Beklager at jeg bruker din tid...

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg trenger bare å få luftet hodet og tankene mine litt og vite at det kanskje er noen som leser og forstår. Om du selv har det vanskelig, ber jeg deg ikke om å lese videre. Jeg vet ikke hva som kommer ut av dette. Jeg kommer til å skrive det som faller meg inn. Du som leser, vær snill og ikke døm meg for hardt. Dette er kanskje selvdestruktivt, men det er bare tanker.

Dette har bare vært én dag. Jeg våknet og hadde god nok energi i hodet, men kroppen var totalt mørbanket. Utover ettermiddagen har depressive tanker kommet, trolig fordi jeg føler på en stor/tung dårlig samvittighet ovenfor samboeren min som har stått på i hele dag med å tine av et stort fryseskap og to små fryseskap. Jeg har sagt til ham at han er flink. Jeg vet han forstår at jeg er sliten. Han ser det på meg og han hører det på stemmen min at jeg er helt utslitt. Jeg vil ha faste steder for ting i fryseskapet og jeg fikk lov til å sitte mens vi sorterte og han la på plass ting. Han tilbydde t.o.m. å hente kjøkkenstolen for meg når vi skulle sortere i skufene i gangen. Jeg satt på gulvet. Jeg er ikke 80 år, bare sliten. Men bare dét viser hvor mye hensyn han viser. Han er fantastisk.

Jeg vet at slik jeg har det nå, hadde jeg svært mange dager av for bare noen år siden. Man vet ikke hvor godt man har det før man kjenner på nedturen/smerten. Jeg tenker at det ikke var rart at jeg var kronisk suicidal når jeg hadde det slik omtrent daglig. Jeg hadde faktisk glemt hvordan det var. Jeg har rett og slett blitt for godt vant. Egentlig skammelig å glemme slikt. Det er så deprimerende at det å gå fra rommet og inn i stuen for å sette meg ned i sofaen og strikke mens jeg ser på TV føles som en heldagsjobb. Har du det slik i blant?

Jeg føler meg totalt udugelig som menneske. Som kjærste og samboer. Som hundeeier. Som meg selv. Jeg hørte på nyhetene at det var over 230 personer som hadde dødd i forsøk  på å bestige Mount Everest. "Kanskje jeg skal det, så får jeg en legitim grunn til å dø" sa jeg til min samboer. "Er du der igjen nå" og jeg svarte at jeg var lei og oppgitt av livet pga. å ha ingen energi, og han sa forhåpentligvis noe som er sant: "Men det er jo bare i dag..." Ja, la meg indelig håpe det. Jeg har en utrolig sterk trang til å skade, for å få et fokus på noe annet en liten stund, men jeg vet bedre. Jeg vet at det vil hjelpe der og da, men jeg vet også hvordan det vil bli på legevakta og angeren, skufelsen og sinnet på meg selv etterpå. Selvskading er et tilbakelagt kapittel i livet mitt.

Vel, da hadde jeg fått ut alle mine tanker fra hodet. Det var godt. Nå er de ryddet litt i og sortert. Jeg ser litt klarere hva som er fornuftig og hva som er psykt og som fører i gal retning.

Tusen takk om du brukte tiden din på å lese om min eder og galle

Anonymkode: f755b...8e6

[Augusta Luise]

Det er godt å få sortert tankene sine, og det er bra at du klarer å få tankene ned på papiret. Du har selvinnsikt og kjenner igjen faresignalene, og klarer å la være å gjøre det som er destruktivt for deg. Godt jobba!

[AnonymBruker]

Er ikke noe rart at du er sliten hvis du ikke sørger for nødvendig næringsinntak.

Anonymkode: c74fc...cb3