loven, å iverksette tiltak. Det enkleste ble det altoverskyggende; nemlig å legge all skyld på barnet som ble mobbet. Mitt barn.

Når 12-år gamle jenter får lov å rope ut i klassen at de hater den som blir mobbet, at de hater alt ved sin medelev, isolerer og ekskluder, og ordet hat ble tildelt min datter til stadighet i alle sammenhenger mens lærere hører på uten å slå ned på dette, er dette ikke bare en fundamental feighet ved denne skolens ledelse, men også i strid med loven. Når åpenbar mobbing blir møtt med retorikken om at ”Det er så viktig at barna får snakke ut om sine følelser”, mens den som står fullstendig alene mot alle disse ”følelsene av hat” ikke blir gitt oppmerksomhet eller opplever seg beskyttet av skolen, er dette et genuint svik og hån mot den moderne pedagogiske og akademiske utviklingen. Det er i tillegg et stort svik mot forvirrede 12 åringer som ikke blir korrigert eller veiledet i sin mobbende oppførsel, men derimot indirekte oppmuntret til fritt å utvikle sosiopatiske trekk i skolens regi.

En klassisk årsak kan være at i Drøbak, som typisk også i andre små bygdesamfunn der de fleste kjenner de fleste, oppstår det en lojalitetskonflikt mellom den profesjonelle rollen som lærer/rektor for sine venners/familie/naboens barn, og rollen som venn/familiemedlem/nabo i en sosial omgangskrets utenom skolen. Upopulære konfrontasjoner med mobbeanklager i en slik setting kan med stor sannsynlighet fremme unnvikende handlingsplaner og en bagatelliserende holdning hos uprofesjonelle skoleansatte.

Anonymkode: da4a5...4a2

Hei!

Jeg tror dessverre dette ofte er realiteten.

Vi har selv en gang erfart mobbing av ett av våre barn, dette var i barnehagen, vi måte ta ut barnet da oppfatningen til barnehagen var at små barn mobber ikke:-( Det var ett nytt barn som startet dette, og det var ganske grov mobbing. Både far og jeg ble fysisk angrepet av mobbebarnet i barnehagen, min mann ble forbanna, jeg ble sjokkert.

Videre har vi opplevd mobbing ved at det har skjedd på en offentlig skole vi en kort periode prøvde ha våre barn, mobbingen var stygg, så alvorlig at det var vanskelig for oss å forstå hvordan barn på ca 10 år kunne  være så ondskapsfulle.

Saken endte til slutt med at barnet som ble mobbet, måtte skifte skole, vi var de eneste som stod på familiens side, og samtlige mobberbarn, godt ivaretatt av foreldre, og beskyttet av skoleledelse, fikk ingen konsekvenser.

Selv om ikke våre barn led under dette, tok vi barna ut av den offentlige skolen, av flere grunner, men saken rystet oss.

Så vi har opplevd på veldig nært hold hvordan en klasse i et lokalsamfunn i oslo, har lagt all skyld på barnet som ble mobbet og utestengt, hvordan foreldrene ikke i det hele tatt godtok noen som helst ord om at deres barn var med på mobbing, og det endte med stor sorg, og flytting for en liten ressursterk og uheldig familie.

Jeg er helt sikker på at selv om barn kan mobbe hverandre, så er problemet foreldre som benekter at deres barn rett og slett er slemme, foreldre som legger skyld på et annet barn, foreldre som ikke tørr sette grenser for hva som er akseptabel oppførsel.

Jeg tror ikke det fins et barn som har behov av å mobbe og plage andre, uten at det som regel fins en vrien foreldrepersonlighet bak barnet. 

Derfor tror jeg mobbing vil leve videre, og ikke før vi ser roten til problemet vil vi kunne skape bedre og tryggere arenaer for våre barn, i barnehage og på skole.